Jeg ble født i et middelklassestrøk i Bilbao i det nordlige Spania. Jeg var nummer to av fire barn. Familien vår var fromme katolikker, og jeg gikk til messe hver dag. Tjuetre år gammel ble jeg lærer og fortsatte som det i 40 år. Jeg stortrivdes i det yrket. Jeg underviste blant annet i den katolske tro, og det var jeg stolt av. Om kveldene arbeidet jeg som kateket og underviste jenter med tanke på deres første kommunion.

Etter tolv års lykkelig ekteskap døde mannen min, og jeg satt igjen med omsorgen for de fire døtrene våre, bare 33 år gammel. Jeg prøvde å finne trøst i min katolske tro, men mange spørsmål surret stadig rundt i hodet mitt. Jeg tenkte: Hvorfor fortsetter menneskene å dø, hvis Kristus har gjenløst oss? Hvorfor ber vi om at Guds rike må komme, hvis gode mennesker skal til himmelen? Og framfor alt lurte jeg på dette: Hvis Gud dømmer oss når vi dør, hvorfor må vi da senere forlate himmelen, skjærsilden eller helvete for å få den endelige dom?

Jeg spurte noen prester om dette. En av dem svarte: «Jeg vet ikke. Spør biskopen. Spiller det noen rolle? Du tror jo på Gud, gjør du ikke? Det holder!» Men jeg fortsatte å lete etter svar. Senere gikk jeg på møter hos jesuittene, pinsevennene og gnostikerne. Men ingen kunne gi meg overbevisende svar på spørsmålene mine.

Da jeg var kommet opp i 60-årene, ble jeg invitert av en av elevene mine, en sjuåring, til et av Jehovas vitners møter. Jeg likte det jeg så og hørte, men fordi jeg levde et travelt liv, hadde jeg ikke mer kontakt med vitnene da. To år senere kom et ektepar som var Jehovas vitner, Juan og Maite, og banket på døren min. I tre måneder hadde vi intensive spørsmål-og-svar-drøftelser, som etter hvert førte til et bibelstudium.

Jeg så virkelig fram til hver eneste drøftelse! Jeg undersøkte alt grundig og brukte for eksempel tre bibeloversettelser for å forvisse meg om at Jehovas vitner forkynte  sannheten. Snart innså jeg hvor forvirret jeg hadde vært religiøst sett i flere tiår. Jeg ble forskrekket over å se hvor stor forskjell det var mellom det jeg hadde trodd før, og det jeg nå lærte ut fra Bibelen. Mine trosoppfatninger var som et dypt rotfestet tre som ble rykket opp med roten.

Så ble min andre mann alvorlig syk og døde. Omtrent på den tiden gikk jeg av med pensjon og flyttet fra Bilbao for en periode. Juan og Maite flyttet også. Dessverre sluttet jeg å studere Bibelen. Men innerst inne visste jeg at jeg hadde funnet en skatt. Jeg glemte den aldri.

Omkring 20 år senere, da jeg var 82, flyttet Juan og Maite tilbake til Bilbao, og de kom og besøkte meg. Jeg ble så glad for å se dem igjen! Jeg forstod at Jehova ikke hadde glemt meg, og jeg gjenopptok studiet. Jeg stilte ofte de samme spørsmålene flere ganger, men Juan og Maite var veldig tålmodige med meg. Jeg trengte å få høre de bibelske argumentene om og om igjen for å klare å bryte de følelsesmessige båndene jeg hadde til min tidligere tro. Jeg ønsket også å være godt rustet til å forklare Bibelens sannhet for venner og familie.

Den dagen da jeg endelig ble døpt – 87 år gammel – var den lykkeligste dagen i mitt liv. Dåpen ble arrangert i forbindelse med et stevne som ble holdt av Jehovas vitner. En kristen eldste holdt et bibelsk foredrag som var rettet spesielt til oss som skulle bli døpt. Jeg ble rørt til tårer av foredraget. Det var som om Jehova snakket direkte til meg. Da jeg var blitt døpt, kom en rekke vitner fram og gratulerte meg. De fleste av dem hadde jeg aldri truffet før!

Jeg har alltid visst at Jesus Kristus er «veien». (Johannes 14:6) Men gjennom mitt studium av Bibelen har jeg lært Jehova å kjenne, Ham som Jesus leder oss til. Nå kan jeg be til Jehova som min kjære Far og Venn. Det at jeg leste boken Nærm deg Jehova *, ble et vendepunkt i livet mitt. Jeg leste hele boken på én natt! Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se hvor barmhjertig Jehova er.

Når jeg ser tilbake på alle de årene da jeg var på søken etter sannheten, tenker jeg på Jesu ord: «Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å lete, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere.» (Matteus 7:7) Nå som jeg har funnet de svarene jeg så lenge hadde lett etter, gir det meg stor glede å fortelle andre om dem.

Jeg er nå 90 år, men åndelig sett føler jeg meg ung. For meg er hvert eneste møte i Rikets sal helt spesielt – både på grunn av den dyrebare kunnskapen jeg får der, og fordi jeg får være sammen med mine kjære brødre og søstre. Jeg lengter etter å kunne fortsette som lærer i det lovte paradiset her på jorden. (Åpenbaringen 21:3, 4) Jeg ser spesielt fram til at mine døde kjære skal bli levende igjen, og at jeg skal få mulighet til å lære dem Bibelens sannhet. (Apostlenes gjerninger 24:15) Som jeg gleder meg til å kunne fortelle dem om den dyrebare gaven Jehova gav meg i min alderdom!