Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hva er livets opprinnelse?

Hva er livets opprinnelse?

Kapittel 3

Hva er livets opprinnelse?

DET vrimler av livsformer på jorden. Fra det snødekte Arktis til regnskogene i Amazonas, fra ørkenen Sahara til sumpområdet Everglades, fra den mørke havbunnen til fjelltopper som ligger badet i sol — overalt er det liv. Og vi slutter aldri å forundre oss over livet.

Liv kommer til uttrykk i former, størrelser og mengder som overgår alt vi kan forestille oss. En million insektarter summer og kravler omkring på jorden. I vannet svømmer det over 20 000 fiskearter — noen på størrelse med et riskorn, andre like lange som en stor lastebil. Minst 350 000 plantearter — noen merkverdige, de fleste vakre — pryder landjorden. Og i luften over oss flyr det over 9000 fuglearter. Sammen med mennesket utgjør disse organismene det panorama og fint avstemte samspill som vi kaller liv.

Men noe som er enda mer forunderlig enn det tiltalende mangfoldet, er den gjennomgripende enhet som preger livsformene. Biokjemikere, som nøye studerer de levende organismer, sier at alle — det være seg amøber eller mennesker — er avhengige av en imponerende vekselvirkning: samarbeidet mellom nukleinsyrene (DNA og RNA) og proteinmolekylene. De kompliserte prosessene som har med disse komponentene å gjøre, finner sted i praktisk talt alle menneskekroppens celler og også i cellene hos kolibrier, løver og hvaler. Denne enhetlige vekselvirkningen danner livets vakre mosaikk. Hvordan har dette harmonisk organiserte mangfoldet kommet i stand? Ja, hva er livets opprinnelse?

Folk flest er innforstått med at det en gang i tiden ikke fantes liv på jorden. Vitenskapen er enig i det, og det samme er mange religiøse bøker. Men det er ingen hemmelighet at disse to kildene — vitenskapen og religionen — har ulike forklaringer på hvordan livet på jorden begynte.

Millioner av mennesker på alle utdanningsnivåer tror at det finnes en intelligent Skaper som har frambrakt livet på jorden. På den annen side finnes det mange forskere som sier at livet har oppstått av livløs materie som ved blinde krefters spill har gjennomgått den ene kjemiske reaksjonen etter den andre. Er livet blitt til ved skapelse, eller er det blitt til ved en tilfeldighet?

Vi bør ikke tro at dette er et lite aktuelt spørsmål for oss, eller at det ikke har noen sammenheng med vårt ønske om å oppnå et mer meningsfylt liv. Som vi allerede har vært inne på, er et av de grunnleggende spørsmål mennesker har søkt å finne svaret på, dette: Hvor har vi som levende mennesker kommet fra?

I naturfagundervisningen blir det som oftest lagt størst vekt på hvordan livsformene har tilpasset seg og overlevd, og ikke så mye på det sentrale spørsmålet, nemlig hvordan livet har oppstått. Du har sikkert lagt merke til at forsøk på å forklare hvor livet har kommet fra, gjerne blir presentert i slike generelle vendinger som: ’I en periode som strakte seg over millioner av år, støtte molekyler sammen og frambrakte på en eller annen måte liv.’ Men er det en tilfredsstillende forklaring? Det ville bety at livløs materie som fikk energi fra solen, fra lyn eller fra vulkaner, beveget seg, organiserte seg og med tiden begynte å leve — alt sammen uten noen ledelse. For et kolossalt sprang det måtte ha vært — fra ikke-levende til levende materie! Kan det ha foregått på den måten?

I middelalderen hadde det kanskje ikke budt på problemer å godta en slik forklaring, for på den tiden var det en utbredt tro på uravl — at liv kan oppstå av seg selv av livløst stoff. På 1600-tallet beviste så den italienske legen Francesco Redi at det var først etter at fluer hadde lagt egg i råttent kjøtt, at det gikk mark i kjøttet. Det gikk ikke mark i kjøtt som fluer ikke hadde adgang til. Når dyr på størrelse med fluer ikke oppstod av seg selv, hvordan var det da med de mikrobene som stadig var til stede i maten, enten den var tildekket eller ikke? Senere forsøk viste at mikrobene ikke oppstod av seg selv, men likevel var det lenge stor uenighet om dette spørsmålet. Så la Louis Pasteur fram sine forskningsresultater.

Mange husker at Pasteur løste problemer i forbindelse med gjæringsprosessen og med smittsomme sykdommer. Han foretok også eksperimenter for å finne ut om ørsmå livsformer kunne oppstå av seg selv. Som du kanskje har lest om, påviste Pasteur at ikke engang mikroskopiske bakterier blir dannet i sterilisert vann som blir beskyttet mot forurensning. I 1864 erklærte han: «Aldri vil læren om uravl komme seg etter det dødelige slag som er blitt rettet mot den ved hjelp av dette enkle forsøket.» Dette holder fremdeles stikk. Det har aldri vært foretatt noe eksperiment hvor det er blitt frambrakt liv av livløst stoff.

Hvordan kan det så ha blitt liv her på jorden? Forsøk på å besvare det spørsmålet i nyere tid kan tidfestes til 1920-årene, til det arbeidet som ble utført av den russiske biokjemikeren Aleksandr I. Oparin. Han og andre forskere etter ham la fram noe som kan sammenlignes med et manuskript til et drama i tre akter som skildrer det de hevder må ha funnet sted på planeten Jordens skueplass. Første akt handler om hvordan jordens grunnstoffer, råmaterialene, ble omdannet til molekylgrupper. Deretter kommer spranget over til store molekyler. Og siste akt i dette dramaet presenterer spranget over til den første levende celle. Men foregikk det virkelig på den måten?

Dramaet er basert på den antagelse at jordens uratmosfære var helt annerledes enn atmosfæren er i dag. Én teori går ut på at det så godt som ikke fantes fritt oksygen, og at grunnstoffene nitrogen, karbon og hydrogen dannet ammoniakk og metan. Tanken er at når en atmosfære som bestod av disse gassene og vanndamp, ble utsatt for lyn og ultrafiolett stråling, utviklet det seg sukkerarter og aminosyrer. Men husk at dette er teori.

Ifølge dette teoretiske dramaet havnet slike molekylforbindelser i havene eller andre ansamlinger av vann. Med tiden ble sukkerartene, syrene og andre forbindelser konsentrert i en «prebiotisk suppe» hvor for eksempel aminosyrer sluttet seg sammen og ble til proteiner. Denne teoretiske utviklingen fortsatte med at andre kjemiske forbindelser, nukleotider, dannet kjeder og ble til en nukleinsyre, for eksempel DNA. Alt dette bygde etter sigende opp til siste akt i molekyldramaet.

Siste akt, som savner enhver dokumentasjon, kan beskrives som en kjærlighetshistorie. Proteinmolekyler og DNA-molekyler møtes tilfeldig, godtar hverandre og omfavner hverandre. Og så, like før teppet går ned, blir den første levende celle født. Mens du fulgte med i dette dramaet, spurte du kanskje deg selv: Er handlingen hentet fra virkeligheten, eller er den oppdiktet? Kan livet på jorden virkelig ha oppstått på denne måten?

Er det skapt liv i laboratoriet?

I begynnelsen av 1950-årene gikk noen forskere i gang med å utprøve Aleksandr Oparins teori. Det var fastslått at liv utelukkende kommer fra liv, men likevel hadde forskere den teori at hvis forholdene var annerledes før, var det kanskje mulig at liv langsomt kunne ha utviklet seg fra livløst stoff. Ville dette kunne påvises ved hjelp av laboratorieforsøk? Forskeren Stanley L. Miller, som arbeidet i Harold Ureys laboratorium, tok hydrogen, ammoniakk, metan og vanndamp (som han mente at den primitive atmosfæren bestod av) på en beholder med kokende vann i bunnen (som skulle stå for havet) og sendte elektriske gnister (lik lyn) gjennom dampblandingen. Før det var gått en uke, var det spor av en rødaktig klebrig masse. Da Miller analyserte den, fant han at den var rik på aminosyrer — som proteiner er bygd opp av. Du har sikkert hørt om dette forsøket, for det har i en årrekke vært omtalt i lærebøker og forelesninger som om det skulle forklare hvordan livet på jorden oppstod. Men gjør det det?

Verdien av Millers forsøk er faktisk sterkt omstridt i dag. (Se «Klassisk, men omstridt» på sidene 36, 37.) Men dets tilsynelatende suksess førte til at det ble gjort andre forsøk, hvor det til og med ble frambrakt komponenter som finnes i nukleinsyrene (DNA og RNA). Spesialister på området (som drev forskning omkring livets opprinnelse) var optimistiske, for de hadde øyensynlig kopiert første akt i molekyldramaet. Og det virket som om det også ville komme laboratorieversjoner av de to gjenstående aktene. En professor i kjemi sa: «Vi får snart forklaringen på hvordan primitivt liv har oppstått ved hjelp av en utviklingsprosess.» Og en vitenskapsskribent bemerket: «De lærde lurte på om forskerne snart kom til å mane fram levende organismer i likhet med Mary Shelleys dr. Frankenstein i sine laboratorier og dermed vise i detalj hvordan livet oppstod på jorden.» Mange mente at svaret på spørsmålet om hvordan liv kunne oppstå av seg selv, var funnet. — Se «Høyredreiende, venstredreiende» på side 38.

Nye oppfatninger — ubesvarte spørsmål

I de årene som har gått siden da, har optimismen forsvunnet. Flere tiår har gått, og livets gåte er fremdeles uløst. Omkring 40 år etter at professor Miller gjorde sitt eksperiment, sa han til Scientific American: «Problemet med livets opprinnelse har vist seg å være mye vanskeligere enn jeg og de fleste andre hadde forestilt oss.» Andre forskere har også skiftet mening. Som et eksempel kan vi nevne Dean H. Kenyon, som er professor i biologi. I 1969 var han med på å skrive en bok som presenterte en biokjemisk forklaring på livets opprinnelse. (Biochemical Predestination) Men senere har han kommet til at det er «helt usannsynlig at materie og energi av seg selv har organisert seg til noe levende».

Arbeid som har vært utført i laboratorier, støtter Kenyons ord om at det er «noe fundamentalt galt ved alle de nåværende teoriene om livets kjemiske opprinnelse». Etter at Miller og andre hadde framstilt aminosyrer syntetisk, satte forskere seg fore å framstille proteiner og DNA, som begge er helt nødvendige for livet på jorden. Hva ble resultatet etter flere tusen forsøk under såkalt prebiotiske forhold? En bok som drøfter dette spørsmålet, svarer: «Det er en slående kontrast mellom den betydelige suksess det har vært å framstille aminosyrer syntetisk, og den konsekvente fiasko det har vært å prøve å framstille protein og DNA syntetisk.» (The Mystery of Life’s Origin: Reassessing Current Theories) Forsøkene på å framstille protein og DNA syntetisk har «slått fullstendig feil».

Når vi skal være realistiske, må vi innse at gåten omfatter mer enn hvordan det første proteinmolekylet og det første nukleinsyremolekylet (DNA eller RNA) ble til. Den har også å gjøre med hvordan de virker sammen. «Det er bare de to molekylenes kompaniskap som gjør at det nå er liv på jorden,» sier The New Encyclopædia Britannica. Men dette oppslagsverket sier også at hvordan dette kompaniskapet har kunnet komme i stand, fremdeles er «et avgjørende og uløst problem når det gjelder livets opprinnelse». Ja, det er det så absolutt.

Tillegg A, «Et samarbeid som livet er avhengig av» (sidene 45—47), gjennomgår noen grunnleggende detaljer i forbindelse med det fascinerende samarbeidet mellom proteinene og nukleinsyrene i kroppens celler. Bare et slikt lite glimt inn i cellenes verden vekker beundring for det forskerne har utrettet på dette området. De har kastet lys over ualminnelig innviklede prosesser som få av oss skjenker en tanke, men som er i gang hvert eneste øyeblikk av vårt liv. På den annen side ser vi også en forbløffende kompleksitet og nøyaktighet som får oss til enda en gang å spørre: Hvordan har alt dette kommet i stand?

Du vet sikkert at de som driver forskning omkring livets opprinnelse, ikke har gitt opp forsøket på å komme med en troverdig beskrivelse av hvordan livet oppstod. Men de nye manuskriptene deres til dette tenkte dramaet har ikke vært overbevisende. (Se Tillegg B, «Fra ’RNA-verdenen’ eller fra en annen verden?», på side 48.) Klaus Dose ved instituttet for biokjemi i Mainz i Tyskland skrev: «For øyeblikket er det slik at alle diskusjoner om hovedteorier og eksperimenter i denne forbindelse enten går i stå eller ender med en innrømmelse av at man ikke vet noe.»

Heller ikke på den internasjonale konferansen om livets opprinnelse, som ble holdt i 1996, ble det lagt fram noen løsninger. Tidsskriftet Science meldte derimot at de nesten 300 vitenskapsfolkene som var samlet, «strevde med å finne svaret på hvordan [DNA- og RNA-]molekylene først dukket opp, og hvordan de utviklet seg til selvreproduserende celler».

Det krever intelligens og høyere utdannelse å studere og i det hele tatt å begynne å forklare hva det er som skjer med molekylene i kroppens celler. Er det rimelig å tro at kompliserte prosesser først fant sted i en «prebiotisk suppe», uten ledelse, spontant og ved tilfeldigheter? Eller var det mer som var inne i bildet?

Hvorfor er spørsmålene ubesvart?

I dag kan vi se tilbake på nesten et halvt århundre med spekulasjoner og tusenvis av forsøk på å bevise at livet har oppstått av seg selv. Når vi gjør det, er det vanskelig å si seg uenig med nobelprisvinneren Francis Crick. Med hensyn til de forskjellige teoriene om livets opprinnelse sa Crick at det er «altfor mye spekulasjon og altfor få kjensgjerninger». Det er derfor forståelig at noen forskere som undersøker kjensgjerningene, trekker den slutning at livet er altfor komplisert til at det plutselig kunne oppstå i et laboratorium under ordnede forhold, langt mindre i et ukontrollert miljø.

Når avansert vitenskap ikke kan bevise at liv har oppstått av seg selv, hvorfor er det da noen forskere som fortsetter å holde fast ved slike teorier? For noen tiår siden skrev professor J. D. Bernal: «Når vi anvender den vitenskapelige metodes strenge kriterier på dette emnet [spontan dannelse av liv], kan vi flere steder i framstillingen vise helt klart hvordan livet ikke kan ha oppstått; usannsynlighetene er for store, sannsynlighetene for at livet skulle oppstå, er for små.» Han tilføyde: «Dessverre, fra dette synspunkt, eksisterer livet her på jorden i hele sitt mangfold av former og aktiviteter, og argumentene må tøyes for at de skal underbygge dets eksistens.» (The Origin of Life) Og slik er det fremdeles.

Tenk over hva et slikt resonnement egentlig går ut på. Det er som å si: «Det er vitenskapelig korrekt at liv ikke kan ha oppstått av seg selv. Men det at liv oppstod spontant, er den eneste muligheten vi overveier. Det er derfor nødvendig å tøye argumentene for å få dem til å støtte den hypotese at liv oppstod spontant.» Synes du at et slikt resonnement er tilfredsstillende? Krever det ikke at kjensgjerningene tøyes atskillig?

Det finnes imidlertid kyndige, høyt respekterte vitenskapsmenn som ikke ser noe behov for å tøye kjensgjerningene for å få dem til å passe på en populær filosofi om livets opprinnelse. De lar i stedet kjensgjerningene lede til en fornuftig konklusjon. Hvilke kjensgjerninger og hvilken konklusjon er det?

Informasjon og intelligens

Professor Maciej Giertych, en kjent genetiker ved dendrologisk institutt ved det polske vitenskapsakademi, kom med dette svaret i et intervju i en dokumentarfilm:

«Vi er blitt oppmerksom på den veldige informasjonsmengde genene inneholder. Vitenskapen er ikke i stand til å forklare hvordan denne informasjonen kan oppstå spontant. Den krever intelligens; den kan ikke være et resultat av tilfeldige begivenheter. Man får ikke ord ved bare å sette sammen bokstaver på en helt tilfeldig måte.» Han sa videre: «Den ytterst kompliserte DNA-, RNA- og proteinreplikasjonen i cellen må ha vært perfekt helt fra begynnelsen. Hvis ikke, kunne det ikke ha eksistert liv. Den eneste logiske forklaringen er at denne veldige informasjonsmengden må ha kommet fra en intelligens.»

Jo mer vi får vite om livets undere, jo mer fornuftig er det å si seg enig i denne konklusjonen: Livets opprinnelse krever en intelligent kilde. Hvilken kilde?

Som vi har vært inne på tidligere, finnes det millioner av velutdannede mennesker som har trukket den slutning at livet på jorden må ha vært frambrakt av en høyere intelligens, en Skaper. Ja, etter å ha undersøkt saken på en ærlig måte har de akseptert at det selv i vår vitenskapelige tidsalder er fornuftig å være enig i det en bibelsk poet sa for lang tid siden om Gud: «Hos deg er livets kilde.» — Salme 36: 9.

Du er kanskje allerede overbevist om dette, eller kanskje ikke. Uansett skal vi nå rette oppmerksomheten mot noen av de undere som gjelder oss alle. Det vil være interessant, og det kan kaste betydelig lys over dette emnet, som er så viktig for oss.

[Ramme på side 30]

Kan livet ha oppstått ved en tilfeldighet?

«Tilfeldigheter, og bare tilfeldigheter, forårsaket det hele, helt fra ursuppen og fram til mennesket,» sa nobelprisvinneren Christian de Duve om livets opprinnelse. Men er tilfeldighet en fornuftig forklaring?

Hva er «tilfeldighet»? Noen forbinder det med matematisk sannsynlighet, som den tilfeldighet som rår når noen kaster mynt og krone om noe. Men det er ikke i den betydningen mange forskere snakker om «tilfeldighet» når det gjelder livets opprinnelse. Det upresise ordet «tilfeldighet» blir brukt i stedet for et mer nøyaktig ord, som «årsak», særlig når årsaken ikke er kjent.

Biofysikeren Donald M. MacKay sier: «Å personifisere ’tilfeldigheten’, som om vi snakket om en årsak, er det samme som å foreta en uberettiget overgang fra et vitenskapelig til et kvasireligiøst mytologisk begrep.» Og Robert C. Sproul sier: «Når den ukjente årsaken i så lang tid blir kalt ’tilfeldighet’, begynner folk å glemme at noe er satt i stedet . . . Den antagelse at ’tilfeldighet er lik en ukjent årsak’, har for mange kommet til å bety at ’tilfeldighet er lik årsaken’.»

Nobelprisvinneren Jacques L. Monod er en av dem som har benyttet seg av dette tilfeldighet-er-lik-årsak-resonnementet. «Ren tilfeldighet, absolutt frie, men blinde krefter, [er] selve grunnvollen for evolusjonens enorme byggverk,» skrev han. «Mennesket vet endelig at det er alene i universets ufølsomme uendelighet, hvorfra det trådte fram bare som følge av en tilfeldighet.» Legg merke til at han sier «som følge av». Monod gjør det samme som mange andre — han opphøyer tilfeldigheten til et skapende prinsipp. Tilfeldighet blir framholdt som årsaken til at livet har oppstått på jorden.

Ja, ifølge noen ordbøker er «tilfeldighet» «det tilfeldige (tenkt) som rådende makt ell. prinsipp». Når noen sier at livet er blitt til ved en tilfeldighet, sier de følgelig at det er blitt til ved en ukjent forårsakende makt. Kan det være at noen i virkeligheten staver «Tilfeldighet» med stor forbokstav — at de i virkeligheten sier Skaper?

[Ramme på side 35]

«[Den minste bakterie] er så mye mer lik mennesker enn Stanley Millers blandinger av kjemikalier, for den har allerede de egenskapene som kjennetegner disse [biokjemiske] systemene. Så å gå fra en bakterie til mennesker er et mindre skritt enn å gå fra en blanding av aminosyrer til den bakterien.» — Lynn Margulis, professor i biologi.

[Ramme/bilde på sidene 36 og 37]

Klassisk, men omstridt

Det blir ofte henvist til Stanley Millers eksperiment i 1953 som et bevis for at liv kan ha oppstått spontant i tidligere tider. Millers forklaring hviler imidlertid på den antagelse at jordens uratmosfære var «reduserende». Det betyr at den inneholdt bare den minste mengde fritt (kjemisk ubundet) oksygen. Hvorfor mener mange at atmosfæren må ha vært slik?

En bok som drøfter livets opprinnelse, peker på at hvis det hadde vært mye fritt oksygen til stede, ’kunne ingen av aminosyrene ha blitt dannet, og hvis noen av dem ved et tilfelle likevel var blitt dannet, ville de raskt ha blitt nedbrutt’. * (The Mystery of Life’s Origin: Reassessing Current Theories) Hvor velbegrunnet var Millers antagelse om den såkalte primitive atmosfæren?

To år etter eksperimentet skrev Miller i et velrenommert tidsskrift: «Disse ideene er naturligvis spekulasjon, for vi vet ikke om jorden hadde en reduserende atmosfære da den ble dannet. . . . Det er ennå ikke blitt funnet noe direkte vitnesbyrd.» — Journal of the American Chemical Society, 12. mai 1955.

Er det noen gang blitt funnet et slikt vitnesbyrd? Omkring 25 år senere skrev vitenskapsskribenten Robert C. Cowen: «Forskerne er nødt til å revurdere noen av sine antagelser. . . . Det har så å si ikke dukket opp noen vitnesbyrd som støtter den oppfatning at det har vært en hydrogenrik, sterkt reduserende atmosfære, men noen vitnesbyrd taler for det motsatte.» — Technology Review, april 1981.

Og siden da? I 1991 skrev John Horgan i Scientific American: «De siste ti årene eller der omkring har tvilen bare tiltatt når det gjelder Ureys og Millers antagelser om atmosfæren. Forsøk i laboratoriene og rekonstruksjoner av atmosfæren på datamaskin . . . antyder at ultrafiolett stråling fra solen, som i dag blir blokkert av ozonlaget i atmosfæren, ville ha ødelagt hydrogenbaserte molekyler i atmosfæren. . . . En slik atmosfære [karbondioksid og nitrogen] ville ikke ha bidratt til at det ble dannet en syntese av aminosyrer og andre forstadier til livet.»

Hva kommer det da av at det fremdeles er mange som hevder at jordens uratmosfære var reduserende, at den inneholdt lite oksygen? Sidney W. Fox og Klaus Dose svarer: Atmosfæren må ha manglet oksygen, og én av grunnene til det er at «laboratorieforsøk viser at en kjemisk evolusjon . . . i høy grad ville bli hemmet av oksygen», og at slike forbindelser som aminosyrer «ikke er stabile i geologiske tidsperioder i nærvær av oksygen». — Molecular Evolution and the Origin of Life.

Er ikke dette et sirkelbevis? Uratmosfæren var reduserende, sies det, fordi det ellers ville ha vært umulig at livet kunne ha oppstått spontant. Men i virkeligheten har man ikke noe bevis for at den var reduserende.

Det er også en annen viktig detalj: Hvis gassblandingen skal svare til atmosfæren, den elektriske gnisten til lynet og det kokende vannet til havet, hva eller hvem skal da den forskeren som arrangerer og gjennomfører eksperimentet, svare til?

[Fotnote]

^ avsn. 50 Oksygen danner lett forbindelser med andre stoffer. Det forbinder seg med jern og danner rust og med hydrogen og danner vann. Hvis det hadde vært mye fritt oksygen i en atmosfære hvor aminosyrer samlet seg, ville oksygenet raskt ha dannet forbindelser med de organiske molekylene og nedbrutt dem etter hvert som de ble dannet.

[Ramme på side 38]

Høyredreiende, venstredreiende

Aminosyrene er enten høyredreiende eller venstredreiende. Av de omkring 100 kjente aminosyrene er det bare 20 som blir brukt i proteinene, og alle disse er venstredreiende. Når forskerne framstiller aminosyrer i sine laboratorier i et forsøk på å etterligne det de mener kan ha skjedd i en prebiotisk suppe, får de like mange høyredreiende og venstredreiende molekyler. «Denne femti-femti-fordelingen kjennetegner ikke livet, som er avhengig av bare venstredreiende aminosyrer,» sier The New York Times. Hvorfor de levende organismer består av bare venstredreiende aminosyrer, er «et stort mysterium». Også blant aminosyrer funnet i meteoritter «var de venstredreiende formene overtallige». Dr. Jeffrey L. Bada, som studerer problemer i forbindelse med livets opprinnelse, sier at «en innflytelse utenfor jorden kan ha spilt en rolle med hensyn til å bestemme de biologiske aminosyrenes dreining».

[Ramme på side 40]

«Disse eksperimentene . . . tilskriver en livløs syntese det som i virkeligheten er blitt frambrakt av meget intelligente og høyst levende mennesker i et forsøk på å bekrefte ideer som de i høy grad hadde forpliktet seg til å støtte.» — Origin and Development of Living Systems.

[Ramme/bilde på side 41]

«En overlagt intellektuell handling»

Den britiske astronomen sir Fred Hoyle har studert universet og livet i det i flere tiår og også støttet den teori at livet på jorden kom fra verdensrommet. I en forelesning som han holdt ved California Institute of Technology, drøftet han aminosyrenes rekkefølge i proteinene.

«Det store problemet innen biologien,» sa Hoyle, «er ikke så mye den nokså åpenbare kjensgjerning at et protein består av en kjede aminosyrer som er koblet sammen på en bestemt måte, men at den bestemte måten aminosyrene er ordnet på, gir kjeden bemerkelsesverdige egenskaper . . . Hvis aminosyrene hadde vært koblet sammen helt tilfeldig, ville det ha vært en hel rekke sammensetninger som ikke hadde kunnet tjene en levende celles formål. Når vi tenker på at et typisk enzym har en kjede med kanskje 200 ledd, og at det er 20 muligheter for hvert ledd, er det lett å se at tallet på ubrukelige sammensetninger er enormt, større enn tallet på atomer i alle de galaksene som kan ses ved hjelp av de største teleskopene. Dette gjelder ett enzym, og det finnes over 2000 av dem, og de fleste av dem tjener svært ulike formål. Så hvordan er situasjonen blitt slik som vi ser at den er?»

Hoyle sa videre: «I stedet for å godta den uhyre minimale mulighet for at livet skal ha oppstått som følge av blinde krefters spill i naturen, så det ut til å være bedre å anta at livets opprinnelse var en overlagt intellektuell handling.»

[Ramme på side 44]

Førsteamanuensis Michael J. Behe sa: «For en som ikke føler seg forpliktet til å innskrenke sin søken til ikke-intelligente årsaker, er konklusjonen rett og slett at mange biokjemiske systemer er blitt uttenkt. De ble ikke dannet av naturlovene og heller ikke av tilfeldigheter eller av en nødvendighet; nei, de ble planlagt. . . . Livet på jorden på dets mest grunnleggende nivå, i dets viktigste komponenter, er et produkt av intelligent virksomhet.»

[Bilde/tegning på side 42]

(Se den trykte publikasjonen)

Bare et lite glimt inn i den kompliserte verden og de innviklede funksjonene i hver av kroppens celler kan få en til å spørre: Hvordan er alt dette kommet i stand?

Cellemembran

Kontrollerer det som går inn i og ut av cellen

Kjerne

Cellens kontrollsenter

Kromosomer

Inneholder DNA, den genetiske arbeidstegningen

Ribosomer

Der proteinene lages

Kjernelegeme (nukleole)

Der ribosomene samles

Mitokondrium

Produksjonssenter for de molekylene som forsyner cellen med energi

[Bilde på side 33]

Mange forskere erkjenner nå at de kompliserte molekylene som livet er avhengig av, ikke kan ha oppstått spontant i en prebiotisk suppe