Spørsmål fra leserne

Er det noe håp om en oppstandelse for et barn som dør i mors liv?

For dem som aldri har opplevd å miste et ufødt barn på denne måten, kan det være vanskelig å sette seg inn i hvordan de som har opplevd det, føler det. Noen foreldre sørger dypt over et slikt tap. En mor mistet fem barn før de ble født. Med tiden opplevde hun den glede å få to friske sønner som vokste opp. Likevel husket hun hvordan det var å miste hvert enkelt barn. Så lenge hun levde, visste hun nøyaktig hvor gamle disse barna ville ha vært hvis de hadde levd – både de som var dødfødte, og de som hun hadde mistet i spontanabort. Har slike kristne noe grunnlag for å håpe på en oppstandelse som vil gi dem tilbake det de har mistet?

Det enkle svaret på dette spørsmålet er: Det vet vi ikke. Bibelen sier ikke noe direkte om hvorvidt dødfødte barn eller barn som blir mistet i en spontanabort, kommer til å få en oppstandelse. Men Guds Ord inneholder prinsipper som er relevante i forbindelse med dette spørsmålet, og som kanskje kan gi et visst mål av trøst.

La oss se på to beslektede spørsmål. For det første: Når begynner et menneskeliv, sett fra Jehovas synspunkt – ved unnfangelsen eller ved fødselen? For det andre: Hvordan ser Jehova på de ufødte – som unike individer eller rett og slett som samlinger av celler og vev i en kvinnes livmor? Bibelske prinsipper gir klare svar på begge disse spørsmålene.

Moseloven viste tydelig at livet ikke begynner ved fødselen, men mye tidligere. Hvordan gjorde den det? Den viste at det kunne medføre dødsstraff å være skyld i at et foster døde. Legg merke til denne loven: ’Du skal gi sjel for sjel.’ * (2. Mos 21:22, 23) Det ufødte barnet i mors liv lever altså, og det er en levende sjel. Forståelsen av denne tidløse sannheten har hjulpet millioner av kristne til å ta avstand fra det å ta abort, for de er klar over at det er en alvorlig synd mot Gud.

Ja, det ufødte barnet lever, men hvor stor verdi har dette livet i Jehovas øyne? Den loven som det er henvist til i forrige avsnitt, krevde at en voksen måtte bøte med livet hvis han var årsak til at et ufødt barn døde. Så det er tydelig at Gud betrakter et ufødt barns liv som svært verdifullt. Det er dessuten mange andre vers i Bibelen som viser at Jehova ser på de ufødte som egne individer. Kong David ble for eksempel inspirert til å si om Jehova: «Du holdt meg avskjermet i min mors liv. . . . Dine øyne så meg til og med da jeg var et embryo, og i din bok var alle dets deler skrevet opp, hva angår de dager da de ble formet.» – Sal 139:13–16; Job 31:14, 15.

Jehova ser også forskjellige karaktertrekk hos de ufødte barna, og han ser at de kan ha stort potensial for framtiden. Da Isaks kone, Rebekka, var gravid med tvillinger, uttalte Jehova en profeti om de to guttene som kjempet i hennes morsliv, noe som tyder på at han allerede hadde sett karaktertrekk hos dem som ville ha innvirkning på mange mennesker langt inn i framtiden. – 1. Mos 25:22, 23; Rom 9:10–13.

Tilfellet med døperen Johannes er også interessant. Det sies i evangelieberetningen: «Da . . . Elisabet hørte Marias hilsen, hoppet barnet i hennes liv, og Elisabet ble fylt med hellig ånd.» (Luk 1:41) Da Lukas, som var lege, skrev om denne hendelsen, brukte han et gresk ord som kunne sikte enten til et foster eller til et spedbarn etter at det er født. Han brukte det samme ordet da han omtalte spedbarnet Jesus som lå i krybben. – Luk 2:12, 16; 18:15.

Gir Bibelen oss i det store og hele noe grunnlag for å trekke et skarpt skille mellom  et barn som er i mors liv, og et barn som har trukket sitt første åndedrag? Det ser ikke slik ut. Og dette er i samsvar med det som moderne vitenskap har kommet fram til. Forskere har for eksempel funnet ut at et barn i mors liv kan oppfatte og reagere på stimulans utenfra. Det er derfor ikke overraskende at en vordende mor knytter så nære bånd til det barnet som vokser i henne.

Når barnet til slutt kommer, kan tidspunktet for fødselen se ut til å være nokså tilfeldig. Tenk over dette eksemplet: En mor får et for tidlig født barn. Barnet er levende, men dør etter noen få dager. En annen mor går svangerskapet helt ut, men barnet dør rett før fødselen. Er det slik at den første moren har håp om at barnet hennes vil få en oppstandelse rett og slett fordi barnet tilfeldigvis ble født for tidlig, mens den andre moren ikke har et slikt håp?

For å oppsummere: Bibelen viser tydelig at livet begynner ved unnfangelsen, og at Jehova ser på det ufødte barnet som et unikt og verdifullt individ. I lys av disse bibelske sannhetene er det noen som kanskje mener at det er ulogisk å hevde at det ikke er noe håp om en oppstandelse for et barn som dør i mors liv. De kan i virkeligheten føle at et slikt resonnement undergraver vårt bibelske standpunkt mot abort, som for en stor del er basert på nettopp disse sannhetene.

Tidligere har dette bladet stilt noen praktiske spørsmål som ser ut til å reise tvil om muligheten for en oppstandelse for barn som dør før fødselen. For eksempel: Vil Gud i paradiset implantere selv et embryo som bare er delvis utviklet, i en kvinnes livmor? Ytterligere studium, meditasjon og bønn har imidlertid ledet det styrende råd til den konklusjon at slike faktorer egentlig ikke er relevante i forbindelse med oppstandelseshåpet. Jesus sa: «Alt er mulig for Gud.» (Mark 10:27) Det som hadde skjedd med Jesus, bekreftet sannheten i den uttalelsen. Hans liv var blitt overført fra himmelen til en ung jomfrus livmor – noe som var absolutt umulig fra et menneskelig synspunkt.

Betyr så alt dette at Bibelen lærer at barn som dør før fødselen, kommer til å få en oppstandelse? Vi må understreke at Bibelen ikke svarer direkte på det spørsmålet, så vi mennesker har ikke grunnlag for å være dogmatiske i denne saken. Det kan oppstå nærmest uendelig mange spørsmål knyttet til dette emnet. Men det ser ut til at det er best å la være å spekulere. Det vi vet, er dette: Det er opp til Jehova Gud, som er rik på kjærlig godhet og barmhjertighet, å avgjøre det. (Sal 86:15) Det er ikke tvil om at det er hans inderlige ønske å fjerne døden og virkningene av den ved hjelp av oppstandelsen. (Job 14:14, 15) Vi kan være sikre på at han alltid gjør det som er rett. Han vil sørge for at de mange sårene som livet i denne onde tingenes ordning påfører oss, blir leget, ved at han i kjærlighet gir sin Sønn i oppdrag å «gjøre ende på Djevelens gjerninger». – 1. Joh 3:8.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Jehova vil lege alle sår etter smertefulle opplevelser