▪ Før Jesus steg opp til himmelen, gav han sine disipler klare retningslinjer for deres tjeneste, men han kom ikke med noen politiske råd. (Matteus 28:18–20) Disiplene fortsatte derfor å leve etter det prinsippet Jesus hadde lært dem tidligere: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» – Markus 12:17.

Hvordan hjalp dette prinsippet Jesu etterfølgere til å leve i verden uten å være en del av den? Hvor trakk de grensen mellom det som tilkommer keiseren, eller staten, og det som tilkommer Gud?

Apostelen Paulus så det slik at det å delta i politikk ville være ensbetydende med å overskride denne grensen. «Paulus var villig til å benytte sine rettigheter som romersk statsborger til å søke den juridiske beskyttelse han hadde krav på, men han engasjerte seg ikke i datidens politiske spørsmål», sies det i boken Beyond Good Intentions–A Biblical View of Politics.

Hvilke retningslinjer gav Paulus sine medkristne? I den samme boken sies det videre: «Hans brev til troende i slike viktige byer som Korint, Efesos og til og med Roma røpet ingen interesse for verdslige, politiske stridsspørsmål.» I boken står det også at Paulus «gav påbud om å underordne seg under myndighetene, men ikke i et eneste av sine mange brev nevnte han noen gang så mye som ett politisk standpunkt som den lokale kirke skulle framholde for å påvirke offentlige institusjoner». – Romerne 12:18; 13:1, 5–7.

Kristne som levde i tiårene etter Paulus’ død, var nøye med å opprettholde det samme skillet mellom de forpliktelsene de hadde overfor Gud, og dem de hadde overfor staten. De inntok en respektfull holdning overfor politiske makter, men avstod fra å delta i politisk virksomhet. Den ovennevnte boken sier: «Selv om de første kristne var av den oppfatning at de var forpliktet til å vise myndighetene respekt, så de det ikke slik at de skulle delta i politikk.»

Omkring 300 år etter Kristi død forandret tingene seg. Teologen Charles Villa-Vicencio sier: «Da de politiske strukturene ble forandret under Konstantin, var det tydeligvis mange kristne som søkte seg til statsforvaltningen og hæren, og som tok imot politiske stillinger.» (Between Christ and Caesar) Hva førte denne sammenblandingen av religion og politikk til? I slutten av 300-tallet hadde Romerriket fått en statsreligion.

Den dag i dag oppfordrer mange religionssamfunn som hevder at de følger Kristus, medlemmene sine til å delta i politikk. Disse religionssamfunnene følger imidlertid ikke Kristi eksempel og heller ikke eksemplet til de kristne i det første århundre.