«Glem aldri hus-til-hus-forkynnelsen»

Fortalt av Jacob Neufeld

«Uansett hva som skjer, så glem aldri hus-til-hus-forkynnelsen.» Med disse ordene ringende i ørene gikk jeg de omkring fem kilometerne til den nærmeste landsbyen. Da jeg kom fram, klarte jeg ikke å samle nok mot til å gå til det første huset. Etter å ha kjempet med meg selv gikk jeg inn i skogen og bad inderlig til Gud om at han måtte gi meg mot til å forkynne. Til slutt klarte jeg å gå tilbake til huset og framføre min presentasjon.

HVORDAN hadde det seg at jeg befant meg i en landsby i Paraguay, langt utenfor allfarvei, og prøvde å forkynne helt alene? La meg begynne med begynnelsen. Jeg ble født i november 1923 i et tysk mennonittsamfunn i den ukrainske landsbyen Kronstalʹ. På slutten av 1700-tallet hadde grupper av mennonitter emigrert fra Tyskland til Ukraina og fått mange rettigheter, blant annet religionsfrihet (men ikke frihet til å drive proselyttvirksomhet), selvstyre og fritak fra militærtjeneste.

Da kommunistpartiet kom til makten, mistet mennonittene alle slike rettigheter. I slutten av 1920-årene ble store gårder som tilhørte mennonittene, gjort om til kollektivbruk. De som ikke ville samarbeide med myndighetene, måtte leve på sultegrensen, og all motstand ble brutalt slått ned. På 30-tallet var det mange menn som ble bortført av KGB (den sovjetiske Komiteen for statens sikkerhet), vanligvis om natten. Til slutt var det i mange landsbyer få menn igjen. Slik ble også far bortført i 1938, og jeg hørte aldri mer fra ham; jeg var da bare 14 år. To år senere ble også min eldre bror bortført.

I 1941 okkuperte Hitlers tropper Ukraina. For oss betydde det at vi ble frigjort fra kommunistregimet. Men plutselig skjedde det noe; åtte jødiske familier forsvant fra landsbyen vår. Alt dette gjorde at jeg hadde mange ubesvarte spørsmål. Hvorfor skjedde slike ting?

Ærlighet redder mitt liv

I 1943 trakk de tyske troppene seg tilbake. De tok med seg de fleste av de tyske familiene, noe som også berørte dem som var igjen av min familie. Dette ble gjort for å støtte krigsinnsatsen. På denne tiden var jeg allerede blitt utskrevet til militærtjeneste og hadde fått i oppdrag å tjene i SS (Schutz-Staffel, Hitlers elitekorps) i Romania. En liten ting som hendte  her, skulle komme til å få stor innvirkning på mitt liv.

Den ansvarshavende offiseren for den enheten jeg tilhørte, ville finne ut om jeg var ærlig. Han bad meg om å levere uniformen sin til rens. I en av lommene fant jeg noen penger som han hadde lagt der. Da jeg ville gi ham pengene tilbake, sa han at det ikke kunne være noen penger i uniformen. Jeg insisterte på at jeg hadde funnet dem i lommen. Kort tid etter fikk jeg i oppdrag å være assistenten hans og fikk ansvaret for å utføre en del kontorarbeid, utplassere vaktene og ta hånd om pengene for enheten.

Sent en kveld tok den russiske hæren hele enheten til fange, unntatt meg; jeg holdt nemlig på med å gjøre ferdig noe arbeid for den ansvarshavende offiseren. Så vidt jeg vet, var jeg den eneste som ikke ble tatt, og det var fordi jeg hadde vært ærlig og dermed hadde fått denne spesielle oppgaven. Ellers hadde heller ikke jeg sluppet unna.

Slik gikk det til at jeg i 1944 ble permittert på ubestemt tid. Jeg drog hjem for å besøke mor. Mens jeg ventet på neste oppdrag, begynte jeg som murerlærling, noe som skulle vise seg å komme godt med senere. I april 1945 okkuperte tyske tropper byen vår, som lå i nærheten av Magdeburg. En måned senere var krigen offisielt over. Vi var i live, og framtiden så lys ut.

En dag i juni fikk vi denne meldingen: «De amerikanske troppene trakk seg ut i går kveld, og klokken elleve i dag kommer de russiske troppene.» Humøret sank da vi ble klar over at vi igjen befant oss i et kommunistisk område. Fetteren min og jeg begynte straks å planlegge hvordan vi skulle flykte. Litt senere på sommeren hadde vi kommet oss inn i amerikansk område. Til tross for mange vanskeligheter og med fare for vårt eget liv klarte vi i november å ta oss inn i det russiske området igjen og fikk i all hemmelighet tatt med oss familiene våre over grensen.

«Hør nøye etter og sammenlign»

Vi slo oss ned i det som da var Vest-Tyskland. Med tiden lærte jeg å sette pris på Bibelen. Om søndagene gikk jeg gjerne ut i skogen for å lese i den. Men det jeg leste, virket så fremmed; det hørte liksom en fjern fortid til. Jeg fikk også undervisning med tanke på å bli døpt som mennonitt. Men da jeg leste i katekismen og så at det stod: «Faderen er Gud, Sønnen er Gud, og Den Hellige Ånd er Gud» etterfulgt av spørsmålet «Er det tre guder?», ble jeg rystet. I svaret nedenfor stod det: «Nei, disse tre er én.» Jeg spurte presten hvordan det kunne være mulig. Han svarte: «Unge mann, man bør ikke tenke for mye på slike ting. Noen har gått fra forstanden fordi de har fordypet seg i den slags.» Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville bli døpt.

Noen dager senere hørte jeg en fremmed snakke med min kusine. Jeg ble nysgjerrig, engasjerte meg i samtalen og stilte noen spørsmål. Jeg visste det ikke da, men den fremmede var Erich Nikolaizig, en overlevende fra konsentrasjonsleiren Wewelsburg. Han spurte meg om jeg hadde lyst til å forstå Bibelen. Da jeg svarte bekreftende på det, forsikret han meg om at han skulle bevise alt det han lærte meg, ved hjelp av min egen bibel.

Etter bare noen få besøk inviterte Erich meg til et av Jehovas vitners stevner, sannsynligvis et av de første som ble holdt etter krigen. Det gjorde stort inntrykk på meg, og jeg noterte alle de skriftstedene som talerne enten leste eller nevnte. Snart forstod jeg at det å få kunnskap om hva Bibelen lærer, medfører et visst ansvar, og jeg bestemte meg derfor for å slutte å studere. Jeg syntes også det var vanskelig å forstå at det bare kunne være én sann religion. Da Erich skjønte at jeg hadde bestemt meg for å vende tilbake til mitt tidligere trossamfunn,  gav han meg dette rådet: «Hør nøye etter og sammenlign.»

Jeg trengte bare å oppsøke prestene i menigheten to ganger før jeg forstod at de ikke visste hva de snakket om, og at de absolutt ikke hadde sannheten. Jeg skrev til flere religiøse ledere og stilte bibelske spørsmål. En av dem svarte: «Du har ingen rett til å studere Skriftene, for du er ikke født på ny.»

En ung kvinne som jeg hadde følge med, tvang meg til å ta et vanskelig valg. Hun tilhørte en gruppe mennonitter som la vekt på det å være født på ny. Etter press fra foreldrene, som mislikte Jehovas vitner sterkt, sa hun at hvis jeg ikke sluttet med denne nye religionen, kunne det ikke bli noe mer mellom oss. Jeg hadde forstått såpass mye av sannheten at jeg visste at det bare var ett riktig valg, så jeg brøt kontakten med henne.

Snart kom Erich på besøk til meg igjen. Han fortalte at det skulle være dåp uken etter, og spurte om jeg kunne tenke meg å bli døpt. Jeg var kommet fram til at det Jehovas vitner forkynte, var sannheten, og jeg ønsket å tjene Jehova Gud. Så jeg fulgte oppfordringen og ble døpt i et badekar i mai 1948.

Kort tid etter at jeg ble døpt, bestemte familien min seg for å immigrere til Paraguay, og mor bad meg inntrengende om å bli med. Jeg nølte, for jeg trengte å fortsette å studere Bibelen og lære mer. En gang da jeg besøkte Jehovas vitners avdelingskontor i Wiesbaden, traff jeg August Peters. Han minnet meg om at det var mitt ansvar å ta meg av familien. Han gav meg også dette rådet: «Glem aldri hus-til-hus-forkynnelsen. Hvis du gjør det, vil du være som medlemmene av  kristenhetens religionssamfunn.» Den dag i dag er jeg klar over hvor viktig dette rådet var, hvor nødvendig det er å forkynne «fra hus til hus», eller fra dør til dør. — Apostlenes gjerninger 20: 20, 21.

En «falsk profet» i Paraguay

Kort tid etter at jeg traff August Peters, gikk jeg sammen med familien min om bord i et skip som skulle til Sør-Amerika. Vi slo oss ned i et område i Paraguay som kalles Gran Chaco, også denne gangen i et mennonittsamfunn. Det var to uker etter at vi kom dit, at jeg gikk til landsbyen i nærheten for å forkynne helt alene. Det gikk snart rykter om at det var en «falsk profet» blant de nyankomne.

Min erfaring som murer viste seg nå å komme godt med. Alle de familiene som nettopp var kommet, trengte et sted å bo. Husene ble bygd av soltørket leirstein og hadde stråtak. Det neste halve året hadde jeg derfor mye murerarbeid å utføre, og jeg fikk mange muligheter til å forkynne uformelt. Folk var høflige mot meg, men så snart veggene var oppe, var de glad for å bli kvitt meg.

I mellomtiden kom det flere fraktskip med mennonittiske flyktninger fra Tyskland om bord. Blant disse var en ung kvinne, Katerina Schellenberg. Hun hadde hatt litt kontakt med vitnene og hadde nesten med én gang oppfattet sannhetens rene klang. Selv om hun ikke var blitt døpt ennå, hadde hun sagt til de andre om bord at hun var et av Jehovas vitner. Dermed fikk hun ikke tillatelse til å fortsette videre til den tyske kolonien. Hun ble alene igjen i hovedstaden, Asunción, hvor hun fikk seg arbeid som hushjelp, lærte seg spansk, fikk kontakt med vitnene igjen og ble døpt. Denne modige, unge kvinnen ble min kone i oktober 1950. I alt det vi har opplevd sammen i ettertid, har hun vist seg å være en enestående støtte og hjelp for meg.

Etter en stund hadde vi spart nok penger til at vi kunne kjøpe oss en vogn og to hester. Denne vognen og disse hestene brukte vi i forkynnelsesarbeidet mens vi husket det rådet som bror Peters hadde gitt. Søsteren min, som på denne tiden også var blitt et av Jehovas vitner, ble med oss. Vi stod ofte opp klokken fire om morgenen, reiste i fire timer, forkynte i to—tre timer og drog så hjem igjen.

Jeg hadde lest i litteraturen at det ble arrangert offentlige foredrag, så jeg sørget for at det ble holdt et. I Tyskland hadde jeg aldri vært på et møte hos Jehovas vitner, så jeg bare gjettet meg til hvordan det skulle gjennomføres. Jeg bestemte meg for å snakke om Guds rike. Det var åtte stykker som overvar møtet, og dette skulle vise seg å være dråpen som fikk begeret til å flyte over for mennonittprestene. De organiserte en kampanje for å samle inn all den bibelske litteraturen som vi hadde levert til folk, og de gav dem beskjed om ikke engang å hilse på oss.

Det neste som skjedde, var at jeg ble innkalt til hovedkvarteret. Der ble jeg forhørt i flere timer av lederen og to besøkende prester fra Canada. Til slutt sa en av dem: «Unge mann, du kan tro hva du vil, men du må love at du ikke snakker med andre om det du tror på.» Det var noe jeg ikke kunne love. Dermed bad de meg om å forlate kolonien ettersom de ikke ville ha en «falsk profet» blant de «trofaste brødrene». Da jeg nektet å dra, tilbød de seg å betale reiseutgiftene for hele familien. Jeg gav ikke etter og nektet å reise.

På et stevne i Asunción sommeren 1953 snakket jeg med Nathan Knorr fra Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i  New York. Han foreslo at vi skulle flytte til Asunción og arbeide sammen med den lille gruppen av misjonærer som var der, spesielt siden vi hadde oppnådd så lite i forkynnelsen blant mennonittene.

Vi setter Riket på førsteplassen

Det var bare omkring 35 Jehovas vitner i hele Paraguay på den tiden. Jeg snakket med min kone, og selv om hun ikke var overbegeistret over å flytte til en storby, var hun villig til å begynne på nytt igjen. I 1954 bygde Katerina og jeg — helt alene og i fritiden — vårt eget mursteinshus. Vi gikk aldri glipp av noen møter, og vi snakket alltid med andre om Bibelen i helgene.

Et av de privilegiene jeg har hatt, er å reise sammen med kretstilsynsmannen, en reisende tilsynsmann, for å være tolk for ham i noen av de tysktalende koloniene i Paraguay. Siden jeg ikke kunne så mye spansk første gang jeg tolket en tale fra spansk til tysk, var det en av de vanskeligste oppgavene jeg noen gang har hatt.

På grunn av min kones helse immigrerte vi til Canada i 1957. Så, i 1963, flyttet vi til USA. Uansett hvor vi har vært, har vi alltid prøvd å sette Rikets interesser på førsteplassen. (Matteus 6: 33) Jeg er så takknemlig overfor Jehova for at han lot meg bli kjent med sannheten fra hans Ord, Bibelen, mens jeg fremdeles var ung. Den åndelige opplæringen jeg har fått, har hjulpet meg på så mange måter hele livet.

Det har vært et stort privilegium å gjøre andre kjent med Bibelens enestående sannheter, som har gitt meg selv så mye trøst og oppmuntring. Min største glede er at alle barna og barnebarna mine har reagert positivt på den bibelske opplæringen de har fått helt fra de var små. De følger alle det rådet som bror Peters gav meg for så lenge siden: «Glem aldri hus-til-hus-forkynnelsen.»

[Uthevet tekst på side 22]

Min største glede er at alle barna og barnebarna mine har reagert positivt på den bibelske opplæringen de har fått helt fra de var små

[Bilder på sidene 20 og 21]

Katerina og jeg kort tid før vi giftet oss i 1950

[Bilde på side 21]

Med vårt første barn i Paraguay i 1952

[Bilde på side 23]

Sammen med hele familien i dag

[Rettigheter]

Photo by Keith Trammel © 2000

[Bilderettigheter på side 19]

Photo by Keith Trammel © 2000