Avslutningshøytideligheten for den 134. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead ble holdt lørdag 9. mars 2013 på Jehovas vitners undervisningssenter i Patterson i staten New York. Denne skolen utdanner erfarne forkynnere blant Jehovas vitner til å utføre sin tjeneste på en enda bedre måte. Venner, familie og andre gjester var sammen med elevene, og totalt var det 9912 som overvar programmet.

Mark Sanderson, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd, var ordstyrer for programmet. Han minnet tilhørerne om at det er 70 år siden Gilead-skolen ble opprettet, noe som skjedde 1. februar 1943. Ved den anledningen sa skolens rektor, Nathan Knorr, om formålet med Gilead: «Det må fortsatt være hundrevis, ja, tusenvis, som kunne bli nådd [med det gode budskap om Guds rike] hvis det fantes flere arbeidere i felten. Ved Herrens nåde vil det bli flere.» Hadde bror Knorr rett?

Tenk over et eksempel. Kort tid etter at skolen hadde kommet i gang, besøkte bror Knorr Mexico for å finne ut hvilke områder det ville være fint å sende Gilead-misjonærer til. Mens han var der, ble alle menighetene innenfor en radius av 24 mil fra Mexico by invitert til et møte, og det var 400 personer som kom. Hvis menighetene i det samme området var blitt invitert til et møte i dag, nesten 70 år etter at de første Gilead-misjonærene kom til Mexico, ville det antagelig ha kommet over 200 000!

«Hva har du i hånden?» Anthony Griffin, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i USA, drøftet dette temaet, som var basert på 2. Mosebok 4:2. I den beretningen spurte Gud Moses: «Hva er det du har i hånden?» Moses svarte: «En stav.» Jehova brukte denne staven som et symbol på den myndigheten og det oppdraget han gav Moses. (2. Mosebok 4:5) Det gikk bra for Moses så lenge han brukte sin myndighet til ære for Gud, men Gud godkjente ikke at han brukte den for å få ære selv og for å kritisere sine brødre, slik han gjorde ved Meriba. – 4. Mosebok 20:9–13.

Bror Griffin sammenlignet den åndelige opplæringen Gilead-elevene har fått, med Moses’ stav, og understreket at elevene aldri må bruke opplæringen til å misbruke myndighet. Isteden gav ham dem dette rådet: «Bruk det dere har fått, til å bringe pris og ære til Jehova. Da vil dere fortsette å være til velsignelse for dem som dere tjener.»

«Husk mannaen.» Stephen Lett fra det styrende råd tok for seg følgende fire ting vi kan lære av den mannaen som Gud på en mirakuløs måte gav israelittene i ødemarken.

• Fortsett å arbeide hardt. (4. Mosebok 11:8) For å ha noe nytte av mannaen måtte israelittene være raske med å samle den inn, og etterpå hadde de jobben med å tilberede den. – 2. Mosebok 16:21.

• Klag aldri på det Jehova gir oss. (4. Mosebok 11:5, 6) Israelittene klaget over mannaen, men Gud tok klagingen deres personlig. I likhet med mannaen er det ikke alltid at den åndelige maten vi får i dag, er spennende, men den er alltid næringsrik. Vi bør være dypt takknemlige for alt det Jehova gir oss.

• Stol fullt og helt på at Jehova vil sørge for dere. Gud skaffet til veie mannaen dag etter dag, deriblant en dobbelt porsjon dagen før sabbaten. (2. Mosebok 16:22–26) Vi stoler på lignende måte på at Gud vil sørge for at vi får det vi trenger. – Matteus 6:11.

• Ulydighet fører aldri til velsignelse. (2. Mosebok 16:19, 20, 25–28) Det eneste de israelittene som prøvde å samle inn manna på sabbaten, oppnådde, var Jehovas mishag. Og de som på de andre fem dagene i uken sparte manna til dagen etter, erfarte at det gikk mark i mannaen, og at det begynte å stinke av den.

Bror Lett oppmuntret så elevene til å huske det vi kan lære av mannaen, og minnet dem om at Jehova da vil «åpne himlenes sluser for dere og tømme ut velsignelse over dere til det ikke lenger er noe behov». – Malaki 3:10.

«Vær klar for livet i den nye verden.» William Samuelson, som er tilsynsmann for avdelingen for teokratiske skoler, forklarte at selv om vi forståelig nok gleder oss til livet i den nye verden og ønsker at den skal komme snart, er det viktig å tenke over om vi egentlig er godt nok forberedt. Dette krever at vi er «sunne i sinnet». – 1. Peter 4:7.

Vi viser at vi er sunne i sinnet, ved hvordan vi ser på våre egne ufullkommenheter. Vi bør ikke skylde på Satan eller den verden som er under hans innflytelse, for alle våre feil og mangler og kanskje tenke at vi skal rette på dem i den nye verden, etter at Gud har fjernet disse negative elementene. Allerede nå kan vi jobbe med slike negative karaktertrekk som selviskhet ved å «ta på den nye personlighet». – Efeserne 4:24.

«Legg bort pennen.» Mark Noumair, en av Gilead-lærerne, brukte en penn som en illustrasjon på et «ønske om å skrive sitt eget livsmanus». Vi ‘legger bort pennen’ ved å la Jehova skrive manuset.

Kong Saul er et advarende eksempel i denne forbindelse. I begynnelsen av Sauls regjeringstid var han en ydmyk og beskjeden mann. (1. Samuelsbok 10:22, 27; 11:13) Men det gikk ikke lang tid før han begynte å «skrive sitt eget manus» ved å gjøre det han selv mente var riktig, og ved å opphøye seg selv. Gud forkastet ham fordi han var ulydig. – 1. Samuelsbok 14:24; 15:10, 11.

Selv om elevene har vært trofaste til nå, minnet bror Noumair dem om at de må fortsette å gjøre Guds arbeid på Guds måte. Han sa til elevene: «Vær forsiktige med å sette likhetstegn mellom det å bli brukt av Gud og det å ha hans velvilje.» Moses lot for eksempel være å følge instruksene fra Gud da han ved et mirakel fikk vann til å strømme ut fra en klippe. Han fikk resultater, men ikke Jehovas velsignelse. – 4. Mosebok 20:7–12.

«La den høye røsten til den engelen som flyr i midthimmelen, lyde gjennom deg.» Sam Roberson, en annen av Gilead-lærerne, baserte sine kommentarer på Åpenbaringen 14:6, 7. Så introduserte han forskjellige elever som rekonstruerte noe av det de hadde opplevd i forkynnelsen i den senere tid. Mens en av elevene lå på sykehus etter en operasjon, forkynte han for eksempel for en av sykepleierne der. Sykepleieren var fra Peru, så han fikk i gang en samtale ved å vise henne et bilde fra forkynnelsesarbeidet i Chachapoyas i Peru på jw.org. Dette førte til at hun og mannen hennes begynte å studere Bibelen.

«Du har narret meg ... slik at jeg ble narret.» (Jeremia 20:7) Allen Shuster, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i USA, intervjuet to ektepar fra klassen. Elevene følte at de var blitt «narret» av Jehova. På hvilken måte? I begynnelsen hadde de tvilt på om de ville klare å gjennomføre skolen. Men da skolen først var i gang, ble de overveldet over all den hjelpen de fikk, som gjorde at de likevel klarte det. Søster Marianne Aronsson uttrykte sin takknemlighet for opplæringen på Gilead ved å si: «Jeg kommer aldri til å ha problem med å finne noe å studere, for nå ser jeg at hvert eneste vers i Bibelen er som en skatt.»

«Etterlign deres tro.» David Splane fra det styrende råd holdt programmets hovedforedrag. Hans tema var basert på Hebreerne 13:7, der det står: «Husk dem som tar ledelsen blant dere, som har talt Guds ord til dere, og etterlign deres tro, idet dere gir nøye akt på resultatet av deres livsførsel.» Hvordan viste de som ‘tok ledelsen’ i Jehovas vitners arbeid for 70 år siden, at de hadde tro?

Den 24. september 1942 innkalte Nathan Knorr styremedlemmene i to juridiske selskaper som Jehovas vitner brukte, til et felles møte, der han foreslo at man skulle opprette en ny skole – Gilead. Formålet med skolen skulle være å lære opp misjonærer til å gå foran i forkynnelsesarbeidet i nye distrikter. Men forholdene lå tilsynelatende ikke til rette for en slik skole. Den andre verdenskrig raste, noe som gjorde det vanskelig eller umulig å sende misjonærer til mange land. Dessuten hadde verdens økonomiske system praktisk talt brutt sammen i 1930-årene, og organisasjonen hadde bare penger til å drive skolen i fem år. Likevel viste disse brødrene tro ved enstemmig å vedta forslaget.

De som gikk i de første klassene ved Gilead, viste også en tro det er verdt å etterligne. De lærte å være tilfredse og unngikk kjærlighet til penger. (Hebreerne 13:5, 6) Mange trodde at de kanskje aldri ville se familien sin igjen, for familien ville ikke ha råd til å hjelpe misjonærene med en reise hjem. Og for mange misjonærer gikk det faktisk 10–15 år etter at de hadde reist ut til sine nye distrikter, før de så familien sin igjen. Men de var overbevist om at Jesus ville fortsette å ta hånd om dem og familien deres, slik han alltid hadde gjort. – Hebreerne 13:8.

Bror Splane nevnte eksempler på utfordringer som noen som tjente i utenlandske distrikter allerede før Gilead, stod overfor, og sa deretter til elevene: «Dere flotte unge menn og kvinner, dere viderefører den stolte, 70 år lange tradisjonen med menn og kvinner som har gjennomgått Gilead-skolen. ... Vær glad for å tjene Jehova hvor som helst.»

Bror Splane avsluttet foredraget sitt med en videopresentasjon som viste bilder av de 77 tidligere Gilead-elevene som nå tjener ved Jehovas vitners avdelingskontor i USA, deriblant to som gikk i den første klassen i 1943. Bildene var satt sammen med korversjoner av sanger som Jehovas vitner har brukt i sin tilbedelse i løpet av de siste 70 årene.

Etter at elevene hadde fått vitnemålene sine, leste én av dem opp et takkebrev fra klassen. Bror Sanderson avsluttet så programmet ved å understreke at selv om det har gått 70 år, er bror Knorrs ord til den første Gilead-klassen fremdeles svært meningsfylte: «Uansett hvor du blir sendt, så husk at du er ... en forkynner av Riket, og det å være en forkynner som lovpriser Gud nå, før Harmageddon, er det største privilegium noen skapning på jorden kan få. ... Så lenge du har det privilegium å forkynne, så forkynn.»