JOSEF så lengselsfullt mot øst. Han skulle ønske at han kunne stikke av fra karavanen og løpe i den retningen. Et sted der borte bak åsene, ikke langt unna, lå hjemmet hans, i Hebron. Den gamle faren hans, Jakob, ville snart gå til ro for kvelden, uten å ha den fjerneste anelse om hva som hadde skjedd med yndlingssønnen hans. Men Josef kunne ikke komme til ham nå. For alt han visste, ville han kanskje aldri få se det kjære ansiktet til faren igjen. Handelsmennene holdt øye med ham, samtidig som de drev kamelene framover langs den støvete veien mot sør. De eide Josef nå, og de ville ikke slippe ham av syne. Denne gutten var som den dyrebare lasten de hadde med seg av velluktende harpiks og oljer – en verdifull handelsvare som de ville få godt betalt for i det fjerntliggende Egypt.

Josef kan ikke ha vært stort mer enn 17 år. Se ham for deg der han snudde seg og myste mot himmelen i vest, hvor solen var i ferd med å gå ned i Storhavet, mens han forsøkte å forstå hvordan hele hans verden hadde rast sammen. Det var vanskelig å fatte at hans egne brødre hadde vært nær ved å myrde ham, og at de så hadde solgt ham som slave. Han må ha kjempet for å holde tårene tilbake. Han kunne umulig forestille seg hvordan framtiden hans ville bli.

Hvordan hadde Josef havnet i en slik forferdelig situasjon? Og hva kan vi lære av troen til denne unge mannen, som ble plaget og utstøtt av noen i sin egen familie?

Josef kom fra en stor familie – men ikke en familie som var lykkelig og sammensveiset. Det bildet Bibelen tegner av denne familien, står som et levende vitnesbyrd om de negative virkningene av polygami – en vanlig ordning som Gud tolererte blant sitt folk helt til hans Sønn gjeninnførte den opprinnelige normen for ekteskapet, monogami. (Matteus 19:4–6) Josefs far, Jakob, fikk minst 14 barn med fire forskjellige kvinner – de to konene hans, Lea og Rakel, og tjenestepikene deres, Silpa og Bilha. Helt fra begynnelsen av elsket Jakob den vakre Rakel. Han ble aldri like glad i Lea, Rakels eldre søster, som han var blitt lurt til å gifte seg med. De to søstrene var bitre rivalinner resten av livet, og sjalusien mellom dem smittet  over på barna i familien. – 1. Mosebok 29:16–35; 30:1, 8, 19, 20; 37:35.

Det gikk lang tid før Rakel fikk barn. Da hun endelig fødte Josef, behandlet Jakob denne sønnen, som han hadde fått på sine eldre dager, som helt spesiell. En gang da familien var på vei til et farlig møte med Jakobs morderiske bror, Esau, sørget Jakob for at Rakel og lille Josef fikk den tryggeste plassen, bakerst i reisefølget. Denne dramatiske dagen må ha gjort dypt inntrykk på Josef. Forestill deg hva han kan ha tenkt den morgenen, da han med store øyne lurte på hvorfor den gamle, men likevel spreke faren hans nå haltet. Så overrasket han må ha blitt da han fikk vite grunnen: Faren hadde kjempet hele natten med en mektig engel! Og hvorfor? Fordi Jakob ville at Jehova Gud skulle velsigne ham. Jakob ble belønnet med at navnet hans ble forandret til Israel. En hel nasjon skulle bære hans navn! (1. Mosebok 32:22–31) Etter en tid fikk Josef vite at Israels sønner skulle bli stamfedre til denne nasjonens stammer.

Senere opplevde den unge Josef en tragedie på nært hold da moren, den som stod ham aller nærmest, gikk bort så altfor tidlig. Hun døde da hun fødte broren hans, Benjamin. Også faren sørget dypt. Se for deg hvordan Jakob varsomt tørket Josefs tårer og trøstet gutten med det håpet som også hadde vært til trøst for Jakobs bestefar Abraham. Josef må ha blitt rørt over å få vite at Jehova en dag skulle gi moren hans livet tilbake! Han fikk kanskje enda dypere kjærlighet til ham, den gavmilde «Gud . . . for de levende». (Lukas 20:38; Hebreerne 11:17–19) Etter at Jakob hadde mistet Rakel, hadde han alltid spesielt varme følelser for de to sønnene han hadde fått med henne. – 1. Mosebok 35:18–20; 37:3; 44:27–29.

Mange barn ville ha blitt bortskjemt eller ødelagt av å få en slik særbehandling. Men Josef lærte av sine foreldres mange gode egenskaper, og han utviklet en sterk tro og en sterk følelse av hva som er rett og galt. Da han som 17-åring jobbet som gjeter og hjalp noen av de eldre brødrene sine, la han merke til at de hadde gjort noe galt. Følte han seg fristet til å la være å si noe om saken for å holde seg inne med dem? Uansett gjorde han det som var rett. Han fortalte faren om saken. (1. Mosebok 37:2) Denne modige handlingen gjorde kanskje at Jakob fikk bekreftet sine høye tanker om Josef, som han var så glad i. Josef er virkelig et flott eksempel, som kristne ungdommer kan tenke på. Når en føler seg fristet til å skjule en alvorlig synd som en annen – kanskje ens egen bror eller søster eller en venn – har begått, er det klokt å etterligne Josef og sørge for at saken blir gjort kjent for dem som er i stand til å hjelpe den som har handlet galt. – 3. Mosebok 5:1.

Vi kan også lære noe av Josefs familieliv. Det er riktignok ingen sanne kristne som lever i  polygami, men det finnes mange blandede familier blant dem – med steforeldre, stebarn og stesøsken. Forholdene i Jakobs familie lærer oss at favorisering og forskjellsbehandling undergraver enheten i en familie. Kloke foreldre i blandede familier gjør sitt ytterste for å overbevise sine barn og stebarn om at hver enkelt er elsket og har unike evner og egenskaper, og at de alle kan gjøre sitt til at familien skal ha det godt. – Romerne 2:11.

Det var kanskje på grunn av Josefs modige standpunkt for det som var rett, at Jakob gav ham en hedersbevisning. Han fikk laget en spesiell kledning til ham. (1. Mosebok 37:3) Dette plagget var sannsynligvis en elegant kappe, kanskje både sid og langermet. Det var trolig et plagg av den typen som en velstående mann eller en fyrste ville ha brukt.

Jakob mente det sikkert godt, og Josef må ha blitt varm om hjertet over dette tegnet på farens anerkjennelse og hengivenhet. Men dette plagget skulle komme til å gi Josef mange problemer. Husk for det første at han var gjeter. Det betydde hardt fysisk arbeid. Se for deg denne unggutten i den imponerende kledningen traske gjennom det høye gresset, klatre over store steiner eller forsøke å få et bortkommet lam løs fra en tornebusk. Og for det andre: Hvordan ville dette tegnet på at Jakob var spesielt glad i Josef, berøre Josefs forhold til brødrene sine?

Bibelen svarer: «Da brødrene hans så at deres far elsket ham mer enn alle brødrene hans, begynte de å hate ham, og de kunne ikke tale fredelig til ham.» * (1. Mosebok 37:4) Selv om det kan være forståelig at Josefs brødre ble sjalu, var det uklokt av dem å gi etter for en slik giftig følelse. (Ordspråkene 14:30; 27:4) Har du noen gang vært full av misunnelse når en annen er blitt vist oppmerksomhet eller har fått en ære som du ønsket deg? Husk brødrene til Josef. Sjalusien deres fikk dem til å gjøre ting som de skulle komme til å angre dypt på. Deres eksempel minner de kristne om at det er mye bedre å ‘glede seg med dem som gleder seg’. – Romerne 12:15.

Josef merket sikkert brødrenes fiendtlige holdning. Prøvde han å gjemme den flotte kappen sin når brødrene var i nærheten? Han kan ha følt seg fristet til å gjøre det. Men husk at Jakob ville at kappen skulle være et tegn på anerkjennelse og kjærlighet. Josef ville gjerne vise at han var farens tillit verdig, så han brukte lojalt dette plagget. Vi kan lære mye av hans eksempel. Selv om vår himmelske Far aldri er partisk, hender det at han viser sine lojale tjenere spesiell gunst. Han vil  dessuten at de skal skille seg ut fra menneskene i denne fordervede og umoralske verden. Akkurat som Josef skilte seg ut ved sin spesielle klesdrakt, skiller de sanne kristne seg ut fra sine omgivelser ved sin oppførsel. Det fører noen ganger til at andre blir sjalu eller fiendtlig innstilt. (1. Peter 4:4) Bør en kristen skjule at han tjener Gud? Nei – like lite som Josef burde ha skjult kappen sin. – Lukas 11:33.

Josef hadde to helt spesielle drømmer. I den første drømmen så han seg selv og brødrene binde hvert sitt kornband. Så stilte brødrenes kornband seg omkring hans og bøyde seg for det, mens det ble stående oppreist. I den andre drømmen bøyde solen, månen og elleve stjerner seg for Josef. (1. Mosebok 37:6, 7, 9) Hvordan skulle Josef forholde seg til disse merkelige og livaktige drømmene?

Drømmene kom fra Jehova Gud. De var profetiske, og Gud ville at Josef skulle fortelle budskapet i dem videre. Josef skulle på en måte gjøre det samme som alle de senere profetene gjorde når de kunngjorde Guds budskaper og dommer for hans egensindige folk.

Josef sa taktfullt til brødrene sine: «Jeg ber dere, hør på denne drømmen som jeg har drømt.» Brødrene forstod drømmen, og de likte den overhodet ikke. De svarte: «Skal du virkelig være konge over oss? . . . Skal du virkelig herske over oss?» Beretningen sier videre: «Så fant de ny grunn til å hate ham for drømmene hans og for ordene hans.» Da Josef fortalte faren og brødrene om den andre drømmen, var ikke reaksjonen noe særlig bedre. Vi leser: «Hans far begynte å refse ham og si til ham: ‘Hva betyr denne drømmen som du har drømt? Skal jeg og også din mor og dine brødre virkelig komme og bøye oss til jorden for deg?’» Men Jakob fortsatte å tenke på dette. Kunne det være at Jehova kommuniserte med gutten? – 1. Mosebok 37:6, 8, 10, 11.

Josef er verken den første eller den siste tjeneren for Jehova som er blitt bedt om å overbringe et profetisk budskap som har vist seg å være upopulært og til og med har ført til forfølgelse. Jesus var den største av dem, og han sa til sine etterfølgere: «Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Johannes 15:20) Kristne i alle aldere kan lære mye av den unge Josefs tro og mot.

Kort tid senere sendte Jakob den unge Josef ut på en reise. De eldre sønnene gjette småfeet i nord, i nærheten av Sikem, hvor de nylig hadde skaffet seg bitre fiender. Jakob var naturlig nok bekymret for sønnene, så han sendte Josef av sted for å undersøke om alt var bra. Kan du forestille deg hvordan Josef følte det? Han visste at brødrene hatet ham mer enn noen gang! Hva ville de synes om at han kom til dem som farens talsmann? Uansett drog han av gårde. – 1. Mosebok 34:25–30; 37:12–14.

Det var en lang og anstrengende reise. Josef måtte gå til fots i kanskje fire-fem dager. Sikem lå omkring 80 kilometer nord for Hebron. Men da han kom til Sikem, fikk han vite at brødrene hadde dratt videre til Dotan, som lå 22 kilometer enda lenger nord. Da Josef endelig nærmet seg Dotan, så brødrene ham på lang avstand. Hatet blusset straks opp igjen. Beretningen lyder: «De sa til hverandre: ‘Se, der kommer denne drømmeren! Og kom nå og la oss drepe ham og kaste ham i en av cisternene; og vi skal si at et farlig villdyr har ett ham opp. La oss så se hva det blir av drømmene hans.’» Men Ruben overtalte brødrene til å kaste Josef levende ned i en cisterne, i håp om å kunne redde ham senere. – 1. Mosebok 37:19–22.

Josef nærmet seg dem intetanende og håpet uten tvil at møtet skulle bli fredelig. Men brødrene gikk løs på ham! De rev brutalt av ham den fine kappen, slepte ham med seg til en tom cisterne og kastet ham i den. Etter at han hadde kommet seg over det første sjokket, kjempet han seg på bena. Men han ville aldri klare å komme seg opp av cisternen på egen hånd. Han så bare en liten del av himmelen, og han hørte at brødrenes stemmer ble stadig svakere. Han ropte og bønnfalt dem om å vise medfølelse, men de ignorerte ham og satte seg ubarmhjertig ned et stykke unna  for å spise. Mens Ruben ikke var til stede, tenkte de igjen på å drepe Josef, men Juda fikk overtalt dem til å selge ham til noen forbipasserende handelsmenn i stedet. Dotan lå i nærheten av handelsveien til Egypt, og det gikk ikke lang tid før en karavane av ismaelitter og midjanitter kom forbi. Før Ruben hadde kommet tilbake, var handelen gjort. For 20 sekel hadde de solgt sin bror som slave. * – 1. Mosebok 37:23–28; 42:21.

Dermed er vi tilbake der vi begynte. Det virket som om Josef hadde mistet alt, der han ble ført sørover til Egypt. Han var blitt skilt fra familien sin med makt. Det skulle gå år uten at han fikk vite noe om familien – ingenting om hvor fortvilet Ruben ble da han kom tilbake og så at Josef var borte, ingenting om hvor dypt Jakob sørget da han ble lurt til å tro at hans elskede sønn var død, ingenting om hans gamle bestefar Isak, som fortsatt levde, og ingenting om hans kjære, yngre bror, Benjamin, som han ville savne dypt. Men hadde Josef mistet absolutt alt? – 1. Mosebok 37:29–35.

Josef hadde fortsatt noe som ingen av brødrene kunne ta fra ham: tro. Han visste mye om sin Gud, Jehova, og det var ingenting som kunne ta fra ham det – ikke det faktum at han ikke lenger hadde noe hjem, ikke alle strabasene under den lange reisen til Egypt som fange, og ikke engang den ydmykelsen det var å bli solgt som slave til en rik egypter, Potifar. (1. Mosebok 37:36) Josefs tro og hans besluttsomhet når det gjaldt å holde seg nær til sin Gud, ble bare enda sterkere under disse vanskelighetene. I senere artikler skal vi se hvordan denne troen gjorde Josef til et enda nyttigere redskap for sin Gud, Jehova, og for sin hardt prøvde familie. Det vil være klokt av oss å etterligne Josefs tro!