I en periode har Jesus begrenset sin virksomhet hovedsakelig til Galilea. Folk der har reagert mer positivt på budskapet hans enn folk i Judea har gjort. Og da han var i Jerusalem og helbredet en mann på sabbaten, «gikk jødene enda mer inn for å få ham drept». – Johannes 5:18; 7:1.

Det er nå høsten år 32, og løvhyttehøytiden nærmer seg. Denne høytiden varer i sju dager, og på den åttende dagen er det en høytidssamling. Løvhyttehøytiden markerer avslutningen på jordbruksåret og er en tid da folk gir uttrykk for stor glede og takknemlighet.

Jesu halvbrødre – Jakob, Simon, Josef og Judas – ber Jesus: «Dra til Judea.» Jerusalem er landets religiøse senter. Under de tre årlige høytidene er byen full av folk. Jesu halvbrødre resonnerer som så: «Ingen som ønsker å bli offentlig kjent, gjør noe i hemmelighet. Når du gjør slike gjerninger, så vis deg for verden.» – Johannes 7:3, 4.

Disse fire brødrene ‘tror faktisk ikke på ham’ som Messias. Likevel vil de at de som er samlet for å feire høytiden, skal få se ham gjøre mirakler. Jesus, som er klar over den faren som er forbundet med å reise til Jerusalem, sier til dem: «Verden har ingen grunn til å hate dere, men den hater meg, for jeg vitner om at dens gjerninger er onde. Dere kan dra opp til høytiden. Jeg drar ikke opp ennå, for min tid er ikke kommet.» – Johannes 7:5–8.

Noen dager etter at Jesu brødre og de fleste andre som skal til Jerusalem for å feire høytiden, har reist, drar Jesus og disiplene nokså ubemerket av sted. De tar ikke den vanlige veien langs Jordan-elven, men velger i stedet en mer direkte rute gjennom Samaria. Jesus og disiplene vil komme til å trenge husly i Samaria, så han sender noen i forveien for å ordne med det. Ett sted de kommer til, vil ikke folk ta imot dem eller vise dem vanlig gjestfrihet siden Jesus er på vei til Jerusalem for å feire en jødisk høytid. Jakob og Johannes blir sinte og spør: «Herre, vil du at vi skal si at ild skal komme ned fra himmelen og tilintetgjøre dem?» (Lukas 9:54) Jesus irettesetter dem for at de i det hele tatt foreslår noe slikt, og de reiser videre.

Mens de går på veien, kommer en skriftlærd bort til Jesus og sier: «Lærer, jeg vil følge deg uansett hvor du går.» Jesus svarer: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der han kan hvile sitt hode.» (Matteus 8:19, 20) Jesus peker på at den skriftlærde kommer til å oppleve vanskeligheter  hvis han vil følge ham. Og det ser ut til at den skriftlærde er for stolt til å ville godta en slik livsstil. Vi kan derfor alle spørre oss selv: Hvor villig er jeg til å følge Jesus?

Til en annen mann sier Jesus: «Følg meg.» Mannen svarer: «Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave faren min.» Jesus, som kjenner til mannens situasjon, sier: «La de døde begrave sine døde, men gå du og forkynn Guds rike vidt og bredt.» (Lukas 9:59, 60) Faren er tydeligvis ikke død ennå. Hvis han hadde vært det, er det lite sannsynlig at sønnen ville ha vært her og snakket med Jesus. Sønnen er ikke innstilt på å sette Guds rike på førsteplassen i livet sitt.

Mens de går nedover veien mot Jerusalem, sier en annen mann til Jesus: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme.» Jesus svarer: «Ingen som har lagt hånden på en plog og ser seg tilbake, er kvalifisert for Guds rike.» – Lukas 9:61, 62.

De som ønsker å bli sanne disipler av Jesus, må ha hele sin oppmerksomhet rettet mot tjenesten for Riket. Hvis en som pløyer, ikke holder blikket rettet framover, vil plogfuren sannsynligvis bli skjev. Hvis han setter fra seg plogen for å se seg tilbake, vil arbeidet på åkeren bli forsinket. I tråd med dette kan en som ser seg tilbake mot denne gamle verdensordningen, komme til å snuble og komme bort fra den veien som fører til evig liv.