DISSE gamle sitatene er ikke fra Bibelen. De har i århundrer vært brukt for å rettferdiggjøre diskriminering av kvinner. Den dag i dag siterer noen ekstremister fremdeles religiøse tekster for å legitimere undertrykkelse av kvinner, idet de hevder at det er kvinner som har skylden for menneskehetens problemer. Var det virkelig Guds hensikt at kvinner skulle bli foraktet og mishandlet av menn? Hva sier Bibelen? La oss se.

Har Gud uttalt en forbannelse over kvinner?

Nei. Det er «den opprinnelige slange, han som kalles Djevelen», som er blitt ‘forbannet’ av Gud. (Åpenbaringen 12:9; 1. Mosebok 3:14) Da Gud sa at Adam skulle «herske over» sin kone, betydde ikke det at Gud godkjente at mannen underkuet kvinnen. (1. Mosebok 3:16) Han forutsa rett og slett de sørgelige følgene av at de to første menneskene hadde syndet.

Kvinnemishandling er altså en direkte følge av menneskets syndige natur, ikke et uttrykk for Guds vilje. Bibelen støtter ikke den tanke at kvinner må undertrykkes av menn som soning for den første synd. – Romerne 5:12.

Skapte Gud kvinnen som en mindreverdig skapning?

Nei. I 1. Mosebok 1:27 står det: «Gud gikk i gang med å skape mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» Helt fra skapelsen av har altså mennesker – både menn og kvinner – hatt evnen til å gjenspeile Guds egenskaper. Selv om både Adam og Eva hadde sine egne spesielle følelsesmessige og fysiske egenskaper, fikk de begge det samme oppdraget og de samme rettighetene av sin Skaper. – 1. Mosebok 1:28–31.

Før Eva ble skapt, erklærte Gud: «Jeg skal danne en hjelper til ham [Adam], som et motstykke til ham.» (1. Mosebok 2:18) Som formuleringen «som et motstykke til ham» antyder, skulle ikke kvinnen være en mindreverdig skapning. Interessant nok kan den hebraiske  formuleringen som er brukt her, også gjengis med «som en som kompletterer ham». Tenk på hvordan en kirurg og en anestesilege kompletterer, eller utfyller, hverandre under en operasjon. Kan den ene klare seg uten den andre? Neppe! Er kirurgen den viktigste personen i og med at det er han som utfører operasjonen? Neppe! Og når det gjelder mannen og kvinnen, skapte Gud dem til å samarbeide nært, ikke til å konkurrere med hverandre. – 1. Mosebok 2:24.

 Hvordan har Gud vist kvinner omsorg?

Gud, som forutså hva ufullkomne, syndige menn ville komme til å gjøre, gav på et tidlig tidspunkt uttrykk for at han ønsket å beskytte kvinner. I boken La Bible au féminin (Bibelen – en bok i hunkjønn) skriver forfatteren, Laure Aynard, dette om Moseloven, som er fra 1500-tallet fvt.: «I de fleste tilfellene der lovpakten nevner kvinnen, er det for å verne henne.»

Loven inneholdt for eksempel påbud om at man skulle ære og vise respekt for både sin far og sin mor. (2. Mosebok 20:12; 21:15, 17) Den krevde også at man tok tilbørlig hensyn til gravide kvinner. (2. Mosebok 21:22) Den beskyttelse disse lovene fra Gud gav kvinner, står i skarp kontrast til den mangel på juridiske rettigheter kvinner i mange deler av verden den dag i dag opplever. Men dette er ikke alt.

Den loven Jehova Gud gav nasjonen Israel, brakte folket – menn og kvinner – utallige fysiske, moralske og åndelige goder. Så lenge israelittene hørte på Gud og fulgte hans lov, stod nasjonen «høyt over alle andre nasjoner på jorden». (5. Mosebok 28:1, 2) Hvilken plass hadde kvinnen under Moseloven? Tenk over dette:

1. Personlig frihet. I motsetning til kvinner i mange andre nasjoner i oldtiden hadde den israelittiske kvinne et stort mål av frihet. Mannen hadde riktignok fått rollen som familiens overhode, men han hadde full tillit til sin kone, som for eksempel kunne ‘tenke på et  jordstykke og skaffe seg det’ og ‘plante en vingård’. Hvis hun var flink til å spinne og veve, kunne hun til og med drive sin egen virksomhet. (Ordspråkene 31:11, 16–19) Under Moseloven ble kvinner betraktet som individer med egne rettigheter og ikke bare som et vedheng til mannen.

I det gamle Israel hadde kvinner også frihet til å ha et personlig forhold til Gud. Bibelen forteller om Hanna, som bad til Gud om et personlig anliggende, og som i stillhet og alene avla et løfte. (1. Samuelsbok 1:11, 24–28) En kvinne fra byen Sjunem pleide å rådføre seg med profeten Elisja på sabbatsdagen. (2. Kongebok 4:22–25) Slike kvinner som Debora og Hulda ble brukt av Gud som hans representanter. Interessant nok var prester og andre framstående menn villige til å søke råd hos dem. – Dommerne 4:4–8; 2. Kongebok 22:14–16, 20.

2. Adgang til utdannelse. Kvinner var omfattet av lovpakten og ble innbudt til å høre Loven opplest, noe som gav dem muligheter til å lære. (5. Mosebok 31:12; Nehemja 8:2, 8) De kunne også få opplæring med tanke på deltagelse i visse sider ved israelittenes offentlige gudsdyrkelse. Noen kvinner utførte for eksempel «organisert tjeneste» ved tabernaklet, mens andre var med i et blandet sangkor. – 2. Mosebok 38:8; 1. Krønikebok 25:5, 6.

Mange kvinner hadde den kunnskap og de evner som skulle til for å drive en lønnsom virksomhet. (Ordspråkene 31:24) I motsetning til det som var vanlig i andre nasjoner på den tiden – der det bare var faren som underviste guttene – skulle den israelittiske moren være med på å undervise sønnene sine helt til de ble voksne. (Ordspråkene 31:1) Det er tydelig at kvinnene i det gamle Israel langt fra var ulærde.

3. Æret og respektert. I De ti bud ble det uttrykkelig sagt: «Ær din far og din mor.» (2. Mosebok 20:12) I den vise kong Salomos ordspråk  leser vi: «Hør, min sønn, på din fars tukt, og forlat ikke din mors lov.» – Ordspråkene 1:8.

Kvinnen ble vist respekt i Loven, blant annet ved detaljerte bestemmelser for hvordan mennesker som ikke var gift med hverandre, skulle oppføre seg. (3. Mosebok 18:6, 9; 5. Mosebok 22:25, 26) En god ektemann måtte ta hensyn til sin kones fysiske og biologiske begrensninger. – 3. Mosebok 18:19.

4. Rett til beskyttelse. I sitt Ord skildrer Jehova seg selv som «en far for farløse gutter og en dommer for enker». Han var med andre ord en Beskytter for dem som ikke hadde en far eller en ektemann som ivaretok deres rettigheter. (Salme 68:5; 5. Mosebok 10:17, 18) En gang da enken etter en profet ble urettferdig behandlet av en kreditor, grep Jehova derfor inn og gjorde et mirakel, slik at hun kunne overleve og bevare sin verdighet. – 2. Kongebok 4:1–7.

Før israelittene gikk inn i det lovte land, døde familiefaren Selofhad uten å etterlate seg noen sønn. Hans fem døtre bad derfor Moses gi dem «en eiendom» i det lovte land. Jehova gav dem mye mer enn de bad om. Han sa til Moses: «Gi dem en eiendom som arv midt iblant deres fars brødre, og du skal la deres fars arv gå over til dem.» Fra da av ble det mulig for kvinner i Israel å arve sin far, og arven kunne videreføres til barna deres. – 4. Mosebok 27:1–8.

Under Moseloven hadde kvinner en ærefull stilling, og deres rettigheter ble respektert. Men på 300-tallet fvt. begynte jødedommen å bli påvirket av gresk kultur, der kvinner ble betraktet som mindreverdige. – Se rammen «Kvinnediskriminering i oldtidens skrifter».

Den greske dikteren Hesiod (700-tallet fvt.), for eksempel, gav kvinner skylden for alle menneskehetens problemer. I diktet Theogonien skrev han at «kvinnenes fatale slekt og rase . . . herser med dødelige menn». Denne tanken vant innpass i jødedommen tidlig på 100-tallet fvt. I det som fra og med 100-tallet evt. ble til skriftsamlingen Talmud, finner man denne advarselen til menn: «Snakk ikke mye med kvinner, for det vil uvegerlig lede dere til ukyskhet.»

I århundrenes løp har denne mistilliten hatt dyptgripende innvirkning på kvinnens rolle i det jødiske samfunn. Allerede på Jesu tid var kvinners adgang til tempelområdet blitt begrenset til det som ble kalt kvinnenes forgård. Religiøs opplæring var forbeholdt menn, og kvinner ble sannsynligvis holdt atskilt fra menn i synagogene. Talmud siterer en  rabbiner som skal ha sagt: «Den som lærer sin datter Toraen [Loven], lærer henne umoral.» Det at jødiske religiøse ledere formidlet et feilaktig bilde av Guds syn på kvinnen, førte til at mange menn kom til å se ned på kvinner.

Da Jesus var på jorden, la han merke til den slags fordommer, som var dypt rotfestet i tradisjoner. (Matteus 15:6, 9; 26:7–11) Fikk slike fordommer innvirkning på den måten han behandlet kvinner på? Hva kan vi lære av hans væremåte og hans holdninger? Har den sanne kristendom ført til at kvinner har fått et bedre liv? Den neste artikkelen gir svar på disse spørsmålene.