Jeg ble født i byen Ciudad Obregón i det nordlige Mexico, og jeg var nummer fem i rekken av ni barn. Vi bodde i utkanten av byen på en liten gård som faren min drev. Det var et trivelig sted å bo, og familien vår var sammensveiset og lykkelig. Men da jeg var fem år, ble gården vår ødelagt av en orkan, og vi måtte flytte til en annen by.

 Far begynte å gjøre det bra økonomisk. Men samtidig fikk han alkoholproblemer, og det gikk ut over ekteskapet og oss barna. Jeg og to av brødrene mine begynte å røyke sigaretter, som vi stjal fra far. Første gang jeg ble full, var jeg bare seks år. Kort tid senere flyttet foreldrene mine fra hverandre, og da drakk og røykte jeg enda mer.

 Mor flyttet sammen med en annen mann, og hun tok oss barna med seg. Hun fikk ingen penger av ham, og vi kunne ikke leve av det hun tjente. Søsknene mine og jeg tok derfor de jobbene vi kunne få, men det var bare så vidt pengene strakk til. Jeg pusset sko og solgte brød, aviser, tyggegummi og andre ting. Jeg gikk også gatelangs på leting etter mat i søppeldunkene til de rike.

 Da jeg var ti, spurte en mann meg om jeg ville jobbe på byens søppelplass sammen med ham. Jeg sa ja, sluttet på skolen og flyttet hjemmefra. Han betalte meg 10 meksikanske pesos (ca. 5 kroner) om dagen og ga meg mat fra søppelplassen. Jeg bodde i en hytte som jeg hadde bygd av skrot. Folk rundt meg hadde et stygt språk og levde et umoralsk liv. Mange av dem var narkomane eller alkoholikere. Det var den verste tiden i livet mitt, og jeg gråt og skalv av frykt hver kveld. Jeg skammet meg over at jeg var så fattig og hadde så lite utdanning. Jeg bodde på søppelplassen i tre år, og så flyttet jeg til en annen stat i Mexico. Der jobbet jeg ute på jordene med å plukke blomster og bomull, samle sukkerrør og høste poteter.

 Fire år senere flyttet jeg tilbake til Ciudad Obregón. Der fikk jeg bo på et rom hos en av tantene mine, som var healer. Mens jeg bodde der, fikk jeg mareritt om natten og ble så deprimert at jeg fikk selvmordstanker. En natt ba jeg til Gud: «Hvis du finnes, Herre, vil jeg gjerne bli kjent med deg, og jeg vil tjene deg for alltid. Hvis det finnes en sann religion, så la meg få vite det.»

 Jeg hadde alltid hatt lyst til å lære mer om Gud. Allerede som barn var jeg innom mange forskjellige kirker, men jeg ble skuffet over alle sammen. Ingen sa noe særlig om Bibelen eller hjalp meg til å oppfylle det ønsket jeg hadde om å bli kjent med Gud. I noen kirker var de altfor opptatt av penger, mens i andre kirker levde prestene et umoralsk liv.

 Da jeg var 19, sa en av svogrene mine at Jehovas vitner hadde vist ham hva Bibelen sier om det å bruke bilder i tilbedelsen. Han leste 2. Mosebok 20:4, 5 for meg. Der sier Gud at vi ikke skal lage oss utskårne bilder. I vers 5 står det: «Du skal ikke bøye deg for dem og ikke la deg friste til å tjene dem, for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet.» Så spurte svogeren min meg: «Hvis Gud bruker bilder for å utføre mirakler, eller hvis han vil at vi skal bruke bilder i tilbedelsen, hvorfor skulle han da forby dem?» Det fikk meg til å tenke. Etter det snakket vi ofte om bibelske spørsmål. Jeg likte de samtalene så godt at tiden bare fløy.

 Senere tok han meg med på et av møtene til Jehovas vitner. Det jeg så og hørte der, gjorde virkelig inntrykk på meg. Selv unge mennesker var med på programmet, og de snakket naturlig og flytende fra talerstolen! Jeg tenkte: For en opplæring folk får her! Selv om jeg hadde langt hår og så ustelt ut, tok vitnene hjertelig imot meg. En familie inviterte meg til og med på middag etter møtet!

 Jeg begynte å studere Bibelen sammen med vitnene, og jeg lærte at Jehova Gud er en kjærlig Far som bryr seg om oss uansett hvilken økonomisk, sosial, etnisk eller utdanningsmessig bakgrunn vi har. Han gjør virkelig ikke forskjell på folk. (Apostlenes gjerninger 10:34, 35) Endelig fikk jeg dekket det åndelige behovet mitt. Tomheten jeg følte, forsvant litt etter litt.

 Livet mitt forandret seg totalt! Jeg sluttet å røyke, misbruke alkohol og bruke et stygt språk. Den bitterheten jeg hadde følt helt fra jeg var liten, begynte å forsvinne. Det samme gjorde de fryktelige marerittene om natten. Jeg overvant følelsen av å være lite verdt, som skyldtes følelsesmessige traumer fra barndommen og begrenset skolegang.

 Jeg har en skjønn kone som elsker Jehova og er til stor støtte for meg. Jeg tjener nå som reisende tilsynsmann for Jehovas vitner og besøker menigheter for å oppmuntre og undervise min åndelige familie av brødre og søstre. Takket være Bibelens legende virkning og den flotte utdanningen Gud gir oss, skammer jeg meg ikke lenger over meg selv.