HVORDAN ble en mann som hadde hatt en tragisk oppvekst, en lykkelig ektemann og en god far? Hva fikk en kvinne med mange laster til å rydde opp i livet sitt? Les hva disse menneskene har å fortelle.
«Jeg følte at jeg ikke var noe verdt.» – VÍCTOR HUGO HERRERA
FØDT: 1974
HJEMLAND: CHILE
BAKGRUNN: AVHENGIG AV ALKOHOL
MIN FORTID:
Jeg ble født i byen Angol i den vakre sørlige delen av Chile. Faren min har jeg aldri truffet. Da jeg var tre år, tok mor med seg broren min og meg og flyttet til hovedstaden, Santiago. Vi endte opp med å bo på et lite rom i en midlertidig leir for hjemløse. Vi brukte et offentlig toalett, og vann fikk vi fra en brannhydrant.
Etter omkring to år gav myndighetene oss et lite hus. Det nye nabolaget vårt var dessverre sterkt preget av narkotika- og alkoholmisbruk, kriminalitet og prostitusjon.
En dag traff mor en mann, som hun etter hvert giftet seg med. Stefaren min drakk tett. Han pleide å slå mor og meg. Når jeg var for meg selv, gråt jeg ofte og ønsket at jeg hadde hatt en far som kunne beskytte meg.
Selv om mor arbeidet hardt for å forsørge oss, var vi veldig fattige. Noen ganger når vi var sultne, hadde vi ikke noe annet å spise enn tørrmelk og sukker. For å få litt underholdning hendte det at broren min og jeg snek oss til å se på tv gjennom vinduet til naboen. Men en dag tok naboen oss på fersk gjerning, og da ble det slutt på moroa!
Når stefaren min var edru – noe han ikke var så ofte – pleide han å kjøpe noe å spise til broren min og meg. Og en gang kjøpte han en liten tv til oss. Det er en av de få gangene jeg kan huske at jeg følte meg lykkelig.
Jeg var tolv år da jeg lærte å lese. Et år senere sluttet jeg på skolen og begynte å jobbe full tid. Etter arbeidstid pleide jeg å gå ut sammen med voksne arbeidskamerater – vi gikk på fester der vi pleide å bli fulle og å bruke narkotika. Det tok ikke lang tid før jeg var hekta.
Da jeg var 20, traff jeg Cati, og med tiden giftet vi oss. I begynnelsen gikk alt bra, men så vendte jeg tilbake til det livet jeg hadde levd før. Oppførselen min ble stadig verre. Til slutt gikk det opp for meg at hvis jeg fortsatte slik, kom jeg til å ende enten i fengsel eller i graven. Noe som var enda verre, var at jeg nå var skyld i at sønnen min, Víctor, måtte gjennomgå det samme som jeg måtte da jeg var barn. Jeg var lei meg, jeg var sint på meg selv, og jeg følte at jeg ikke var noe verdt.
Så, omkring 2001, kom to av Jehovas vitner på døren vår, og Cati begynte å studere Bibelen sammen med dem. Hun snakket med meg om det hun lærte. Av nysgjerrighet begynte også jeg å studere Bibelen. I 2003 ble Cati døpt som et av Jehovas vitner.
HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV:
En dag leste jeg Rut 2:12, der det står at Jehova Gud lønner dem som handler i tro og søker tilflukt hos ham. Jeg skjønte at hvis jeg gjorde forandringer, kunne jeg behage Gud og bli lønnet av ham. Jeg la merke til hvor ofte Bibelen fordømmer drukkenskap. Ordene i 2. Korinter 7:1 gjorde inntrykk på meg. I dette verset blir vi oppfordret til å «rense oss for enhver besmittelse». Jeg begynte derfor å legge av mine dårlige vaner. Til å begynne med førte det til at jeg lot sinnet løpe av med meg enda oftere, men Cati sluttet aldri å støtte meg.
Til slutt sa jeg opp jobben min fordi jeg ble utsatt for et stort røyke- og drikkepress fra kollegene. Da jeg var arbeidsledig, hadde vi veldig lite penger, men jeg fikk i hvert fall mer tid til å studere Bibelen. Det var da jeg virkelig begynte å gjøre åndelige framskritt. Cati hadde ingen store materielle krav, og hun klandret meg aldri for den enkle livsstilen vi hadde. Jeg er virkelig takknemlig for hennes kjærlige støtte.
Gradvis begynte jeg å komme mer sammen med vitnene. De hjalp meg til å forstå at Jehova til tross for at jeg ikke har noen utdannelse, setter pris på mitt oppriktige ønske om å tjene ham. Den kjærlighet og enhet vi så i den kristne menighet, fikk stor betydning for familien vår. Ikke noe annet sted hadde vi funnet en slik fred. I desember 2004 ble også jeg døpt.
HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ:
Jeg har erfart sannheten i Jehovas ord i Jesaja 48:17: «Jeg, Jehova, er din Gud, den som lærer deg å gjøre det som er til gagn for deg.» Mor og broren min ble så imponert over de forandringene jeg gjorde, at de nå studerer Bibelen. Selv naboene gleder seg over å se hvor annerledes jeg er nå, og hvor lykkelig familien vår er.
Jeg har en kone som elsker Gud, og som betrakter meg som sin trofaste livsledsager og venn. Og Bibelen har lært meg, som aldri har kjent faren min, hvordan jeg skal oppdra de tre sønnene mine. De respekterer meg. Og viktigst av alt: De betrakter Jehova som en virkelig Person, og de har fått stadig større kjærlighet til ham.
«Bibelen har lært meg, som aldri har kjent faren min, hvordan jeg skal oppdra de tre sønnene mine»
Til tross for min ulykkelige barndom er jeg nå en lykkelig mann, noe jeg takker Jehova inderlig for.
«Jeg ble en sint og aggressiv ung kvinne.» – NABIKHA LAZAROVA
FØDT: 1974
HJEMLAND: BULGARIA
BAKGRUNN: NARKOHANDLER
MIN FORTID:
Jeg er født i en middelklassefamilie i Sofia i Bulgaria. Far forlot familien vår da jeg var seks år. Det var et stort sjokk, og det påførte meg store følelsesmessige smerter. Jeg følte meg avvist og tenkte at ingen kunne være glad i meg. Da jeg ble eldre, fikk disse følelsene meg til å gjøre opprør. Jeg ble en sint og aggressiv ung kvinne.
Jeg var 14 da jeg første gang stakk av hjemmefra. Jeg stjal ofte penger fra mor og besteforeldrene mine. På skolen kom jeg stadig opp i vanskeligheter på grunn av mitt voldsomme temperament, og som følge av det ble jeg i løpet av bare noen få år sendt til fem forskjellige skoler. Jeg droppet ut av skolen tre år før tiden. Jeg levde et veldig umoralsk liv. Jeg ble avhengig av sigaretter og marihuana. Jeg drakk mye, festet konstant og ble også involvert i handel med narkotika. Jeg så ingen mening med livet i en verden der det var så mye lidelse og død, og der alt virket så håpløst. Så jeg levde bare for det som hver dag kunne by på av nytelser.
I 1998, da jeg var 24, ble jeg arrestert på flyplassen i São Paulo i Brasil for ulovlig handel med narkotika. Jeg ble dømt til fire års fengsel.
HVORDAN BIBELEN FORANDRET MITT LIV:
I år 2000 begynte Jehovas vitner å besøke fengselet der jeg var, en gang i uken. Et av vitnene, Marines, var svært vennlig mot meg. Hun fikk meg til å ønske å lære mer om Bibelen. Siden jeg aldri hadde hørt om Jehovas vitner, spurte jeg noen av de andre innsatte om hva de visste om dem. Til min overraskelse hadde de fleste av dem jeg spurte, noe negativt å si om vitnene. En av de innsatte sa at jeg kunne bli med i et hvilket som helst trossamfunn, bare ikke Jehovas vitner. Den uttalelsen gjorde meg enda mer nysgjerrig; jeg ville finne ut hvorfor så mange hatet disse menneskene. Etter hvert kom jeg til at det var fordi de hadde den sanne religion. Bibelen sier jo at alle som oppriktig forsøker å følge Jesus, skal bli forfulgt. – 2. Timoteus 3:12.
På den tiden ble jeg satt til å jobbe i fengselets administrasjonsbygning. En dag fant jeg noen esker med eldre numre av bladene Vakttårnet og Våkn opp!* på et lagerrom. Jeg tok med meg bladene inn på cellen min og begynte å lese i dem. Jeg leste og leste. Jeg følte meg som en som nettopp hadde funnet en kilde med friskt vann i en uttørket ørken. Siden jeg hadde mye tid til rådighet, studerte jeg Bibelen i mange timer hver dag.
En dag ble jeg kalt inn på fengselets kontor. Jeg regnet med å bli løslatt, så jeg samlet raskt sammen de få eiendelene mine, sa farvel til de andre innsatte og løp inn på kontoret. Men da jeg kom dit, fikk jeg beskjed om at det var blitt reist en ny sak mot meg, og at den dreide seg om besittelse av falske dokumenter. Den saken førte til at jeg ble dømt til ytterligere to års fengsel.
Til å begynne med var jeg helt knust. Men et par dager senere gikk det opp for meg at det som hadde skjedd, faktisk kunne bli til hjelp for meg. Selv om jeg hadde lært mange ting fra Bibelen, hadde jeg innerst inne lyst til å fortsette min tidligere livsstil når jeg ble løslatt fra fengselet. Jeg trengte mer tid for å kunne forandre meg.
Noen ganger følte jeg at Gud umulig kunne godta meg som en av sine tilbedere. Men jeg mediterte over slike skriftsteder som 1. Korinter 6:9–11. Disse versene viser at noen kristne i det første århundre hadde vært tyver, drankere og utpressere før de begynte å tjene Jehova. Men med Jehovas hjelp forandret de seg. Det har vært til stor oppmuntring for meg.
Noen av lastene mine var det lett for meg å kvitte meg med. Det var for eksempel ikke så vanskelig for meg å slutte med narkotika. Men å kutte ut røyken var noe helt annet. Jeg kjempet hardt i over et år før jeg til slutt klarte å slutte å røyke. Noe som var til hjelp, var at jeg skaffet meg informasjon om de dårlige virkningene røyking har på helsen. Framfor alt var det inderlige bønner til Jehova som gjorde at jeg klarte å slutte.
«Jeg hadde funnet den beste Far som tenkes kan – en som aldri ville forlate meg!»
Etter hvert som jeg fikk et nærere forhold til Jehova, begynte jeg gradvis å overvinne den følelsen av å være avvist som jeg hadde kjempet med etter at far forlot oss. Det som står i Salme 27:10, gjorde meg dypt rørt. Der sies det: «Hvis min egen far og min egen mor forlot meg, ja, da ville Jehova selv ta meg opp.» Jeg forstod at jeg hadde funnet den beste Far som tenkes kan – en som aldri ville forlate meg! Nå hadde livet mitt en mening. I april 2004, seks måneder etter at jeg var blitt løslatt fra fengselet, ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.
HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ:
Jeg er et lykkelig menneske. Nå som jeg er kvitt nedbrytende vaner, er min fysiske og følelsesmessige helse mye bedre enn da jeg var yngre. Jeg har et godt ekteskap, og jeg har et nært vennskap med min himmelske Far, Jehova. Blant dem som tilber ham, har jeg fått mange fedre, mødre, brødre og søstre. (Markus 10:29, 30) Jeg er takknemlig for at de så et potensial i meg – til og med før jeg så det selv.
Av og til føler jeg meg overveldet av skyldfølelse på grunn av fortiden min. Men det gir meg trøst å vite at jeg i Guds lovte nye verden ikke kommer til å bli plaget av vonde minner, for da skal ‘de tidligere ting ikke minnes’. (Jesaja 65:17) Inntil den tiden kommer, hjelper mine erfaringer meg til å vise empati med mennesker med lignende utfordringer. I den forstand er fortiden min faktisk en fordel. Når jeg for eksempel tar del i den kristne tjeneste, synes jeg det er relativt enkelt å snakke med mennesker som er narkomane, alkoholikere eller kriminelle – uten å ha fordommer. Jeg er sikker på at når jeg kunne gjøre forandringer for å behage Jehova, så kan hvem som helst gjøre det!
