Borgerkrigen herjet Spania i nesten tre år, og den satte dype spor i folk både fysisk og følelsesmessig. Faren min var ikke noe unntak. Han hadde alltid trodd på Gud, men ble bitter da han så at de katolske prestene var involvert i krigen. Så han bestemte seg for at broren min og jeg ikke skulle bli døpt i den katolske kirke.

 I 1950 banket to av Jehovas vitner på døren vår. Faren min hørte på dem, og han takket ja til et ukentlig bibelstudium. Da var jeg bare 14 år gammel, og fotball var det jeg brant for. Pappa prøvde å få meg til å lese noen av publikasjonene som vitnene ga ham, men jeg hadde ikke lyst. En ettermiddag da jeg kom hjem etter en fotballkamp, spurte jeg moren min: «Mamma, er de bibellærerne her igjen?» «Ja, de er i spisestuen sammen med faren din», svarte hun. Da stormet jeg ut av huset igjen.

 Jeg synes det var godt gjort av pappa å ikke bli demotivert av at jeg hatet alt som hadde med Bibelen å gjøre. Han elsket faktisk det han lærte så høyt at han ble døpt som et av Jehovas vitner i 1953. Dette gjorde meg nysgjerrig, og jeg begynte å stille faren min mange spørsmål. Jeg spurte til og med om å få min egen bibel. Han ordnet med at Máximo Murcia, en ung bror, begynte å studere Bibelen med meg. To år senere, da jeg var 19, ble jeg døpt som et av Jehovas vitner i elven Jarama, litt øst for Madrid.

 På 1950-tallet var det en utfordring å forkynne og komme sammen på møter. Diktator Francisco Franco styrte Spania, og han ville at alle i landet skulle være katolikker. Derfor var politiet ofte ute etter Jehovas vitner. Vi kom sammen i private hjem, og vi var veldig forsiktige for ikke å vekke mistanke blant naboer som kunne melde oss til politiet. Da vi var ute i hus-til-hus-arbeidet, var vi så forsiktige som mulig. Vi valgte oss to eller tre tilfeldige hus før vi skyndte oss videre til et annet nabolag. Det var mange som hørte på det vi hadde å si, men ikke alle likte det.

 En gang vi gikk fra hus til hus, møtte jeg en katolsk prest. Da jeg forklarte hvorfor jeg kom, spurte han: «Hvem har gitt deg rett til å gjøre dette? Vet du ikke at jeg kan politianmelde deg?» Jeg forklarte at vi var forberedt på at noe sånt kunne skje. «Jesu Kristi fiender prøvde å få ham arrestert», fortsatte jeg. «Er det da overraskende hvis hans etterfølgere må gjennom det samme?» Presten var alt annet enn fornøyd med svaret mitt, så han gikk inn igjen for å ringe politiet. Som du kanskje forstår, forlot jeg bygningen så fort jeg kunne.

 Til tross for negative opplevelser klarte de få hundre forkynnerne i Spania å se at landet var modent for innhøstning. I februar 1956, da jeg fortsatt var 19 år, ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner. a De fleste pionerene var unge og uerfarne, men takket være noen misjonærer fikk vi den opplæringen og oppmuntringen vi trengte. Jeg og en annen ung pioner fikk i oppgave å tjene i Alicante. Der hadde ikke forkynnelsesarbeidet kommet i gang enda. Etter noen få måneder hadde vi startet mange bibelstudier og levert flere hundre publikasjoner.

 Arbeidet vårt ble selvfølgelig lagt merke til. Etter bare noen måneder i Alicante ble vi arrestert, og politiet konfiskerte biblene våre. Vi satt i fengsel i 33 dager, og etter det ble vi transportert til Madrid, hvor vi ble løslatt. Denne korte perioden i fengsel var bare en forsmak på det som skulle komme.

 Da jeg var 21 år, ble jeg innkalt til militæret. Jeg måtte møte opp i Nador, en by som på den tiden var en del av det spanske protektoratet i Nord-Marokko. Jeg forklarte på en respektfull måte standpunktet mitt for løytnanten og sa at jeg ikke ville utføre militærtjeneste eller bruke uniformen deres. Militærpolitiet eskorterte meg til Rostrogordo fengsel i Melilla, der jeg ventet på å bli stilt for krigsrett.

 Før rettssaken bestemte den spanske militærsjefen i Marokko at noen soldater skulle prøve å banke litt vett inn i meg. Så jeg ble latterliggjort, pisket i 20 minutter og slått til jeg gikk i bakken og nesten mistet bevisstheten. Men fengselssjefen var fortsatt ikke fornøyd, så han trampet på hodet mitt med militærstøvlene sine helt til jeg begynte å blø. Så ble jeg tatt med til kontoret hans, der han ropte: «Ikke tro at jeg er ferdig med deg! Du kan vente deg mer av dette hver dag!» Så beordret han vaktene til å plassere meg i en underjordisk celle. Cellen var fuktig og mørk, og framtiden min så enda mørkere ut.

 Jeg husker fortsatt hvordan det var å ligge på gulvet i cellen med blod i håret og i ansiktet. Alt jeg hadde i cellen, var et tynt teppe og litt selskap av noen rotter som kom og gikk. Det eneste jeg kunne gjøre, var å be til Jehova om styrke og utholdenhet. I det mørke, kalde fangehullet ba jeg om og om igjen. b

 Dagen etter ble jeg banket opp for andre gang. Denne gangen var det en annen offiser som slo, men fengselssjefen sto og så på og passet på at det ble brutalt nok. Jeg må innrømme at jeg på det tidspunktet begynte å lure på om jeg kunne tåle så mye mer. Den andre natten i cellen bønnfalt jeg Jehova om å hjelpe meg.

 Den tredje dagen ble jeg igjen innkalt til fengselssjefens kontor. Jeg fryktet det verste, så på vei til kontoret ba jeg til Jehova. Da jeg kom fram, satt dommeren ved militærdomstolen, Don Esteban, og ventet på meg. c Han hadde kommet for å innlede saken mot meg.

 Da Don Esteban så at jeg hadde bandasje rundt hodet, spurte han meg hva som hadde skjedd. Jeg nølte litt med å si noe fordi jeg var redd for å få enda mer bank, men jeg fortalte hva som hadde skjedd. Da han fikk høre detaljene, sa han: «Jeg kan ikke hindre at du blir stilt for retten, men du kan være sikker på at ingen noen gang kommer til å banke deg opp igjen.»

 Og det gikk akkurat som han hadde lovt. Resten av den tiden jeg satt i fengsel, var det ingen som var voldelige mot meg. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor dommeren valgte å snakke med meg akkurat den dagen. Men det jeg vet, er at bønnene mine ble besvart på en helt spesiell måte. Jeg opplevde at Jehova reddet meg i den vanskeligste perioden av livet mitt, og at han ikke tillot at jeg ble forfulgt ut over det jeg kunne tåle. (1. Korinter 10:13) Jeg gikk igjennom hele rettssaken i full tillit til Jehova.

 Rettssaken endte med at jeg ble dømt til 19 års fengsel, og senere ble straffen forlenget med 3 år på grunn av «ulydighet». Etter cirka 15 måneder i Marokko ble jeg overført til Ocaña fengsel, ikke langt unna Madrid, der jeg skulle sone resten av fengselsstraffen. Det å bli overført til Ocaña var en gave fra Jehova. Det var som et paradis sammenlignet med Rostrogordo. I cellen min hadde jeg en seng, en madrass og noen laken. Etter en tid fikk jeg også i oppgave å ta hånd om regnskapet i fengselet. Men samtidig følte jeg meg veldig ensom. En av de største prøvelsene jeg møtte, var at jeg ikke kunne være sammen med mine åndelige brødre og søstre.

 Foreldrene mine besøkte meg av og til, men jeg trengte mer oppmuntring. De fortalte meg at også andre brødre hadde nektet militærtjeneste, så jeg ba til Jehova og spurte om han kunne sende en bror til fengselet jeg var i. Enda en gang besvarte Jehova mine inderlige bønner, og han gjorde det på en mer overveldende måte enn jeg kunne ha forestilt meg. Ikke så lenge etterpå kom tre åndelig sterke brødre, Alberto Contijoch, Francisco Díaz og Antonio Sánchez, til Ocaña fengsel. Etter fire år alene kunne jeg endelig være sammen med mine åndelige brødre. Vi fire kunne studere sammen og forkynne for andre innsatte.

 I 1964 ble jeg prøveløslatt. Den 22 år lange fengselsdommen hadde blitt redusert til bare seks og et halvt år. Samme dag som jeg ble løslatt, var jeg på mitt første møte. For å komme til møtet i tide måtte jeg bruke det lille jeg hadde av oppsparte penger, til å ta taxi tilbake til Madrid. Jeg kom til møtet akkurat i tide. Og for en velsignelse det var å være sammen med vennene igjen! Men jeg hadde lyst til å gjøre mer enn bare å være sammen med brødrene og søstrene. Jeg ville begynne som pioner igjen med en gang. Til tross for at politiet skapte vanskeligheter for brødrene og søstrene, var det mange i distriktet som reagerte positivt på det gode budskap, og det var mye å gjøre i forkynnelsen.

 Det var i denne perioden jeg møtte Mercedes – en ivrig, ung søster som tjente som spesialpioner. Mercedes var en ydmyk søster som forkynte for alle hun kunne. Hun var også veldig snill og gavmild – egenskaper som gjorde at jeg ble enda mer glad i henne. Vi ble forelsket i hverandre, og et år senere giftet vi oss. Det var en stor velsignelse å ha henne ved min side.

 Noen måneder etter at vi hadde giftet oss, ble vi spurt om å begynne i reisetjenesten. Vi besøkte en ny menighet hver uke og var med vennene på møter og ut i forkynnelsen. Det ble opprettet nye menigheter over hele Spania, og brødrene og søstrene trengte hjelp og oppmuntring. I en kort periode jobbet jeg også noen dager i uken på Jehovas vitners hemmelige kontor i Barcelona.

 I 1967 vedtok myndighetene i Spania en lov som sikret alle innbyggere religionsfrihet. Det betydde at vi ikke lenger trengte å holde virksomheten vår under jorden. Og så, i 1970, ble Jehovas vitner juridisk anerkjent. Endelig kunne vi fritt holde møter, ha våre egne Rikets saler og til og med åpne et offisielt avdelingskontor.

 I 1971 ble Mercedes og jeg spurt om vi ville tjene fast på det nye avdelingskontoret i Barcelona. Men et år senere ble Mercedes gravid, og vi ble foreldre til vår vakre datter, Abigail. Det betydde at vi måtte slutte på Betel, for nå hadde vi fått et nytt oppdrag, nemlig å oppdra datteren vår.

 Da Abigail var i tenårene, spurte avdelingskontoret om vi kunne begynne i reisetjenesten igjen. Vi ba selvfølgelig til Jehova om saken og spurte noen modne brødre om råd. En eldste sa: «Jesús, hvis de trenger deg i reisetjenesten igjen, må du si ja.» Så da begynte et nytt og spennende kapittel i livet vårt. I begynnelsen besøkte vi menigheter som lå i nærheten av der vi bodde, for vi måtte jo også ta oss av Abigail. Men hun ble etter hvert voksen og flyttet ut, og da fikk vi mulighet til å gjøre mer i spesiell heltidstjeneste.

 Mercedes og jeg var i reisetjenesten i 23 år. Jeg elsket denne oppgaven, som blant annet ga meg mulighet til å bruke mine egne erfaringer til å oppmuntre ungdommer. Jeg har også tjent som lærer på teokratiske skoler, og i den forbindelse bodde vi noen ganger på Betel i Madrid. Noe som er litt morsomt å tenke på, er at Betel i Madrid bare ligger tre kilometer unna elven Jarama – der jeg ble døpt i 1955. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle komme tilbake til dette området flere tiår senere for å hjelpe unge menn og kvinner til å påta seg større ansvar i tjenesten for Jehova.

 Siden 2013 har vi tjent som spesialpionerer igjen. Jeg må innrømme at det ikke var enkelt å gå fra å være i reisetjenesten til å bli spesialpioner. Men det viste seg å være en god forandring. I det siste har jeg hatt helseproblemer, og jeg har blant annet gjennomgått en omfattende hjerteoperasjon. Også i disse situasjonene har jeg måttet stole på at Jehova ville støtte meg. Og han har – som alltid – tatt vare på meg. I 56 år har min kjære kone, Mercedes, vært en god partner og lojalt støttet meg i alle de teokratiske oppgavene jeg har hatt.

 Jeg tenker ofte tilbake på den tiden da jeg var lærer. Jeg kan fortsatt huske de unge, spente og glade elevene. Iveren deres minnet meg om min egen ungdom og den begeistringen jeg hadde da jeg begynte på det som skulle bli et helt liv i tjenesten for Jehova. Det er sant at jeg måtte holde ut noen tunge stunder, men jeg har også fått oppleve mange fantastiske ting. Jeg lærte mye viktig av de prøvelsene jeg møtte – først og fremst at jeg aldri bør stole på min egen styrke. Prøvelsene ga meg også mulighet til å se Jehovas mektige hånd. Hans hånd styrket meg selv i den vanskeligste perioden i livet mitt. – Filipperne 4:13.