Vårt unike solsystem — hvordan det ble til

DET er mange faktorer som bidrar til at vår del av universet er unikt. Solsystemet vårt ligger i et område mellom to av Melkeveiens spiralarmer hvor det er relativt få stjerner. Nesten alle de stjernene vi kan se på nattehimmelen, er så langt borte fra oss at de fortsatt bare er lysende prikker selv når vi ser dem gjennom de største teleskoper. Er det slik det bør være?

Hvis vårt solsystem hadde befunnet seg i sentrum av Melkeveisystemet, ville vi ha blitt utsatt for de skadelige virkningene av å være i en tett konsentrasjon av stjerner. Jordens bane rundt solen ville sannsynligvis ha blitt forstyrret, noe som ville ha hatt en dramatisk virkning på livet på jorden. Solsystemet vårt befinner seg tydeligvis i akkurat den rette posisjon i galaksen til å unngå å bli utsatt for dette og for andre farer, for eksempel eksploderende stjerner og andre former for livsfarlig stråling og dessuten overoppheting ved passering gjennom gasskyer.

Solen er den ideelle stjerne for oss når det gjelder å dekke våre behov. Den brenner jevnt, har lang levetid og er verken for stor eller for varm. De aller fleste stjernene i vår galakse er mye mindre enn solen og sørger verken for det rette slags lys eller den rette mengde varme som skal til for å opprettholde liv på en jordlignende planet. Dessuten er de fleste stjerner som følge av gravitasjonskreftene bundet til én eller flere andre stjerner, og de kretser om hverandre. Solen derimot, er uavhengig. Det er lite trolig at vårt solsystem ville ha holdt seg stabilt hvis det var blitt påvirket av gravitasjonskreftene fra to eller flere soler.

En annen faktor som gjør vårt solsystem unikt, er plasseringen av de ytre planetene, gasskjempene. De går i nesten sirkulære baner og påvirker ikke de indre planetene — de terrestriske, eller jordlignende, planetene — med sin gravitasjonskraft. * Gasskjempene har tvert imot en beskyttende funksjon idet de fanger opp farlige objekter eller støter dem fra seg. «Asteroider og kometer treffer oss, men ikke i særlig stor grad takket være slike gasskjemper som Jupiter,» sier vitenskapsmennene Peter D. Ward og Donald Brownlee i sin bok Rare Earth—Why Complex Life Is Uncommon in the Universe. Det er også blitt oppdaget andre solsystemer som har kjempeplaneter. Men de fleste av disse kjempene går i baner som ville ha utgjort en fare for en mindre, jordlignende planet.

Månens funksjoner

Månen har helt fra gammel tid av fylt menneskene med undring. Den har vært en inspirasjonskilde både for diktere og for musikere. En hebraisk poet i oldtiden beskrev for eksempel månen som noe som var «grunnfestet til uavgrenset tid, og som et trofast vitne i himlene». — Salme 89: 37.

Månen påvirker livet på jorden på flere måter. Dens tiltrekningskraft forårsaker for eksempel flo og fjære. Man mener at tidevannets bevegelser er av avgjørende betydning for havstrømmene, som igjen har mye å si for værmønstrene på jorden.

 Månens tiltrekningskraft stabiliserer dessuten jordaksen i forhold til jordens baneplan rundt solen. Hadde det ikke vært for månen, ville jordaksens helningsvinkel ifølge det vitenskapelige tidsskriftet Nature i lange perioder ha variert fra «rundt 0 til 85 [grader]». Tenk deg hvordan det ville ha vært på jorden hvis ikke jordaksen hadde hatt noen helning! Vi ville ha gått glipp av skiftende årstider, og det ville ha vært regnmangel. Jordens helning hindrer også at temperaturene blir så ekstreme at det blir umulig for oss å leve. Astronomen Jacques Laskar skrev for noen år siden at en slik «klimatisk stabilitet skyldes et eksepsjonelt fenomen: månens eksistens». For at vår måne skal kunne ha en stabiliserende funksjon, må den være stor — relativt sett større enn gasskjempenes måner.

Månen, jordens naturlige satellitt, har også en annen funksjon, for skribenten av den bibelske boken 1. Mosebok påpeker at den skulle være en lyskilde om natten. — 1. Mosebok 1: 16.

Tilfeldig eller skapt?

Hvordan skal man forklare alle de sammenfallende faktorene som ikke bare gjør livet på jorden mulig, men som også gjør det glederikt? Det er tydeligvis bare to alternativer: Enten er de et resultat av blind tilfeldighet, eller så er de blitt til på en måte som vitner om hensikt og intelligens.

Den hellige skrift har i flere tusen år sagt at universet ble frambrakt av en Skaper — Den Allmektige Gud. Hvis dette er sant, betyr det at forholdene i vårt solsystem ikke er et resultat av tilfeldigheter, men av direkte skapelse. Skaperen har gitt oss en skreven beretning om de skrittene han tok for å gjøre livet på jorden mulig. Denne beretningen er riktignok omkring 3500 år gammel, men det den forteller om universets historie, svarer overraskende nok i store trekk til det vitenskapsmennene tror må ha funnet sted. Vi finner denne beretningen i 1. Mosebok i Bibelen. Legg merke til hva den sier.

Skapelsesberetningen i 1. Mosebok

«I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» (1. Mosebok 1: 1) De innledende ordene i Bibelen omtaler skapelsen av vårt solsystem, jorden innbefattet, og av alle stjernene i de milliarder av galakser som vårt univers består av. Ifølge Bibelen var jordens overflate en gang «formløs og øde». Det fantes verken fastland eller fruktbar jord. Men de etterfølgende ordene belyser det som vitenskapsmennene sier er det viktigste kravet til en livsopprettholdende planet — at det finnes rikelig med vann. Guds ånd «beveget seg fram og tilbake over vannenes overflate». — 1. Mosebok 1: 2.

 For at overflatevann på en planet skal holde seg i væskeform, må planeten befinne seg i den rette avstand fra solen. «Mars er altfor kald, Venus er altfor varm, [men] jorden er akkurat passe,» forklarer planetforskeren Andrew Ingersoll. Og for at det skal kunne vokse vegetasjon, må det være tilstrekkelig med lys. Det er derfor verdt å merke seg at Bibelen forteller at Gud i en tidlig skapelsesperiode fikk sollyset til å trenge igjennom mørke skyer av vanndamp som omgav havet som et «svøp». — Job 38: 4, 9; 1. Mosebok 1: 3—5.

I de neste versene i 1. Mosebok leser vi at Skaperen frambrakte det som Bibelen kaller «et utstrakt rom». (1. Mosebok 1: 6—8) Dette utstrakte rommet er fylt med gasser som utgjør jordens atmosfære.

Bibelen sier videre at Gud forvandlet jordens formløse overflate til tørt land. (1. Mosebok 1: 9, 10) Han forårsaket tydeligvis at jordskorpen ble skrukkete og beveget seg. Som følge av dette kan det ha oppstått dype renner, slik at landmasser ble presset opp fra havet. — Salme 104: 6—8.

En gang på et ikke angitt tidspunkt i jordens historie skapte Gud mikroskopiske alger i havene. Ved hjelp av energi fra solen begynte disse selvreproduserende encellete organismene å omdanne karbondioksid til næring og å avgi oksygen til atmosfæren. Denne enestående prosessen skjøt fart i løpet av den tredje skapelsesperioden, da den vegetasjonen som til slutt kom til å dekke landjorden, ble skapt. På den måten økte oksygenmengden i atmosfæren, noe som ville gjøre det mulig for mennesker og dyr å opprettholde livet ved å puste. — 1. Mosebok 1: 11, 12.

Skaperen gjorde landjorden fruktbar ved å sørge for at det fantes en rekke forskjellige mikroorganismer i jordsmonnet. (Jeremia 51: 15) Disse små skapningene bryter ned dødt organisk materiale og omdanner det til stoffer som planter kan nyttiggjøre seg. Visse typer jordbakterier opptar nitrogen fra luften og gjør dette livsviktige grunnstoffet tilgjengelig for planter, slik at de kan vokse. En håndfull fruktbar jord kan faktisk inneholde seks milliarder mikroorganismer!

Ifølge 1. Mosebok 1: 14—19 ble solen, månen og stjernene dannet i en fjerde skapelsesperiode. Ved første øyekast kan det nok se ut som om dette er i strid med den foregående bibelske forklaringen. Men husk at Moses, han som skrev 1. Mosebok, skrev ned beretningen om skapelsen fra en jordisk iakttakers synspunkt, hvis det hadde vært en iakttaker til stede. Solen, månen og stjernene ble på den tiden etter alt å dømme synlige gjennom jordens atmosfære.

Beretningen i 1. Mosebok forteller at sjødyrene kom til syne i en femte skapelsesperiode og landdyrene og menneskene i en sjette skapelsesperiode. — 1. Mosebok 1: 20—31.

 Jorden ble skapt for at menneskene skulle glede seg over livet på den

Tror du ikke det var meningen at menneskene skulle glede seg over livet på jorden, slik det framgår av beretningen i 1. Mosebok? Har du noen gang våknet opp en solfylt dag, pustet inn frisk luft og vært glad for å være til? Kanskje du har ruslet omkring i en hage og gledet deg over vakre, duftende blomster? Eller kanskje du har vært i en frukthage og plukket velsmakende frukter? Dette kunne vi aldri ha gledet oss over uten: (1) jordens rikelige tilgang på vann, (2) den rette mengde lys og varme fra solen, (3) fruktbar jord og (4) en atmosfære som inneholder den rette sammensetning av gasser.

Alt dette — som verken finnes på Mars, Venus eller de andre planetene i vårt solsystem — er ikke et produkt av blind tilfeldighet. Det ble fint avstemt for at livet på jorden skulle være behagelig. Som det framgår av den neste artikkelen, viser Bibelen også at Skaperen har konstruert vår vakre planet med tanke på at den skal vare evig.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

«Hvis jeg i egenskap av geolog ble oppfordret til i all korthet å forklare våre moderne oppfatninger om jordens opprinnelse og om hvordan livet på jorden oppstod, for et enkelt hyrde-folk, et folk lik de stammene som 1. Mosebok ble stilt til, kunne jeg neppe gjøre det på noen bedre måte enn i det alt vesentlige å holde meg nøye til språket i det første kapittel i 1. Mosebok.» — Wallace Pratt, geolog.

[Ramme/bilde på side 7]

HELT IDEELL FOR ASTRONOMI

Hvis solen hadde befunnet seg et annet sted i vår galakse, hadde vi ikke sett stjernene så klart som vi gjør. Boken The Privileged Planet sier: «Vårt solsystem befinner seg . . . langt unna støvete, lysforurensede områder, noe som gjør det mulig å ha et storslått utsyn både til nærliggende stjerner og til fjerntliggende deler av universet.»

Månens størrelse og avstand fra jorden er dessuten helt perfekt for at månen skal kunne dekke solen under en solformørkelse. Disse uvanlige, ærefryktinngytende hendelsene gjør det mulig for astronomer å studere solen. Slike studier har satt dem i stand til å avdekke mange hemmeligheter om hvordan stjerner skinner.

[Bilde på side 5]

Månens masse er stor nok til å stabilisere jordaksens helning

[Bilder på side 7]

Hva er det som gjør livet på jorden mulig? Den har rikelig tilgang på vann, den rette mengde lys og varme, fruktbar jord og en atmosfære

[Rettigheter]

Jordklode: Basert på et NASA-foto; hveteaks: Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.