Brooke er et av Jehovas vitner som bor i USA. Under covid-19-pandemien forkynte hun ved å skrive brev. Hun skrev mange brev hver uke, men etter halvannet år begynte hun å føle seg demotivert. Fram til da hadde kun én person svart på et av brevene hennes, og han sa at hun aldri måtte skrive til ham igjen. Brooke følte at anstrengelsene hennes ikke gjorde noen forskjell.

 Men etter en tid fikk hun høre noe som oppmuntret henne. En søster som heter Kim, fortalte henne om en samtale hun hadde hatt med en kunde i den banken hun jobber i. Kunden fortalte Kim om et håndskrevet brev han hadde fått av et av Jehovas vitner. Det viste seg at han snakket om et av brevene til Brooke! Neste uke kom kunden tilbake til banken. Mens han snakket med Kim, spurte han om han kunne få komme på et av møtene våre, som på den tiden ble holdt via videokonferanse.

 Kort tid senere fortalte David, et annet Jehovas vitne, om en kollega av ham som også hadde fått et av de brevene Brooke hadde skrevet. Kollegaen var dypt imponert over at brevet var skrevet for hånd. Han sa: «Flere burde vise denne typen personlig interesse for andre.» David benyttet muligheten til å forkynne mer for ham og tilbød seg å ta med noe litteratur til ham. Det takket kollegaen ja til.

 Jehovas vitner er klar over at de ikke alltid kan vite når et såkorn de har sådd i tjenesten, begynner å spire. (Forkynneren 11:5, 6) Men det som Brooke fikk høre at noen av brevene hennes hadde ført til, gjorde at hun fikk nytt mot og var glad for det hun kunne gjøre i forkynnelsesarbeidet. – 1. Korinter 3:6.