Et aktivt liv i Jehovas organisasjon

Fortalt av Vernon Zubko

JEG vokste opp på en farm i nærheten av Stenen, et tettsted i provinsen Saskatchewan i Canada. Foreldrene mine, Fred og Adella, arbeidet hardt for at vi barna skulle få det vi trengte, både åndelig og materielt. Vi var fem søsken: Aurellia var den eldste, og så kom jeg og deretter Alvin, Allegra og Daryl. Vi er den dag i dag takknemlige for at foreldrene våre lærte oss sannheten.

Far, en salvet kristen, var en fryktløs forkynner. Han arbeidet hardt for å tjene til livets opphold, men han sørget også for at alle var klar over at han var et av Jehovas vitner. Han snakket alltid om sannheten. Hans iver og hans mot gjorde varig inntrykk på meg. Han sa ofte til meg: «Hold deg aktiv i Jehovas organisasjon, så blir du spart for mange problemer.»

Vi forkynte ofte på gaten i Stenen og steder i nærheten. Jeg syntes ikke alltid det var så lett. Hvert lite tettsted hadde sine bøller, som kom bort til oss yngre og gjorde narr av oss. En gang da jeg var åtte år, stod jeg på et gatehjørne med Vakttårnet og Våkn opp! da jeg ble omringet av noen ungdommer. De rev av meg den nye luen min og hengte den på en stolpe ved siden av meg. Heldigvis var det en eldre bror som passet litt på meg og så det som foregikk. Han kom bort og spurte: «Har du problemer, Vern?» Guttene forsvant. Jeg ble litt oppskaket, men det lærte meg at når vi forkynner på gaten, bør vi være i bevegelse og ikke stå rett opp og ned som en stolpe. Slike opplevelser i oppveksten gav meg også det motet jeg trengte for å gå fra dør til dør.

Alvin og jeg ble døpt i mai 1951. Jeg var 13 år. Jeg husker fortsatt at bror Jack Nathan, som holdt dåpsforedraget, oppfordret oss til aldri å la det gå en måned uten at vi snakket om Jehova. * I vår familie ble alltid pionertjenesten regnet som den beste løpebane å slå inn på. Så i 1958, etter at jeg var ferdig med skolen, flyttet jeg til Winnipeg i Manitoba for å begynne som pioner. Far hadde vært glad for at jeg arbeidet på familiens sagbruk sammen med ham, men han og mor oppfordret oss jo til å begynne i heltidstjenesten, så de støttet meg fullt ut da jeg flyttet.

Et nytt distrikt og en livsledsager

I 1959 oppfordret avdelingskontoret alle som hadde mulighet, til å flytte til Quebec, hvor det var stort behov for forkynnere. Jeg reiste til Montreal for å være pioner der. For  en forandring! Et nytt kapittel i livet mitt begynte, for jeg måtte lære fransk og tilpasse meg en helt annen kultur. Kretstilsynsmannen sa til meg: «Si aldri: ’Hjemme pleide vi å gjøre det sånn.’» Det var et godt råd. – 1. Kor 9:22, 23.

Jeg hadde ingen pionerpartner da jeg flyttet til Quebec. Men en ung søster som het Shirley Turcotte, og som jeg hadde truffet tidligere i Winnipeg, ble min faste partner da vi giftet oss i februar 1961. Hun kom også fra en familie som elsket Jehova. Jeg forstod ikke da hvilken uvurderlig støtte hun skulle bli for meg i årene framover.

Til Gaspé

To år etter at vi hadde giftet oss, ble vi utnevnt til å være spesialpionerer i Rimouski i Quebec. Våren etter spurte avdelingskontoret om vi kunne dra til halvøya Gaspé, på Canadas østkyst, for å forkynne. Vi skulle gjennomarbeide hele halvøya og så sannhetens sæd i så stor utstrekning som mulig. (Fork 11:6) Vi fylte bilen med over 1000 blad og nærmere 400 bøker, foruten litt mat og klær, og drog ut på en forkynnelsesreise som skulle vare en måned. Vi gjennomarbeidet systematisk alle de små tettstedene på Gaspé. Den lokale radiostasjonen advarte folk mot Jehovas vitner og sa at de ikke måtte ta imot publikasjonene våre. Men de fleste misforstod meldingen og trodde at det var reklame for publikasjonene, så de tok imot litteraturen.

Frihet til å forkynne var et forholdsvis nytt begrep i visse deler av Quebec i disse årene, og det hendte ikke så rent sjelden at vi ble stanset av politiet. Det skjedde blant annet i en by hvor vi leverte litteratur ved omtrent hver eneste dør. En politibetjent bad oss om å bli med til politistasjonen, og det gjorde vi. Jeg fant ut at en framstående advokat hadde utstedt en ordre om at forkynnelsen skulle stanses. Ettersom politisjefen ikke var til stede denne dagen, viste jeg advokaten et grundig dokumentert brev fra avdelingskontoret i Toronto som redegjorde for vår rett til å forkynne. Så snart han hadde lest brevet, sa han: «Hør her, jeg ønsker ikke problemer av noe slag. Det var sognepresten som bad meg om å stanse dere.» Siden vi ville at folk i distriktet skulle vite at arbeidet vårt ikke var ulovlig, drog vi straks tilbake til det stedet hvor politiet hadde stanset oss, og fortsatte å forkynne.

Morgenen etter drog vi for å snakke med politisjefen, og han var opprørt over å høre at vi var blitt stanset. Dere skulle ha hørt hva han sa til advokaten i telefonen! Han sa til oss at hvis vi fikk problemer, skulle vi henvende oss direkte til ham, så skulle han ta seg av situasjonen. Selv om vi var fremmede og ikke så veldig gode i fransk, var folk vennlige og gjestfrie. Men vi spurte oss selv: «Kommer de noen gang til å lære sannheten?» Svaret fikk vi da vi flere år senere kom tilbake for å bygge Rikets saler forskjellige steder på Gaspé. Vi oppdaget at en hel del av dem vi hadde forkynt for, nå var våre brødre. Ja, det er Jehova som får det til å vokse. – 1. Kor 3:6, 7.

Vi mottar en arv

Datteren vår, Lisa, ble født i 1970. Hun er en arv fra Jehova som har gitt oss mye glede. Shirley og Lisa har arbeidet sammen med meg på mange Rikets sal-prosjekter. Da Lisa var ferdig med skolen, sa hun: «Vel, mor og far, siden dere måtte slutte i heltidstjenesten en tid på grunn av meg, skal jeg prøve å oppveie det ved å bli pioner.» Dette var for over 20 år siden, og Lisa tjener fortsatt som pioner, nå sammen med mannen sin, Sylvain. De har fått være med på flere internasjonale byggeprosjekter. Vårt mål som familie er å leve et enkelt liv og stille oss til disposisjon i  tjenesten for Jehova. Jeg har aldri glemt det Lisa sa da hun begynte som pioner. Hun motiverte meg faktisk til å begynne i heltidstjenesten igjen, og siden 2001 har jeg vært pioner. Pionertjenesten lærer meg fremdeles å stole på Jehova i alt det jeg gjør, og å leve et enkelt, men likevel rikt og lykkelig liv.

Byggeprosjekter krever kjærlighet, lojalitet og trofasthet

Jehova har lært meg at hvis vi stiller oss til disposisjon og tar imot de oppdragene han gir oss, vil vi få mange velsignelser. Det er et dyrebart privilegium å få tjene i et regionalt byggeutvalg og delta i byggeprosjekter sammen med brødre og søstre over hele Quebec og andre steder.

Noen av de frivillige arbeiderne holder kanskje ikke så fremragende taler fra podiet, men når de er med på å bygge Rikets saler, er de som lysende stjerner. Disse avholdte brødrene legger hele sin sjel i arbeidet og får virkelig brukt evnene sine. Resultatet blir alltid en vakker bygning som kan brukes i tilbedelsen av Jehova.

Noen har spurt meg: «Hva er de viktigste egenskapene en som deltar i et Rikets sal-prosjekt, bør ha?» Ut fra min erfaring vil jeg si at en først og fremst må elske Jehova og hans Sønn og dessuten brorskapet. (1. Kor 16:14) For det andre er det viktig å være lojal og trofast. Når ikke alt går slik som vi skulle ønske – og det gjør det ikke alltid – vil en som er lojal, fortsette å støtte den teokratiske ordning. Trofasthet vil få ham til å stille seg til disposisjon for flere prosjekter i framtiden.

Takknemlig mot Jehova

Far døde i 1985, men hans råd om å være aktiv i Jehovas organisasjon er prentet inn i mitt sinn. I likhet med andre som har fått sin belønning i den himmelske delen av Jehovas organisasjon, er han helt sikkert i aktivitet. (Åp 14:13) Mor er nå 97 år. Hun har hatt slag og kan ikke snakke like godt som før, men hun kan sin bibel. Hun siterer skriftsteder i brevene sine og oppmuntrer oss til å fortsette å tjene Jehova trofast. Så takknemlige alle vi søsken er for at vi har hatt slike kjærlige foreldre!

Jeg takker også Jehova for Shirley, min trofaste livsledsager. Hun har alltid husket det rådet hun fikk av sin mor: «Vern kommer til å ha det travelt i sannheten, og du blir nødt til å lære deg å dele ham med andre.» Da vi giftet oss for 49 år siden, bestemte vi oss for at vi skulle bli gamle sammen, tjene Jehova og, hvis vi begge overlever enden for denne ordning, bli unge sammen og fortsette å tjene ham i all evighet. Ja, vi har hatt «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». (1. Kor 15:58) Jehova har på sin side virkelig tatt seg av oss og sørget for at vi aldri har manglet noe av det som er godt.

[Fotnote]

[Bilde på side 31]

«Vårt mål som familie er å leve et enkelt liv og stille oss til disposisjon i tjenesten for Jehova»