Hvordan er det å være ekstremt fattig?

EKSTREM fattigdom er livstruende. Det innebærer at man ikke har nok mat, vann og brensel, og at man mangler tilfredsstillende bosted, helsehjelp og utdannelse. Det berører en milliard mennesker, omtrent like mange som bor i Nord-, Sør- og Mellom-Amerika til sammen. Likevel har de fleste som bor i for eksempel Vest-Europa og Nord-Amerika, aldri kjent noen som lever i ekstrem fattigdom. Så la oss hilse på noen av dem.

Mbarushimana bor i Rwanda i Afrika med kone og fem barn. Et sjette barn døde av malaria. Mbarushimana sier: «Faren min måtte dele opp jordstykket sitt i seks deler. Den delen jeg fikk, var så liten at jeg og familien min måtte flytte til en by. Min kone og jeg livnærer oss ved å bære sekker med stein og sand. Hjemmet vårt har ingen vinduer. Vi henter vann i en brønn ved politistasjonen. Vanligvis spiser vi ett måltid om dagen, men de dagene vi ikke har noe arbeid, har vi ikke mat i det hele tatt. Når det skjer, går jeg ut – jeg orker ikke å høre på barna som gråter fordi de ikke får mat.»

Victor og Carmen lever av å reparere sko. De bor i en avsidesliggende by i Bolivia sammen med de fem barna sine. De leier ett rom i et falleferdig leirhus uten elektrisitet og med et blikktak som lekker. På skolen er det så mange barn at Victor måtte lage en pult til datteren selv. Dette ekteparet må gå en mil for å hogge og hente ved til matlaging og til koking av drikkevann. «Vi har ikke noe toalett», sier Carmen. «Derfor må vi gå ned til elven, som også brukes til bading og søppeltømming. Barna blir ofte syke.»

Francisco og Ilídia bor på landsbygda i Mosambik. Fire av de små barna deres lever, men et femte barn døde av malaria etter at et sykehus avviste dem da de kom for å få behandling. Det dette ekteparet dyrker av ris og søtpoteter på det lille jordstykket sitt, gir familien mat i tre måneder. Francisco sier: «Noen ganger uteblir regnet, eller det kommer tyver og stjeler avlingen, så jeg tjener litt penger på å kutte og selge bambusrør som  brukes i forbindelse med bygging. Vi samler også ved i skogen, omkring to timers gange unna. Min kone og jeg bærer hvert vårt lass, ett til ukens matlaging og ett som vi selger.»

Mange føler at det er noe veldig galt og urettferdig med en verden der hvert sjuende menneske lever slik som Mbarushimana, Victor og Francisco, mens milliarder av andre lever i større velstand enn noensinne. Det er blitt gjort forsøk på å gjøre noe med saken. Den neste artikkelen tar for seg hva som er blitt gjort, og hvilke forhåpninger man har hatt.

 [Bilde på sidene 2 og 3]

Carmen og to av barna hennes henter vann i en elv