Jødedommen — søken etter Gud gjennom skrifter og tradisjoner
Kapittel 9
Jødedommen — søken etter Gud gjennom skrifter og tradisjoner
1, 2. a) Nevn noen fremtredende jøder som har påvirket historien og kulturen. b) Hvilket spørsmål vil noen kanskje stille?
HVA hadde Moses, Jesus, Mahler, Marx, Freud og Einstein til felles? Alle var jøder, og alle har på ulike måter påvirket menneskehetens historie og kultur. Ja, jødene har gjort seg gjeldende i tusener av år. Også Bibelen er et vitnesbyrd om det.
2 I motsetning til andre gamle religioner og kulturer har jødedommen sine røtter i historien, ikke i mytologien. Men noen sier kanskje: Jødene er jo bare en minoritet. Det er ikke flere enn cirka 18 millioner av dem i en verden med over fem milliarder mennesker. Hvorfor skulle vi være interessert i deres religion, jødedommen?
Hvorfor jødedommen bør interessere oss
3, 4. a) Hva består de hebraiske skrifter av? b) Nevn noen grunner til at vi bør undersøke den jødiske religion og dens røtter.
3 Én grunn er at den jødiske religions røtter går omkring 4000 år bakover i historien, og at andre store religioner i større eller mindre grad står i gjeld til dens skrifter. (Se rammen på side 220.) Kristendommen, som ble grunnlagt av Jesus (hebraisk: Je·sjuʹa‛), en jøde som levde i det første århundre, har sine røtter i de hebraiske skrifter. Og hvis vi leser litt i Koranen, vil vi raskt se at også islam står i stor gjeld til disse skriftene. (Koranen, sure 2: 49—57; 32: 23, 24) Når vi studerer den jødiske religion, studerer vi derfor samtidig røttene til hundrevis av andre religioner og sekter.
4 En annen og viktig grunn er at den jødiske religion tilveiebringer et vesentlig bindeledd i menneskets søken etter den sanne Gud. De hebraiske skrifter forteller nemlig at Abram, jødenes stamfar, allerede tilbad «den sanne Gud» for nesten 4000 år siden. * Vi spør derfor: Hvordan ble jødene og deres tro til? — 1. Mosebok 17: 18, NW.
Hvor kommer jødene fra?
5, 6. Fortell ganske kort om jødenes opprinnelse og bakgrunnen for ordet «jøde».
5 Jødefolket er i det store og hele etterkommere av en gammel, hebraisktalende gren av den semittiske folkegruppe. (1. Mosebok 10: 1, 21—32; 1. Krønikebok 1: 17—28, 34; 2: 1, 2) For nesten 4000 år siden drog deres stamfar, Abram, ut fra kaldeernes blomstrende storby Ur i Sumer til Kanaans land, som Gud hadde sagt følgende om: «Din ætt vil jeg gi dette landet.» (1. Mosebok 11: 31 til 12: 7) I 1. Mosebok 14: 13 blir han omtalt som «Abram, hebreeren», men hans navn ble senere forandret til Abraham. (1. Mosebok 17: 4—6) Jødene er hans etterkommere gjennom hans sønn Isak og hans sønnesønn Jakob, som fikk sitt navn forandret til Israel. (1. Mosebok 32: 26—28) Israel hadde 12 sønner, som ble stamfedre til 12 stammer. En av dem var Juda, og ordet «jøde» ble med tiden dannet på grunnlag av hans navn. — 2. Kongebok 16: 6; se EN.
6 Med tiden kom ordet «jøde» til å bli brukt om alle israelittene, ikke bare om dem som var etterkommere av Juda. (Ester 3: 6; 9: 20) Fordi de jødiske slektsregistrene ble ødelagt i år 70 e.Kr., da romerne raserte Jerusalem, kan ingen jøde i dag med sikkerhet si hvilken stamme han tilhører. Den gamle jødiske religion har utviklet seg og forandret seg i årtusenenes løp. I dag blir jødedommen utøvd av millioner av jøder i republikken Israel og i diasporaen (av dem som er spredt omkring i verden). Hva er grunnlaget for denne religionen?
Moses, loven og en nasjon
7. Hvilket edsvorent løfte gav Gud Abraham, og hvorfor?
7 I 1943 f.Kr. * utvalgte Gud Abram som sin spesielle tjener. Senere gav Gud Abram et høytidelig, edsvorent løfte fordi Abram var trofast og villig til å frembære sin sønn Isak som et offer, selv om ofringen ikke ble gjennomført. (1. Mosebok 12: 1—3; 22: 1—14) Gud sa: «Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra Herren [hebraisk: יהוה, JHWH]: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen . . . i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.» Dette edsvorne løftet ble gjentatt for Abrahams sønn og sønnesønn, og det fortsatte å stå ved makt i Juda stamme og i Davids slektslinje. Denne strengt monoteistiske forestilling om en personlig Gud som handler direkte med menneskene, var enestående i datidens verden, og den kom til å danne grunnlaget for den jødiske religion. — 1. Mosebok 22: 15—18; 26: 3—5; 28: 13—15; Salme 89: 4, 5, 29, 30, 36, 37.
8. Hvem var Moses, og hvilken rolle spilte han i Israel?
8 For å oppfylle sine løfter til Abraham la Gud grunnlaget for opprettelsen av en nasjon ved å inngå en spesiell pakt med Abrahams etterkommere. Denne pakten ble innstiftet ved Moses, den store hebraiske lederen og mellommannen mellom Gud og Israel. Hvem var Moses, og hvorfor er han så viktig for jødene? Den bibelske boken 2. Mosebok forteller at han ble født i Egypt (i 1593 f.Kr.), og at hans foreldre var israelittiske slaver som var i fangenskap sammen med resten av Israel. Han var den som Gud utvalgte til å lede hans folk til friheten i Kanaan, det lovte land. (5. Mosebok 6: 23; 34: 10) Moses fylte den viktige rollen som mellommann for den lovpakten Gud gav Israel, foruten at han var Israels profet, dommer, leder og historieskriver. — 2. Mosebok 2: 1 til 3: 22.
9, 10. a) Hvilken lov ble overbrakt gjennom Moses? b) Hvilke sider ved livet ble omfattet av De ti bud? c) Hva var Israel forpliktet til ifølge lovpakten?
9 Den loven som Israel mottok, bestod av De ti ord eller bud og over 600 lover som utgjorde en omfattende samling av retningslinjer og veiledning som gjaldt det daglige liv. (Se rammen på side 211.) Den omfattet det verdslige og det hellige. Den tok for seg krav på både det fysiske og det moralske område foruten tilbedelsen av Gud.
10 Lovpakten, den religiøse grunnlov, gav patriarkenes tro form og innhold. Som følge av dette ble Abrahams etterkommere en nasjon som var innviet til å tjene Gud. På denne måten begynte den jødiske religion å bli klart utformet, og jødene ble en nasjon som var organisert med tanke på å tilbe og tjene sin Gud. I 2. Mosebok 19: 5, 6 gav Gud dem dette løftet: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere . . . være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.» Israelittene ville dermed bli et ’utvalgt folk’ som skulle tjene Guds hensikter. Men paktens løfter ville bare bli oppfylt på én betingelse: «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt.» Den innviede nasjonen hadde plikter overfor sin Gud. På et senere tidspunkt (i det åttende århundre før Kristus) kunne Gud derfor si til jødene: «Dere er mine vitner, sier Herren [hebraisk: יהוה, JHWH], og min tjener som jeg har utvalgt.» — Jesaja 43: 10, 12.
En nasjon med prester, profeter og konger
11. Hvordan oppstod prestedømmet og kongedømmet?
11 Mens Israels nasjon befant seg i ørkenen på vei til det lovte land, ble det opprettet et prestedømme i slektslinjen til Aron, Moses’ bror. Et stort, transportabelt telt eller tabernakel ble sentret for israelittenes tilbedelse og ofringer. (2. Mosebok, kapitlene 26—28) Med tiden kom Israels nasjon til det lovte land, Kanaan, og erobret det, i samsvar med Guds befaling. (Josva 1: 2—6) Etter en tid ble et jordisk kongedømme opprettet, og i 1077 f.Kr. ble David av Juda stamme konge. Under hans styre ble både kongedømmet og prestedømmet fast etablert i et nytt nasjonalt senter, Jerusalem. — 1. Samuelsbok 8: 7.
12. Hvilket løfte gav Gud til David?
12 Etter Davids død bygde Davids sønn Salomo et praktfullt tempel i Jerusalem, og det erstattet tabernaklet. Fordi Gud hadde inngått en pakt med David om at kongedømmet skulle bli i hans slektslinje til evig tid, så jødene fram til at en salvet konge, Messias, en dag skulle stå fram i denne slektslinjen. Profetiene viste at Israel og alle andre nasjoner skulle få et fullkomment styre ved denne messianske konge eller «ætt». (1. Mosebok 22: 18) Dette håpet ble rotfestet, og den jødiske religions messianske natur utkrystalliserte seg. — 2. Samuelsbok 7: 8—16; Salme 72: 1—20; Jesaja 11: 1—10; Sakarja 9: 9, 10.
13. Hvem brukte Gud til å irettesette israelittene når de falt fra? Nevn et eksempel.
13 Jødene lot seg imidlertid påvirke av den falske religion som ble utøvd av kanaaneerne og andre folkeslag omkring dem. Det førte til at de brøt sitt paktsforhold til Gud. For å irettesette dem og hjelpe dem tilbake sendte Gud en rekke profeter med hans budskaper til folket. Profetiene ble derfor et annet særtrekk ved jødenes religion. De utgjør en stor del av de hebraiske skrifter. Ja, 18 bøker i de hebraiske skrifter bærer profeters navn. — Jesaja 1: 4—17.
14. Hva var det som viste at profetene i Israel talte sant?
14 Jesaja, Jeremia og Esekiel var fremtredende profeter. Alle tre varslet folket om den straffen Gud ville sende over dem på grunn av deres avgudsdyrkelse. Straffen kom i 607 f.Kr., da Gud på grunn av Israels frafall lot Babylon, den da dominerende verdensmakt, få omstyrte Jerusalem, ødelegge templet og føre folket i fangenskap. Profetenes forutsigelser gikk i oppfyllelse. Israels 70-årige fangenskap i størsteparten av det sjette århundre før Kristus blir bekreftet av historien. — 2. Krønikebok 36: 20, 21; Jeremia 25: 11, 12; Daniel 9: 2.
15. a) Hvordan slo en ny form for tilbedelse rot blant jødene? b) Hvilken virkning hadde synagogene på tilbedelsen i Jerusalem?
15 I 539 f.Kr. beseiret perseren Kyros Babylon og gav jødene tillatelse til å dra tilbake og bosette seg i sitt land og gjenoppbygge templet i Jerusalem. En rest av jødene vendte tilbake, men flertallet ble værende i det babylonske samfunn under dets innflytelse. Senere ble jødene påvirket av den persiske kultur. Det ble følgelig opprettet jødiske bosetninger forskjellige steder i Midtøsten og rundt Middelhavet. Hvert sted ble det innført en ny form for tilbedelse. Den hadde tilknytning til synagogen, et menighetssenter for jødene i hver by. Denne ordningen førte naturlig nok til at det ikke ble lagt så stor vekt på det gjenoppbygde templet i Jerusalem. Jødene var nå virkelig i en diaspora. De var spredt omkring over et stort område. — Esra 2: 64, 65.
Jødedommen i gresk drakt
16, 17. a) Hvilken ny innflytelse gjorde seg gjeldende over hele middelhavsverdenen i det fjerde århundre før Kristus? b) Hvem bidrog til å utbre den greske kultur, og hvordan? c) Hvilken virkning hadde dette på jødedommen?
16 I det fjerde århundre før Kristus var det jødiske samfunn preget av stadige forandringer og kom følgelig til å bli påvirket av de bølgene fra en ikke-jødisk kultur som slo inn over landene rundt Middelhavet og også trengte enda lenger. Bølgene kom fra Hellas, og jødedommen steg opp av dem iført hellenistisk drakt.
17 I 332 f.Kr. foretok den greske generalen Aleksander den store en lynrask erobring av Midtøsten, og han ble hilst velkommen av jødene da han kom til Jerusalem. * Aleksanders etterfølgere bygde videre på hans helleniseringsplaner og sørget for at det greske språk, gresk kultur og gresk filosofi fikk innpass overalt i riket. Som følge av dette gjennomgikk den greske og den jødiske kultur en blandingsprosess som skulle komme til å få overraskende resultater.
18. a) Hvorfor var det behov for den greske oversettelsen Septuaginta? b) Hvilket trekk ved gresk kultur berørte jødene i særlig grad?
18 Diasporajødene begynte å snakke gresk i stedet for hebraisk. I begynnelsen av det tredje århundre før Kristus ble derfor den første oversettelse av de hebraiske skrifter til gresk påbegynt. Den ble kalt «Septuaginta». Gjennom den ble mange hedninger kjent med jødenes religion og fikk respekt for den. Det var til og med noen av dem som gikk over til jødedommen. * Jødene ble på den annen side fortrolige med gresk tenkning, og noen ble til og med filosofer, noe helt nytt for jødene. Et eksempel er Filon fra Alexandria i det første århundre etter Kristus. Han forsøkte å forklare jødedommen ved hjelp av uttrykk fra gresk filosofi, som om de to uttrykte de samme endelige sannheter.
19. Hvordan beskriver en jødisk forfatter den perioden da gresk og jødisk kultur smeltet sammen?
19 Den jødiske forfatteren Max Dimont sammenfatter denne perioden med gjensidig påvirkning mellom gresk og jødisk kultur og sier: «Beriket av platonisk tenkning, aristotelisk logikk og euklidsk vitenskap nærmet lærde jøder seg Toraen med nye redskaper. . . . De gikk i gang med å føye gresk fornuft til jødisk åpenbaring.» De begivenhetene som skulle finne sted under romerne, som innlemmet først det greske verdensrike og deretter Jerusalem (i år 63 f.Kr.) i sitt rike, skulle komme til å bane vei for enda større forandringer.
Jødedommen under romersk herredømme
20. Hvordan var den religiøse situasjon blant jødene i det første århundre etter Kristus?
20 Jødedommen i det første århundre av vår tidsregning befant seg i en helt spesiell stilling. Max Dimont sier at den balanserte mellom «det greske sinn og det romerske sverd». Jødene hadde store forventninger på grunn av den politiske undertrykkelsen og fortolkningene av de messianske profetiene, særlig Daniels profeti. De var splittet i flere partier. Fariseerne la vekt på en muntlig lov (se rammen på side 221) framfor ofringene i templet. Saddukeerne la vekt på templet og presteskapet. Så var det esseerne, selotene og herodianerne. Alle var uenige i religiøse og filosofiske spørsmål. De jødiske lederne ble kalt rabbier (herrer, lærere), og fordi de var vel bevandret i loven, fikk de stadig større prestisje og ble en ny type åndelige ledere.
21. Hvilke begivenheter hadde en drastisk innvirkning på jødene i de to første århundrene av vår tidsregning?
21 Jødedommen fortsatte imidlertid å være preget av stridigheter, både innad og utad, og særlig i Israel. Til slutt brøt det ut regelrett opprør mot Roma, og i år 70 e.Kr. beleiret romerske tropper Jerusalem, la byen øde, brente ned templet til grunnen og spredte innbyggerne. Med tiden ble Jerusalem erklært for å være forbudt område for jøder. Uten et tempel, uten et land, med folket spredt ut over hele Romerriket trengte jødedommen nå en ny religiøs uttrykksform for å overleve.
22. a) Hvilken virkning hadde det på jødedommen at templet i Jerusalem ble ødelagt? b) Hvordan inndeler jødene Bibelen? c) Hva er Talmud, og hvordan ble den utarbeidet?
22 I og med ødeleggelsen av templet forsvant saddukeerne, og fariseernes muntlige lov dannet grunnlaget for en ny, rabbinsk jødedom. Tempelofringene og pilegrimsreisene ble erstattet av et mer intenst studium, bønn og fromme gjerninger. Jødedommen kunne dermed utøves overalt, når som helst, i et hvilket som helst kulturelt miljø. Rabbinerne sørget for at denne muntlige loven ble nedskrevet, foruten at de laget kommentarer til den og siden kommentarer til kommentarene. Alt dette ble kjent som Talmud. — Se rammen på sidene 220, 221.
23. Hvilken forandring fant sted under gresk påvirkning?
23 Hva førte denne varierte innflytelsen til? Max Dimont sier at selv om fariseerne førte den jødiske ideologis og religions fakkel videre, «var fakkelen blitt tent av de greske filosofene». (Jews, God and History) Selv om størsteparten av Talmud la stor vekt på lovens bokstav, gjenspeilte dens illustrasjoner og utlegninger en klar påvirkning fra gresk filosofi. Slike greske religiøse forestillinger som troen på sjelens udødelighet ble uttrykt i jødiske vendinger. I denne nye rabbinske tidsalder ble følgelig Talmud — som på det tidspunkt var en blanding av «lovisk» og gresk filosofi — aktet stadig høyere blant jødene, helt til den i middelalderen kom til å bli satt høyere enn Bibelen.
Jødedommen i middelalderen
24. a) Hvilke to særpregede samfunn oppstod blant jødene i middelalderen? b) Hvordan påvirket de jødedommen?
24 I middelalderen (fra omkring 500 til 1500 e.Kr.) oppstod det to særpregede jødiske samfunn — de sefardiske jødene, som hadde sin blomstringsperiode under muslimenes herredømme i Spania, og de askenasiske jødene i Mellom-Europa og Øst-Europa. Begge samfunn frembrakte rabbinske lærere, og deres skrifter og tanker danner grunnlaget for de jødiske religiøse fortolkninger den dag i dag. Det er også interessant å merke seg at mange av de skikkene og religiøse handlingene som er vanlige blant jødene i dag, skriver seg fra middelalderen. — Se rammen på side 231.
25. Hvordan reagerte den katolske kirke med tiden overfor jødene i Europa?
25 På 1100-tallet ble jødene fordrevet fra det ene landet etter det andre. Som den israelske forfatteren Abba Eban sier i boken Mitt folk — jødenes liv og historie: «I de andre europeiske land, som . . . stod under myndig innflytelse av den katolske kirke, var mønstret alltid det samme: skamløs umyndiggjørelse, tortur, massemord og utkastelse.» Spania, som igjen var blitt underlagt katolsk styre, fulgte opp i 1492 og gav befaling om at alle jøder skulle fordrives fra spansk område. På slutten av 1400-tallet var jødene følgelig blitt fordrevet fra praktisk talt hele Vest-Europa og hadde flyktet til Øst-Europa og landene omkring Middelhavet.
26. a) Hva førte til skuffelse blant jødene? b) Hvilke hovedretninger begynte å utvikle seg blant jødene?
26 I århundrer med undertrykkelse og forfølgelse framstod det mange selvbestaltede messiaser blant jødene forskjellige steder i verden. Alle ble godtatt i større eller mindre grad, men det endte alltid med skuffelse. I det 17. århundre var det blitt behov for nye tiltak for å få jødene ut av denne mørke perioden og gi dem nytt mot. I midten av det 18. århundre framstod noe som så ut til å være en utvei av den fortvilelse jødene følte. Det var hasidismen (se rammen på side 226), en blanding av mystisisme og religiøs ekstase som kom til uttrykk i den daglige fromhet og aktivitet. Omtrent samtidig lanserte filosofen Moses Mendelssohn, en tysk jøde, en annen løsning, Haskala, opplysning, som utviklet seg til det som historisk sett blir regnet som den «moderne jødedom».
Fra «opplysningen» til sionismen
27. a) Hvordan påvirket Moses Mendelssohn jødiske holdninger? b) Hvorfor forkastet mange jøder håpet om en personlig messias?
27 Ifølge Moses Mendelssohn (1729—1786) ville jødene bli godtatt hvis de løsrev seg fra Talmuds bånd og innrettet seg i samsvar med den vestlige kultur. Han ble en av sin tids mest respekterte jøder i den ikke-jødiske verden. Men da en voldsom antisemittisme igjen brøt ut på 1800-tallet, særlig i det «kristne» Russland, ble bevegelsens tilhengere skuffet, og mange begynte å se etter et politisk tilfluktssted for jødene. De avviste tanken om en personlig messias som skulle føre jødene tilbake til Israel, og begynte å arbeide for å opprette en jødisk stat på andre måter. Dermed oppstod begrepet sionismen: «verdsliggjøringen av . . . den jødiske messianisme», som en autoritet sier.
28. Hvilke begivenheter i det 20. århundre har innvirket på jødiske holdninger?
28 Mordet på omkring seks millioner europeiske jøder i nazistenes holocaust (1935—1945) satte ny fart i sionismen og førte til at den ble møtt med stor sympati verden over. Sionistenes drøm ble oppfylt i 1948, da staten Israel ble opprettet. Dette bringer oss fram til jødedommen i vår tid og til spørsmålet: Hva tror vår tids jøder?
Gud er én
29. a) Forklar kort hva den moderne jødedom går ut på. b) Hva er Sjema? c) Nevn noen jødiske høytider og skikker.
29 Jødedommen er, for å si det enkelt, et folks religion. En som går over til jødedommen, slutter seg derfor både til det jødiske folk og den jødiske religion. Jødedommen er en monoteistisk religion i ordets strengeste forstand og hevder at Gud griper inn i menneskenes historie, særlig i forbindelse med jødene. Jødenes gudsdyrkelse omfatter en rekke årlige høytider og forskjellige skikker. (Se rammen på sidene 230, 231.) Det finnes ingen trosbekjennelser eller dogmer som blir godtatt av alle jøder, men en sentral del av tilbedelsen i synagogen går ut på å bekjenne at Gud er én, slik det blir uttrykt i Sjema, en bønn som er basert på 5. Mosebok 6: 4: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.»
30. a) Hvordan oppfatter jødene Gud? b) Hva er forskjellen mellom jødenes og kristenhetens syn på Gud?
30 Denne troen på én Gud ble gitt videre til kristendommen og islam. Rabbineren dr. J. H. Hertz sier: «Denne opphøyde erklæringen om absolutt monoteisme var en krigserklæring mot all polyteisme . . . Samtidig utelukker Sjema den kristne trosbekjennelses treenighet som en vanhelligelse av Guds enhet.» * Men la oss nå se hva jødene tror om et liv etter døden.
Døden, sjelen og oppstandelsen
31. a) Hvordan fikk læren om sjelens udødelighet innpass i den jødiske lære? b) Hvilket dilemma oppstod som følge av læren om sjelens udødelighet?
31 En av den moderne jødedoms grunnleggende oppfatninger går ut på at mennesket har en udødelig sjel, som lever videre etter at kroppen er død. Men kommer denne læren fra Bibelen? Et jødisk oppslagsverk innrømmer: «Læren om sjelens udødelighet kom sannsynligvis inn i jødedommen som følge av gresk påvirkning.» Men dette forårsaket et læremessig dilemma. Det samme oppslagsverket sier: «Troen på oppstandelsen og troen på sjelens udødelighet er i bunn og grunn motstridende. Den ene dreier seg om en kollektiv oppstandelse ved dagenes ende, det vil si at de døde som sover i jorden, skal oppstå fra graven, mens den andre dreier seg om sjelens tilstand etter legemets død.» Hvordan ble dette dilemmaet løst i den jødiske teologi? «Det ble hevdet at når et menneske døde, levde sjelen videre i et annet område (dette var foranledningen til at alle oppfatningene om himmelen og helvete oppstod), mens legemet lå i graven i påvente av den fysiske oppstandelse av alle de døde her på jorden.» — Encyclopaedia Judaica.
32. Hva sier Bibelen om de døde?
32 Universitetslektor Arthur Hertzberg skriver: «I [den hebraiske] Bibelen utspiller menneskets liv seg i denne verden. Det finnes ingen lære om himmel og helvete, bare en stadig sterkere forestilling om en oppstandelse av de døde ved dagenes ende.» Det er en enkel og nøyaktig forklaring av det Bibelen lærer, nemlig at «de døde vet slett ingen ting. . . . For i dødsriket [sjeol, menneskehetens felles grav], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom». — Forkynneren 9: 5, 10; Daniel 12: 1, 2; Jesaja 26: 19.
33. Hvilket syn hadde jødene opprinnelig på læren om oppstandelsen?
33 «I den rabbinske periode blir læren om de dødes oppstandelse betraktet som en av jødedommens sentrale læresetninger», og man må «skille mellom den og troen på . . . sjelens udødelighet». * (Encyclopaedia Judaica) I dag er det imidlertid slik at læren om sjelens udødelighet blir godtatt av alle grupper innen jødedommen, mens læren om de dødes oppstandelse ikke blir det.
34. Hva sier Talmud om sjelen? Hva sier senere skribenter?
34 Talmud, som er påvirket av hellenismen, er i motsetning til Bibelen full av fortellinger om den udødelige sjel. Den til og med forklarer og beskriver den. Senere jødisk mystisk litteratur, kabbala, går til og med så langt som til å forkynne læren om reinkarnasjon (sjelevandring), som hovedsakelig er en gammel hinduisk lære. (Se kapittel 5.) I Israel i vår tid er denne læren godtatt i vide kretser som en jødisk lære, og den spiller også en viktig rolle i hasidisk tro og litteratur. Martin Buber gjengir for eksempel denne fortellingen om sjelen fra Elimelechs skole (Elimelech var en rabbiner i Lezajsk): «På soningsdagen, når rabbineren Abraham Jehoschua fortalte beretningen om øversteprestens tjeneste i Det aller helligste og kom til det stedet hvor det står: ’Og slik talte han’, sa han aldri disse ordene, men han sa: ’Og slik talte jeg.’ For han hadde ikke glemt den tiden da hans sjel befant seg i en øversteprest i Jerusalem.» — Die Erzählungen der Chassidim.
35. a) Hvilket syn har reformjødedommen på læren om en udødelig sjel? b) Hva går Bibelens klare lære om sjelen ut på?
35 Reformjødedommen har gått så langt som til å forkaste troen på oppstandelsen. Den har fjernet ordet fra sine bønnebøker og anerkjenner bare troen på den udødelige sjel. Hvor mye klarere er ikke Bibelens lære, som blir uttrykt i 1. Mosebok 2: 7 (EN): «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel»! Kombinasjonen legeme og ånd eller livskraft utgjør «en levende sjel». * (1. Mosebok 7: 22, NW; Salme 146: 4, EN) Når et syndig menneske dør, dør følgelig sjelen. (Esekiel 18: 4, 20, NW) Når et menneske dør, opphører derfor dets bevisste tilværelse. Livskraften vender tilbake til Gud, som gav den. (Forkynneren 3: 19; 9: 5, 10; 12: 7, EN) Det håp Bibelen holder fram for de døde, er håpet om en oppstandelse — på hebraisk: techi·jathʹ ham·me·thimʹ, «gjenoppliving av de døde».
36, 37. Hva trodde trofaste hebreere i bibelsk tid om det framtidige liv?
36 Dette vil kanskje overraske mange jøder, men oppstandelsen har vært et reelt håp for tilbedere av den sanne Gud i tusener av år. For cirka 3500 år siden talte den trofaste, lidende Job om at Gud en gang i framtiden skulle oppreise ham fra dødsriket eller graven. (Job 14: 14, 15) Profeten Daniel fikk også forsikring om at han skulle bli oppreist «ved dagenes ende». — Daniel 12: 2, 13.
37 Det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å si at disse trofaste hebreerne trodde at de hadde en udødelig sjel som ville leve videre etter døden. De hadde tilstrekkelig med grunner til å tro at den suverene Herre, som teller stjernene i universet og har herredømme over dem, også ville huske dem når tiden for oppstandelsen var kommet. De hadde vært trofaste mot ham og hans navn. Han ville være trofast mot dem. — Salme 18: 26; 147: 4; Jesaja 25: 7, 8; 40: 25, 26.
Jødedommen og Guds navn
38. a) Hva har skjedd i århundrenes løp med hensyn til bruken av Guds navn? b) Hva er grunnlaget for å si hva Guds navn er?
38 Jødedommen lærer at selv om Guds navn eksisterer i skriftlig form, er det for hellig til å bli uttalt. * Dette har ført til at den riktige uttalen har gått tapt i løpet av de siste 2000 årene. Men jødene har ikke alltid hatt denne holdningen til Guds navn. For omkring 3500 år siden sa Gud til Moses: «Du skal si til israelittene: Herren [hebraisk: יהוה, JHWH], fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.» (2. Mosebok 3: 15; Salme 135: 13) Hvilket navn var det? Fotnoten til dette verset i den jødiske bibeloversettelsen Tanakh sier: «Navnet JHWH (tradisjonelt lest Adonai, «HERREN») blir her satt i forbindelse med roten hajah, ’å være’.» (Jevnfør fotnoten til 2. Mosebok 3: 14 i den norske oversettelsen av 1978/85.) Her står vi altså overfor Guds hellige navn, tetragrammet, de fire hebraiske konsonantene JHWH (Jahweh, Jahve), som i sin latiniserte form i århundrenes løp er blitt kjent som JEHOVA.
39. a) Hvorfor er Guds navn så viktig? b) Hvorfor sluttet jødene å uttale Guds navn?
39 Opp gjennom historien har jødene alltid tillagt Guds personlige navn stor betydning, men den vekt de legger på bruken av navnet, har forandret seg radikalt siden gammel tid. Som dr. A. Cohen sier: «Man viste spesiell ærbødighet for guddommens ’særegne navn’ (Sjem Hameforasj), som Han hadde åpenbart for Israels folk, nemlig tetragrammet, JHVH.» (Everyman’s Talmud) Guds navn ble vist ærbødighet fordi det representerte Gud og karakteriserte ham. Det var jo Gud selv som kunngjorde sitt navn og sa at hans tilbedere skulle bruke det. Dette blir understreket ved at navnet forekommer 6828 ganger i den hebraiske bibel. Fromme jøder mener imidlertid at det er respektløst å uttale Guds personlige navn. *
40. Hva har noen jødiske autoriteter sagt med hensyn til bruken av Guds navn?
40 Rabbineren A. Marmorstein skrev følgende om det gamle rabbinske (ikke bibelske) forbudet mot å uttale navnet: «Det var en tid da dette forbudet [mot å bruke Guds navn] var fullstendig ukjent blant jødene . . . Verken i Egypt eller i Babylonia kjente eller holdt jødene en lov som forbød dem å bruke Guds navn, tetragrammet, i vanlig samtale eller i hilsener. Men fra det tredje århundre før Kristus til det tredje århundre etter Kristus fantes det et slikt forbud som til dels ble overholdt.» (The Old Rabbinic Doctrine of God) Og ikke nok med at det var tillatt å bruke navnet i tidligere tider, men dr. Cohen sier: «Det var en tid da selv lekfolket ble oppfordret til fritt og åpent å bruke navnet . . . Man har ment at denne oppfordringen var basert på ønsket om å skille israelitten fra [ikke-jøden].»
41. Hvilken innflytelse førte til at det ble forbudt å bruke Guds navn, ifølge en rabbiner?
41 Hva var det så som førte til at det ble forbudt å bruke Guds navn? Dr. Marmorstein svarer: «Hellenistisk [greskpåvirket] motstand mot jødenes religion, prestenes og overklassens frafall, introduserte og fastsatte den regel at tetragrammet ikke skulle uttales i helligdommen [templet i Jerusalem].» I sin overdrevne nidkjærhet for ikke å «ta Guds navn forfengelig» avskaffet de fullstendig bruken av det i talespråket og undergravde og utvannet identifikasjonen av den sanne Gud. Press som skrev seg fra religiøs motstand og frafall, fikk jødene til helt å slutte å bruke Guds navn.
42. Hva viser Bibelen om bruken av Guds navn?
42 Men som dr. Cohen sier: «Det ser ikke ut til at folk i bibelsk tid har hatt noen betenkeligheter med å bruke [Guds navn] i sin dagligtale.» Patriarken Abraham «påkalte Herrens navn». (1. Mosebok 12: 8) De fleste av dem som nedskrev den hebraiske bibel, brukte navnet ofte, men på en respektfull måte, helt fram til Malaki, som skrev sin profeti i det femte århundre før Kristus. — Rut 1: 8, 9, 17.
43. a) Hva er det ingen tvil om med hensyn til den jødiske bruk av Guds navn? b) Hva ble en indirekte følge av at jødene sluttet å bruke Guds navn?
43 Det er ingen tvil om at de gamle hebreerne brukte og uttalte Guds navn. Marmorstein innrømmer følgende med hensyn til den forandring som inntraff senere: «For på denne tiden, i første halvdel av det tredje århundre [før Kristus], merker vi oss en stor forandring i bruken av Guds navn, noe som førte med seg mange forandringer i jødenes teologiske og filosofiske overleveringer, og dette gjør seg gjeldende den dag i dag.» En av virkningene av at navnet gikk tapt, er at forestillingen om en anonym Gud bidrog til å skape et teologisk vakuum hvor kristenhetens treenighetslære lettere ble utformet. * — 2. Mosebok 15: 1—3.
44. Nevn andre følger av at Guds navn er blitt fortiet.
44 Det at Guds navn ikke blir brukt, svekker tilbedelsen av den sanne Gud. Som en kommentator sa: «Når Gud blir omtalt som ’Herren’, er uttrykket, som riktignok er nøyaktig, dessverre kaldt og fargeløst . . . Man må huske at når man oversetter JHWH eller Adonaj med ’Herren’, introduserer man en undertone av abstraksjon, formalitet og utilnærmelighet i mange avsnitt i Det gamle testamente som er den opprinnelige tekst fullstendig fremmed.» (The Knowledge of God in Ancient Israel) Hvor sørgelig er det ikke å se at det opphøyde og viktige navnet Jahve eller Jehova er utelatt i mange bibeloversettelser, når det er helt klart at det forekommer tusener av ganger i den opprinnelige hebraiske tekst! — Jesaja 43: 10—12. *
Venter jødene fremdeles på Messias?
45. Hva er det bibelske grunnlag for å tro på en messias?
45 Det er mange profetier i de hebraiske skrifter som dannet grunnlaget for jødenes messianske forhåpninger for over 2000 år siden. I 2. Samuelsbok 7: 11—16 ble det vist at Messias skulle komme i Davids slektslinje. Jesaja 11: 1—10 profeterte at han ville bringe rettferdighet og fred til hele menneskeheten. Daniel 9: 24—27 (se EN) inneholdt den tidsregningen som viste når Messias skulle stå fram, og når han skulle bli utryddet, drept.
46, 47. a) Hva slags messias ventet de jødene som levde under romersk herredømme? b) Hvilken forandring har funnet sted når det gjelder jødenes messianske forventninger?
46 De messianske forventningene var store i det første århundre. Man ventet at Messias skulle være «en karismatisk begavet etterkommer av David som jødene i romertiden trodde skulle bli oppreist av Gud for å bryte det hedenske åk og regjere over et gjenreist Israels rike». (Encyclopaedia Judaica) Men det kom ikke en slik militant messias som jødene hadde ventet.
47 Et oppslagsverk påpeker imidlertid at de messianske forhåpningene bidrog sterkt til å holde jødene sammen gjennom deres mange prøvelser: «Jødedommen har uten tvil i betydelig grad sin standhaftige tro på det messianske løfte og den messianske framtid å takke for at den har overlevd.» (The New Encyclopædia Britannica) Men da den moderne jødedom oppstod mellom det 18. og det 19. århundre, var det mange jøder som sluttet å vente passivt på Messias. Og under nazistenes holocaust var det mange som mistet tålmodigheten og håpet. De begynte å betrakte det messianske budskap som en belastning og gav det en ny fortolkning som et budskap om en ny tidsalder med velstand og fred. Selv om det finnes unntak, kan man siden den tiden neppe si at jødene som et hele venter på en personlig messias.
48. Hvilke spørsmål er det rimelig å stille med hensyn til jødedommen?
48 Denne overgangen til en ikke-messiansk religion reiser alvorlige spørsmål. Tok jødene feil da de i tusener av år trodde at Messias skulle være en person? Hvilken form for jødedom vil hjelpe folk som søker Gud? Er det den gamle jødedommen med dens utstaffering i form av gresk filosofi? Eller er det en av de ikke-messianske formene for jødedom som har utviklet seg i løpet av de siste 200 årene? Eller finnes det enda en vei som trofast og omhyggelig holder det messianske håp i hevd?
49. Hvilken oppfordring blir gitt til oppriktige jøder?
49 Med disse spørsmålene i tankene vil vi oppfordre oppriktige jøder til å gjøre emnet «Messias» til gjenstand for fornyet studium ved å undersøke de påstandene som er blitt framsatt om Jesus fra Nasaret, ikke av kristenheten, men av de greske skrifters jødiske skribenter. Her er det nemlig en stor forskjell. Kristenhetens kirkesamfunn har bidratt til at jødene har forkastet Jesus. Det har de gjort ved sin ubibelske treenighetslære, som er umulig å godta for jøder som høyt verdsetter den rene lære at «Herren er vår Gud, Herren er én». (5. Mosebok 6: 4) Vi vil derfor oppfordre deg til å lese det neste kapitlet med et åpent sinn for å lære de greske skrifters Jesus å kjenne.
[Fotnoter]
^ avsn. 4 Jevnfør 1. Mosebok 5: 22—24, New World Translation of the Holy Scriptures—With References, andre fotnote til vers 22, som forklarer hvorfor dette og andre skriftsteder sier «den sanne Gud» og ikke bare «Gud».
^ avsn. 7 Den tidsregningen som blir presentert her, er basert på den bibelske tekst som autoritet. (Se boken «All Scripture Is Inspired of God and Beneficial», utgitt av Selskapet Vakttårnet, leksjon 3, «Measuring Events in the Stream of Time».)
^ avsn. 17 Den jødiske historieskriveren Josef ben Mattitjahu (Flavius Josefus), som levde i det første århundre, forteller at da Aleksander kom til Jerusalem, åpnet jødene portene for ham og viste ham den profetien i Daniels bok som var skrevet over 200 år tidligere, og som klart beskrev de erobringer Aleksander skulle gjøre som «kongen av Grekenland». — Jewish Antiquities, bok XI, kapittel VIII 5; Daniel 8: 5—8, 21, EN.
^ avsn. 18 I makkabeertiden (under hasmoneerne, fra 165 til 63 f.Kr.) framstod det jødiske ledere som Johannes Hyrkanus, som rett og slett tvang befolkningen i erobrede områder til å anta jødedommen. Det er interessant å merke seg at ti prosent av befolkningen i middelhavslandene var jødisk i begynnelsen av vår tidsregning. Dette tallet viser tydelig hvilke resultater den jødiske misjoneringen oppnådde.
^ avsn. 30 The New Encyclopædia Britannica sier: «Kristendommens trinitariske trosbekjennelse . . . skiller den ut fra de to andre klassiske monoteistiske religionene [jødedommen og islam].» Kirken utformet treenighetslæren trass i at «de kristnes bibel ikke inneholder noen påstand om Gud som er klart trinitarisk».
^ avsn. 33 Foruten at vi finner læren om oppstandelsen i Bibelen, ble den framholdt som en trosartikkel i Misjna (Sanhedrin 10: 1) og ble tatt med som den siste av Maimonides’ 13 trossetninger. Fram til det 20. århundre ble det betraktet som kjetteri å fornekte læren om oppstandelsen.
^ avsn. 35 «Bibelen sier ikke at vi har en sjel. ’Nefesj’ er selve personen, hans behov for føde, selve blodet i hans årer, hans vesen.» — Dr. H. M. Orlinsky ved Hebrew Union College.
^ avsn. 38 Se 2. Mosebok 6: 3 i Tanakh, A New Translation of the Holy Scriptures (utgitt av The Jewish Publication Society), som gjengir det hebraiske tetragrammet i den engelske teksten.
^ avsn. 39 Encyclopaedia Judaica sier: «Det at man unnlater å uttale navnet JHWH, . . . beror på en feilaktig forståelse av det tredje bud (2. Mos. 20: 7; 5. Mos. 5: 11), som man utlegger: ’Du skal ikke ta navnet til JHWH, din Gud, forfengelig’, mens det i virkeligheten betyr: ’Du skal ikke sverge falskt ved navnet til JHWH, din Gud.’»
^ avsn. 43 George Howard, som er professor i religion og hebraisk ved Georgia universitet, sier: «Etter hvert som tiden gikk, ble disse to skikkelsene [Gud og Kristus] ført inn i en stadig mer sammensluttet enhet, helt til det ofte var umulig å skille mellom dem. Det kan således være at det at tetragrammet ble fjernet, kan ha bidratt sterkt til de senere kristologiske og trinitariske debattene som hjemsøkte kirken i de første århundrer. Hvordan det enn forholder seg, skapte antagelig det at tetragrammet ble fjernet, et annet teologisk klima enn det som eksisterte i den nytestamentlige periode i det første århundre.» — Biblical Archaeology Review, mars 1978.
^ avsn. 44 Fra og med neste kapittel er navnet «Jehova» satt inn i sitatene fra den norske bibeloversettelsen av 1978/85 (i klammer) i stedet for slike betegnelser som «Herren», «Gud» eller «Israels Gud» der hvor den hebraiske grunntekst har tetragrammet יהוה (JHWH).
[Studiespørsmål]
[Uthevet tekst på side 217]
Sefardiske og askenasiske jøder dannet to samfunn
[Ramme/bilde på side 211]
De ti bud for tilbedelse og levesett
Millioner av mennesker har hørt om De ti bud, men mange har aldri lest dem. Vi gjengir derfor det vesentlige av budene her.
▪ «Du skal ikke ha andre guder enn meg.
▪ Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! . . . [På dette tidlige stadium, i 1513 f.Kr., var dette budet unikt i og med at det forkastet bruken av gudebilder.]
▪ Du skal ikke misbruke Herren [hebraisk: יהוה] din Guds navn . . .
▪ Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! . . . Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.
▪ Du skal hedre din far og din mor . . .
▪ Du skal ikke slå i hjel.
▪ Du skal ikke bryte ekteskapet.
▪ Du skal ikke stjele.
▪ Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
▪ Du skal ikke begjære din nestes hus . . . hustru . . . tjener eller tjenestekvinne . . . okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.» — 2. Mosebok 20: 3—17.
De fire første budene har direkte med den religiøse tro og gudsdyrkelsen å gjøre, men de andre budene viser at det er en sammenheng mellom rett livsførsel og et godt forhold til Skaperen.
[Bilde]
Trass i at Israel fikk denne spesielle loven av Gud, etterlignet de sine hedenske nabolands kalvedyrkelse (Gullkalv, Byblos)
[Ramme/bilder på sidene 220 og 221]
Hebreernes hellige skrifter
De hellige hebraiske skrifter begynte med «Tanakh». Navnet «Tanakh» kommer fra de hebraiske navnene på de tre delene som den jødiske bibel er inndelt i, nemlig Tora (loven), Nevi’im (profetene) og Kethuvim (skriftene), idet man har brukt den første bokstaven i hver gruppe for å danne ordet TaNaKh. Disse bøkene ble nedskrevet på hebraisk og arameisk fra det 16. århundre til det femte århundre før Kristus.
Jødene tror at de ble skrevet under forskjellige og avtagende grader av inspirasjon. De anbringer dem derfor i denne rekkefølgen etter betydning:
Tora — de fem Mosebøkene eller Pentateuken (av gresk: «fem ruller»), loven. Men benevnelsen «Tora» kan også brukes om den jødiske bibel som et hele, foruten om den muntlige lov og Talmud (se neste side).
Nevi’im — profetene, omfatter fra og med Josvas bok til og med de store profetene, Jesaja, Jeremia og Esekiel, og videre de 12 «små» profetene fra Hosea til Malaki.
Kethuvim — skriftene, omfatter de poetiske verkene, Salmene, Ordspråkene, Job, Høysangen og Klagesangene, foruten Rut, Forkynneren, Ester, Daniel, Esra, Nehemja og 1. og 2. Krønikebok.
Talmud
Sett fra et ikke-jødisk synspunkt er «Tanakh», den jødiske bibel, den viktigste av de jødiske skriftene. Men jødene ser det annerledes. Mange jøder vil si seg enige med rabbineren Adin Steinsaltz: «Hvis Bibelen er jødedommens hjørnestein, så er Talmud støttepilaren, som rager opp fra fundamentet og holder hele det åndelige og intellektuelle byggverk oppe . . . Ikke noe annet verk har øvd en lignende innflytelse på de teoretiske og praktiske sider ved det jødiske liv.» (The Essential Talmud) Hva er så Talmud?
Ortodokse jøder tror at Gud ikke bare gav Moses den skrevne lov, Tora, på Sinai-fjellet, men også spesielle forklaringer med hensyn til hvordan loven skulle holdes, og at disse skulle overleveres muntlig. Dette ble kalt den muntlige lov. Talmud er det skrevne sammendrag av denne muntlige loven, med senere kommentarer og tilføyelser. Den ble samlet og utarbeidet av rabbinerne fra og med det andre århundre av vår tidsregning og fram til middelalderen.
Talmud blir vanligvis inndelt i to hoveddeler:
Misjna: En samling kommentarer som supplerer den skrevne lov, basert på forklaringene til rabbinere som ble kalt tannaim (lærere). Den ble nedskrevet i slutten av det andre og begynnelsen av det tredje århundre etter Kristus.
Gemara (opprinnelig kalt Talmud): En samling kommentarer til Misjna av rabbinere fra en senere periode (det tredje til det sjette århundre etter Kristus).
I tillegg til disse to hoveddelene kan Talmud også omfatte kommentarer til Gemara av rabbinere i middelalderen. Fremtredende blant disse var rabbinerne Raschi (Solomon ben Isaac, 1040—1105), som gjorde det vanskelige språket i Talmud langt mer tilgjengelig, og Rambam (Moses ben Maimon, bedre kjent som Maimonides, 1135—1204), som omordnet Talmud til en sammentrengt versjon («Misjne Tora»), slik at den ble tilgjengelig for alle jøder.
[Bilder]
Under: gammel tora fra det som er kjent som Esters grav, i Iran; til høyre: lovprisningshymner på hebraisk og jiddisch basert på bibelvers
[Ramme/bilder på sidene 226 og 227]
Jødedommen — en religion med mange retninger
Det er stor forskjell mellom jødedommens forskjellige fraksjoner. Jødedommen legger tradisjonelt stor vekt på religionsutøvelsen. Debatt omkring slike spørsmål, snarere enn trosspørsmål, har skapt alvorlig spenning blant jødene og har ført til at jødedommen er blitt splittet i tre hovedretninger.
DEN ORTODOKSE JØDEDOM — Denne retningen godtar den hebraiske «Tanakh» som inspirert, og den tror at Moses mottok den muntlige lov fra Gud på Sinai-fjellet samtidig som han mottok den skrevne lov. Ortodokse jøder holder samvittighetsfullt budene i begge lovene. De venter fremdeles på at Messias skal komme og skape en gyllen tidsalder for Israel. På grunn av meningsforskjeller blant de ortodokse har det oppstått forskjellige fraksjoner. Ett eksempel er hasidismen.
Hasidim (Chasidim, som betyr «de fromme») — De blir betraktet som ultraortodokse. Bevegelsen ble grunnlagt av Israel ben Eliezer, kjent som Ba‛al Shem Tov («det gode navns herre»), på midten av 1700-tallet i Øst-Europa. Deres lære legger stor vekt på musikk og dans og en derav følgende mystisk glede. Mye av det de tror på, deriblant reinkarnasjon, er basert på de jødiske mystiske bøkene kabbala. De blir i vår tid ledet av rebbes (jiddisch for «rabbinere») eller zaddikim, som av sine tilhengere blir regnet for å være ualminnelig rettferdige eller hellige menn.
Hasidismens tilhengere finnes i dag hovedsakelig i USA og Israel. De bærer en spesiell, hovedsakelig svart, østeuropeisk drakt fra 1700- og 1800-tallet som gjør at de tydelig stikker seg ut, særlig i moderne byer. I dag er de inndelt i sekter som følger forskjellige fremtredende rabbinere. En svært aktiv gruppe er lubavitcherne, som driver en iherdig proselyttvirksomhet blant jødene. Noen grupper mener at bare Messias har rett til å gjenreise Israel som jødenes nasjon, og vil derfor ikke godta den verdslige staten Israel.
REFORMJØDEDOMMEN (også kjent som «de liberale» og «de progressive») — Bevegelsen startet i Vest-Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Den er basert på ideene til Moses Mendelssohn, en jødisk intellektuell på 1700-tallet som mente at jødene burde assimilere den vestlige kultur i stedet for å holde seg atskilt fra ikke-jødene. Reformjødene tror ikke at Toraen er den guddommelig åpenbarte sannhet. De betrakter de jødiske lovene om kosthold, renhet og klesdrakt som avleggs. De tror på det de kaller en «messiansk tidsalder av universelt brorskap». I de senere år har de beveget seg tilbake i retning av den mer tradisjonelle jødedom.
DEN KONSERVATIVE JØDEDOM — Den oppstod i Tyskland i 1845 som en avlegger av reformjødedommen, som de konservative mente hadde forkastet for mange av jødenes tradisjonelle skikker. Den konservative jødedom tror ikke at Moses mottok den muntlige lov fra Gud, men hevder at rabbinerne, som prøvde å tilpasse jødedommen til en ny tidsalder, oppfant den muntlige Tora. Konservative jøder følger bibelske forskrifter og rabbinsk lov hvis disse «lar seg tilpasse det jødiske livs moderne krav». (The Book of Jewish Knowledge) De bruker hebraisk og engelsk i liturgien og holder seg strengt til lovene om kosthold (kasjruth). Menn og kvinner har lov til å sitte sammen i synagogen, noe de ortodokse ikke tillater.
[Bilder]
Jøder ved Klagemuren i Jerusalem (til venstre) og (over) en jøde som ber; i bakgrunnen Jerusalem
[Ramme/bilder på sidene 230 og 231]
Noen viktige høytider og skikker
De fleste av jødenes høytider er basert på Bibelen, og de er generelt sett enten høytider som blir holdt til bestemte årstider i forbindelse med ulike innhøstninger, eller høytider knyttet til historiske begivenheter.
▪ Sjabbat (sabbaten) — Den sjuende dag i den jødiske uken (fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag) helliger uken etter jødisk syn, og helligholdelsen av denne dagen er en vesentlig del av tilbedelsen. Jødene går i synagogen til Tora-lesning og bønn. — 2. Mosebok 20: 8—11.
▪ Jom Kippur — Soningsdagen, en høytid kjennetegnet av faste og selvransakelse. Den utgjør høydepunktet på en ti dager lang botstid som begynner med Rosj Hasjana, feiringen av det jødiske nyttår, som ifølge den verdslige jødiske kalender inntreffer i september. — 3. Mosebok 16: 29—31; 23: 26—32.
▪ Sukkot (ovenfor, til høyre) — Løvhyttefesten eller innsamlingsfesten. Finner sted i oktober for å feire innhøstningen og avslutningen på den viktigste delen av jordbruksåret. — 3. Mosebok 23: 34—43; 4. Mosebok 29: 12—38; 5. Mosebok 16: 13—15.
▪ Hanukka — Innvielsesfesten. En populær høytid som blir feiret i desember til minne om hvordan makkabeerne gjenvant jødisk uavhengighet av det syrisk-greske herredømme og gjeninnviet templet i Jerusalem i desember i år 165 f.Kr. Den kjennetegnes vanligvis ved at man tenner lys i åtte dager.
▪ Purim — Feires i slutten av februar eller i begynnelsen av mars til minne om hvordan jødene i Persia i det femte århundre før Kristus ble reddet fra Haman og hans planer om å utrydde dem. — Ester 9: 20—28.
▪ Pesach — Påskefesten. Innstiftet til minne om Israels utfrielse av fangenskapet i Egypt (1513 f.Kr.). Det er den største og den eldste av de jødiske høytidene. Den blir feiret den 14. nisan (ifølge den jødiske kalender) og inntreffer vanligvis i slutten av mars eller i begynnelsen av april. Hver eneste jødisk familie samles for å spise påskemåltidet, seder, sammen. I de etterfølgende sju dagene må det ikke spises syret brød. Denne perioden kalles de usyrede brøds høytid (usyret brød: matzot). — 2. Mosebok 12: 14—20, 24—27.
Noen jødiske særtrekk
▪ Omskjærelsen — For jødiske gutter er det en viktig seremoni som finner sted når de er åtte dager gamle. Den blir ofte kalt Abrahamspakten, for omskjærelsen var tegnet på Guds pakt med Abraham. Menn som går over til jødedommen, må også omskjæres. — 1. Mosebok 17: 9—14.
▪ Bar Mitzva (nedenfor) — En annen viktig jødisk seremoni, som bokstavelig betyr «budets sønn», et «uttrykk som både betegner den religiøse og den juridiske modenhet gutter på 13 år pluss én dag oppnår, foruten selve den anledning da de formelt oppnår denne status». Det var først i det 15. århundre etter Kristus at dette ble en jødisk skikk. — Encyclopaedia Judaica.
▪ Mesusa (ovenfor) — Et jødisk hjem er som oftest lett kjennelig på grunn av en mesusa. Ved inngangen, på høyre dørstolpe, er det festet en liten pergamentrull med en innskrift av teksten i 5. Mosebok 6: 4—9 og 11: 13—21. Den er rullet sammen inni en liten eske eller kapsel. Kapselen blir så festet til døren til hvert rom hvor det bor noen.
▪ Yarmulke (kalott båret av menn) — «Den ortodokse jødedom . . . betrakter tildekking av hodet både i og utenfor synagogen som et tegn på troskap mot jødisk tradisjon.» (Encyclopaedia Judaica) Det står ingen steder i Tanakh at man skal tildekke hodet under gudsdyrkelsen, og Talmud nevner det derfor som en frivillig sak. Hasidiske jødiske kvinner har enten tildekket hode bestandig eller barberer av seg håret og bruker parykk.
[Bilde på side 206]
Abram (Abraham), jødenes stamfar, tilbad Jehova Gud for nesten 4000 år siden
[Bilde på side 208]
Davidsstjernen — et symbol for Israel og jødedommen som ikke har noen bibelsk bakgrunn
[Bilde på side 215]
En jødisk skriftlærd skriver av en hebraisk tekst
[Bilde på side 222]
Hasidisk jødisk familie feirer sabbaten
[Bilde på side 233]
Fromme jøder med fylakterier, bønnekapsler festet med lærremmer, på armen og på pannen
