SOM gutt hadde Antoine Skalecki enten en ponni eller en hest som fast følgesvenn. Sammen trasket de gjennom svakt opplyste gruveganger 500 meter under bakken mens de fraktet kull. Faren til Antoine ble skadet i en gruvekollaps, og dermed hadde ikke familien noe annet valg enn å sende Antoine til gruvene, hvor han arbeidet hardt ni timer om dagen. En gang mistet Antoine nesten livet i en gruveulykke.

Antoine var et av mange barn født i Frankrike av polske foreldre i 1920- og 1930-årene. Hvorfor kom det polske immigranter til Frankrike? Da Polen fikk tilbake sin uavhengighet etter den første verdenskrig, ble overbefolkning et alvorlig problem. Frankrike hadde på sin side mistet over en million menn i krigen og hadde et desperat behov for kullgruvearbeidere. Derfor undertegnet franske og polske myndigheter en immigrasjonsavtale i september 1919. I 1931 hadde den polske befolkningen i Frankrike kommet opp i 507 800. Mange polakker hadde slått seg ned i gruveområdene i nord.

De hardtarbeidende polske immigrantene tok med seg sin særegne kultur, innbefattet sin religiøse tro. «Min bestefar Joseph snakket om De hellige skrifter med en ærbødighet som hans far hadde innpodet ham», sier Antoine, som nå er 90 år. På søndagene kledde polske gruvearbeiderfamilier seg i finklærne for å gå i kirken, akkurat som de hadde gjort hjemme, noe som enkelte ikke-religiøse i den franske lokalbefolkningen så på med forakt.

Det var i Nord-Pas-de-Calais at mange polske innbyggere først kom i kontakt med bibelstudentene, som ivrig hadde forkynt i området siden 1904. I 1915 begynte Vagt-Taarnet å komme ut på polsk hver måned, og Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!) ble tilgjengelig på polsk i 1925. Mange familier var mottagelige for det bibelske innholdet i disse bladene og i boken Guds Harpe, som også kom ut på polsk.

Familien til Antoine fikk kjennskap til bibelstudentene gjennom onkelen hans, som var på sitt første møte i 1924. Samme år holdt bibelstudentene  sitt første stevne på polsk, i Bruay-en-Artois. Mindre enn en måned senere holdt en representant for hovedkontoret, Joseph F. Rutherford, et offentlig foredrag i den samme byen med 2000 til stede. Det at det var så mange som kom, og at de fleste av dem var polske, fikk bror Rutherford til å si til dem: «Jehova førte dere til Frankrike for at dere skulle lære sannheten. Nå må dere og barna deres hjelpe franskmennene! Det er fortsatt et stort forkynnelsesarbeid som må utføres, og Jehova vil skaffe forkynnere til dette arbeidet.»

Og det gjorde han! Disse polske kristne var like helhjertete i forkynnelsen som de var hardtarbeidende i gruvene! Noen av dem drog tilbake til hjemlandet for å gjøre folk der kjent med de dyrebare sannhetene de hadde lært. Tre av dem som forlot Frankrike for å forkynne det gode budskap i store områder i Polen, var Teofil Piaskowski, Szczepan Kosiak og Jan Zabuda.

Men mange polsktalende forkynnere ble værende i Frankrike og fortsatte å forkynne ivrig sammen med sine franske brødre og søstre. På det stevnet som ble holdt i Sin-le-Noble i 1926, var det 1000 til stede i den polske seksjonen, mens det var 300 i den franske. Årboken for 1929 (på engelsk) rapporterte at det i løpet av det foregående året var 332 polske brødre og søstre som ble døpt som symbol på sin innvielse. Før den andre verdenskrig brøt ut, var 32 av de 84 menighetene i Frankrike polske.

I 1947 var det mange Jehovas vitner som takket ja til en innbydelse fra de polske myndighetene til å flytte tilbake til Polen. Selv etter at de hadde dratt, gav de anstrengelsene som de og deres franske trosfeller hadde gjort seg, gode resultater, for det var en økning på 10 prosent i antall Rikets forkynnere det året. Deretter, i årene fra 1948 til 1950, var det en økning på 20, 23 og hele 40 prosent! For å bidra til opplæringen av disse nye forkynnerne utnevnte avdelingskontoret i Frankrike de første kretstilsynsmennene i 1948. Fire av de fem som ble valgt ut, var polske, og Antoine Skalecki var en av dem.

Det er fortsatt mange Jehovas vitner i Frankrike som har polsk etternavn, og som er etterkommere av dem som arbeidet hardt både i gruvene og i felttjenesten. Også i dag er det mange immigranter som lærer sannheten i Frankrike. Enten forkynnere fra andre land drar tilbake til hjemlandet sitt eller blir værende i Frankrike, følger de nidkjært eksemplet til slike Rikets forkynnere som sine polske forgjengere. – Fra vårt arkiv i Frankrike.