I 2005 mistet en kvinne i India som heter Sowbhagya, sin kjære mann. Han hadde alltid tatt så godt vare på henne og den tre år gamle datteren deres, Meghana. Men nå var det veldig vanskelig for Sowbhagya å klare å forsørge seg selv og datteren sin.

 Noe som gjorde situasjonen enda verre for Sowbhagya, var at andre avviste henne. Familien behandlet henne og datteren som tiggere, og de sa gang på gang til henne at hun var en belastning for dem. Sowbhagya begynte å gå i den lokale kirken for å få trøst. Men folk der så ned på henne fordi hun var fattig. Hun prøvde å skaffe seg en jobb for å kunne klare seg økonomisk. Men uansett hvor mye hun prøvde, fikk hun ikke noen jobb.

 Sowbhagya følte at hun ikke var noe verdt, og at ingen var glad i henne. Hun sier: «Siden alt så håpløst ut, tenkte jeg at selvmord var den enkleste løsningen. Men jeg visste jo at uten meg ville datteren min få mange problemer. Så jeg bestemte meg for å ta livet av oss begge to.» Sowbhagya gikk ut for å kjøpe gift.

 På toget på vei hjem igjen begynte Elizabeth, et av Jehovas vitner, å snakke med henne. Sowbhagya fortalte at hun var arbeidsledig, og Elizabeth tilbød seg å hjelpe henne med å finne en jobb. Elizabeth nevnte også at hun var på vei til en hun studerte Bibelen med. Sowbhagya ble veldig overrasket, for selv om hun hadde vært i mange kirker, hadde hun aldri hørt om folk som studerte Bibelen. Elizabeth inviterte Sowbhagya hjem til seg for å fortelle henne mer om bibelstudiet.

 Da Sowbhagya kom hjem, hadde hun fortsatt planer om å ta livet sitt. Men en slektning tok Meghana med på en tur, så Sowbhagya bestemte seg for å vente til datteren hadde kommet tilbake.

 I mellomtiden besøkte hun Elizabeth, som tok varmt imot henne. Mens hun var der, viste Elizabeth henne boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? Sowbhagya la merke til kapitlet «Hvor er de døde?» Det kapitlet interesserte henne fordi hun nylig hadde mistet mannen sin. Samme dag takket hun ja til å begynne å studere Bibelen sammen med Elizabeth.

 Elizabeth inviterte Sowbhagya til å komme på et stevne som skulle være uken etter, og Sowbhagya tok imot invitasjonen. Hun likte programmet så godt at hun bestemte seg for at hun ville bli et Jehovas vitne. Og da hun kom hjem fra stevnet, fikk hun tilbud om en jobb.

 Sowbhagya fortsatte å studere Bibelen. Hun ønsket ikke lenger å gjøre slutt på livet sitt, for nå hadde hun noe å leve for. Hun ble døpt, og senere ble datteren hennes, Meghana, også døpt. I dag er begge to alminnelige pionerer, og Meghana tjener som ekstern frivillig for et av oversettelseskontorene i India.

 Sowbhagya og Meghana er så takknemlige for at Elizabeth begynte å snakke med Sowbhagya på toget, viste henne oppriktig interesse og snakket med henne om sannheten. De er også utrolig takknemlige mot Jehova. Meghana sier: «Ingen av oss hadde vært i live nå hvis vi ikke hadde fått høre om sannheten den dagen. Nå er vi bare så lykkelige. Mamma og jeg gleder oss til å kunne gi pappa en klem igjen, lære ham om Jehova og fortelle ham hvordan Jehova reddet livet vårt.»