Livshistorie

Fast bestemt på å fortsette å tjene Skaperen

FORTALT AV CONSTANCE BENANTI

Alt skjedde så fort! I løpet av seks dager fikk Camille, vår 22 måneder gamle datter, høy feber og døde. Sorgen var nesten ikke til å holde ut. Jeg ville dø jeg også. Hvordan kunne Gud tillate noe slikt? Jeg var forvirret.

FORELDRENE mine var immigranter fra Castellammare del Golfo, en by på Sicilia. De kom til byen New York, hvor jeg ble født den 8. desember 1908. Familien vår bestod av far og mor og deres åtte barn — fem gutter og tre jenter. *

I 1927 begynte far, Santo Catanzaro, å gå på møtene til bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Giovanni De Cecca, en italiensk bror som tjente ved hovedkontoret (Betel) i Brooklyn i New York, holdt møter der vi bodde, i New Jersey. Med tiden begynte far som heltidsforkynner, og det fortsatte han å være helt til han døde i 1953.

Da mor var ung, hadde hun lyst til å bli nonne, men hun fikk ikke lov av foreldrene sine. Til å begynne med lot jeg meg påvirke av mor til ikke å bli med far når han studerte Bibelen. Men snart la jeg merke til at far forandret seg. Han ble roligere og vennligere, og det hersket mer fred i familien. Det likte jeg.

Det var på den tiden jeg møtte Charles,  en mann på min alder som var født i Brooklyn. Familien hans kom også fra Sicilia. Vi ble snart forlovet og giftet oss etter at far kom hjem fra Jehovas vitners stevne i Columbus i Ohio i 1931. Før det hadde gått et år, ble datteren vår, Camille, født. Da hun døde, var jeg utrøstelig. En dag sa Charles gråtende til meg: «Camille var like mye min datter som din. Hvorfor kan vi ikke komme oss videre i livet, og trøste hverandre?»

Vi tar imot Bibelens sannhet

Charles minnet meg om at far hadde snakket om oppstandelseshåpet i den talen han holdt i Camilles begravelse. «Tror du virkelig på oppstandelsen?» spurte jeg.

«Ja, det gjør jeg!» svarte han. «Kanskje vi skulle undersøke Bibelen nærmere?»

Jeg fikk ikke sove den natten. Klokken seks om morgenen, før far gikk på arbeid, gikk jeg til ham og sa at Charles og jeg ville studere Bibelen. Han ble veldig glad og omfavnet meg. Mor, som fortsatt lå i sengen, hørte at vi snakket sammen. Hun lurte på hva som hadde skjedd. «Ingenting,» sa jeg. «Charles og jeg har bare bestemt oss for å studere Bibelen.»

«Vi trenger alle å studere Bibelen,» svarte hun. Dermed begynte vi alle, også brødrene og søstrene mine — i alt elleve stykker — å studere sammen som familie.

Bibelstudiet gav meg trøst, og etter hvert ble sorg og manglende forståelse fortrengt av håp. Et år senere, i 1935, begynte Charles og jeg å forkynne Bibelens sannheter for andre. I februar 1937, etter at vi hadde hørt en tale ved hovedkontoret i Brooklyn som forklarte den bibelske betydningen av vanndåpen, ble vi sammen med mange andre døpt på et hotell i nærheten. Dette skrittet tok jeg ikke bare fordi jeg håpet å få se datteren vår igjen en dag, men også fordi jeg ønsket å tjene Skaperen, som jeg var blitt kjent med og hadde fått kjærlighet til.

Jeg begynner i heltidstjenesten

Det var spennende og givende å snakke med andre om det jeg hadde lært, særlig i betraktning av at mange den gangen reagerte positivt på Rikets budskap og begynte å forkynne. (Matteus 9: 37) I 1941 ble Charles og jeg pionerer, som Jehovas vitner kaller heltidsforkynnerne sine. Ikke lenge etter kjøpte vi en campingvogn, og Charles overlot familiens  buksefabrikk til Frank, en av brødrene mine. Med tiden var vi så heldige å få et brev hvor det stod at vi var blitt utnevnt til spesialpionerer. Først tjente vi i New Jersey, og senere ble vi bedt om å tjene i staten New York.

I 1946, da vi var på et stevne i Baltimore i Maryland, ble vi bedt om å overvære et møte med spesielle representanter for Jehovas vitner. Der traff vi Nathan H. Knorr og Milton G. Henschel. De snakket med oss om misjonærtjenesten, og spesielt om forkynnelsesarbeidet i Italia. De oppfordret oss til å vurdere om vi hadde mulighet til å begynne på Vakttårnets bibelskole Gilead.

«Tenk over det, og fortell oss så hva dere kommer fram til,» fikk vi høre. Etter at vi hadde gått ut av kontoret, kastet Charles og jeg et blikk på hverandre, bråsnudde og gikk rett inn igjen. «Vi har tenkt over det,» sa vi. «Vi er klar for Gilead.» Ti dager senere begynte vi i den sjuende klassen ved Gilead.

De månedene vi fikk med opplæring, var uforglemmelige. Noe som gjorde spesielt inntrykk på oss, var den tålmodighet og kjærlighet som lærerne våre viste oss når de forberedte oss på at vi kom til å møte vanskeligheter i et fremmed land. Etter at vi var blitt uteksaminert i juli 1946, ble vi bedt om å forkynne en stund i New York, hvor det var en ganske stor italiensk befolkningsgruppe. Så kom den store dagen! Den 25. juni 1947 drog vi til Italia, hvor vi skulle være misjonærer.

Vi kommer i orden i vårt misjonærdistrikt

Vi krysset havet om bord på et skip som tidligere hadde vært brukt til militære formål. Etter 14 dager på havet la vi til kai i havnebyen Genova. Byen bar tydelig preg av de skadene den var blitt påført under den annen verdenskrig, som hadde endt bare to år tidligere. Jernbanestasjonen, for eksempel, hadde som følge av bombeangrepene ingen vindusruter. Fra Genova drog vi videre med et godstog til Milano, hvor avdelingskontoret lå, og hvor det også fantes et misjonærhjem.

Boforholdene i etterkrigstidens Italia var elendige. Gjenoppbyggingsarbeidet var i gang, men fattigdommen var stor. Jeg fikk snart et alvorlig helseproblem. Ifølge én lege var hjertet mitt i så dårlig forfatning at han mente det ville være best for meg om jeg drog tilbake til USA. Jeg er glad for at han tok feil. Etter 58 år er jeg fortsatt i mitt tildelte distrikt i Italia.

Vi hadde bare vært i Italia et par år da brødrene mine i USA ville gi oss en bil. Men Charles avslo tilbudet deres, noe jeg var glad for. Etter det vi kjente til, var det ingen Jehovas vitner i Italia som hadde bil den gangen, og Charles følte at det ville være best for oss å fortsette å ha omtrent den samme levestandarden som våre kristne brødre. Først i 1961 fikk vi oss en liten bil.

Vår første Rikets sal i Milano var en kjeller med jordgulv. Det var ikke noe toalett der, og det vannet som var der, var det som samlet seg under føttene våre når det regnet. Vi hadde også selskap av små mus som pilte hit og dit. To lyspærer sørget for belysning  under møtene. Til tross for disse primitive forholdene var det oppmuntrende å se at det kom oppriktige mennesker på møtene våre, og at de med tiden sluttet seg til oss i forkynnelsen.

Opplevelser fra misjonærtjenesten

En gang leverte vi brosjyren «Freden — blir den varig?» til en mann. Da vi skulle til å gå, kom hans kone, Santina, bærende på handleposer fulle av matvarer. Hun var litt irritert og sa at hun hadde åtte døtre å ta seg av, så hun hadde ikke tid til å snakke med oss. Da jeg kontaktet Santina igjen, var ikke mannen hennes hjemme, og hun holdt på med å strikke. «Jeg har ikke tid til å høre på deg,» sa hun. «Dessuten kan jeg ikke lese.»

Jeg bad en stille bønn til Jehova, og så spurte jeg om jeg kunne betale henne for å få strikket en genser til mannen min. To uker senere var genseren ferdig, og Santina og jeg begynte å studere Bibelen regelmessig ved hjelp av boken «Sannheten skal frigjøre eder». Santina lærte å lese, og trass i motstand fra mannen sin gjorde hun fine framskritt og ble døpt. Fem av døtrene hennes ble Jehovas vitner, og Santina har også hjulpet mange andre til å ta imot Bibelens sannhet.

I mars 1951 ble vi og to andre misjonærer — Ruth Cannon * og Loyce Callahan, som senere ble gift med Bill Wengert — sendt til byen Brescia, hvor det ikke var noen andre Jehovas vitner. Vi leide en møblert leilighet, men to måneder senere bad husverten oss om å forlate huset innen 24 timer. Ettersom det ikke var noen andre Jehovas vitner i området, hadde vi ingen annen mulighet enn å ta inn på et hotell, hvor vi ble i nesten to måneder.

Kostholdet vårt var nokså enkelt: Cappuccino og croissanter til frokost, frukt og grissini (sprø italienske brødpinner) med ost til lunsj og frukt og grissini med ost til kvelds. Men vi ble virkelig velsignet. Vi fant etter hvert en liten leilighet, og på høytiden til minne om Kristi død i 1952 var det 35 til stede i det lille rommet som vi brukte som Rikets sal.

Vi møter utfordringer

Den gangen hadde presteskapet fortsatt stor makt over folk. En gang vi forkynte i Brescia, var det noen gutter som ble oppfordret av presten til å kaste stein på oss. Men med tiden begynte 16 personer å studere Bibelen sammen med oss, og de ble alle Jehovas vitner i løpet av kort tid. Og hvem var blant dem? En av de guttene som hadde truet med å kaste stein på oss! Han er nå eldste i en av menighetene i Brescia. I 1955, da vi forlot Brescia, var det 40 Rikets forkynnere der.

Deretter tjente vi i tre år i byen Livorno, hvor de fleste forkynnerne var kvinner. Det betydde at vi søstre måtte ta hånd om oppgaver i menigheten som vanligvis ble tildelt brødre. Så flyttet vi til Genova, den første byen vi hadde kommet til elleve år tidligere. Nå var det en menighet der. Rikets sal var i første etasje i den bygningen hvor leiligheten vår lå.

Da vi kom til Genova, begynte jeg å studere med en kvinne som var gift med en tidligere bokser som nå drev et treningsstudio for boksere. Hun gjorde åndelige framskritt og ble snart vår kristne søster. Men mannen hennes var motstander, og det var han ganske lenge. Så begynte han å bli med sin kone på møtene. Men i stedet for å gå inn i Rikets sal satt han utenfor og lyttet. Senere, etter at vi hadde reist fra Genova, fikk vi høre at han hadde bedt om å få et bibelstudium. Han ble med tiden døpt og ble en kjærlig kristen tilsynsmann. Han forble trofast til sin død.

Jeg studerte også Bibelen med en kvinne som var forlovet med en politimann. Til å begynne med var han litt interessert i Bibelen,  men etter at de ble gift, forandret han holdning. Han motarbeidet henne, og hun sluttet å studere. Da hun senere gjenopptok studiet, truet mannen henne og sa at hvis han noen gang oppdaget at vi studerte sammen, ville han skyte oss begge. Han gjorde imidlertid aldri alvor av trusselen. Hans kone gjorde etter hvert åndelige framskritt og ble et døpt Jehovas vitne. Flere år senere da jeg var på et stevne i Genova, kom det en mann bakfra og holdt meg for øynene og spurte om jeg kunne gjette hvem han var. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake da jeg så at det var den ovenfor nevnte kvinnens mann. Etter at han hadde omfavnet meg, fortalte han at han var blitt døpt samme dag som symbol på sin innvielse til Jehova!

Fra 1964 til 1972 hadde jeg den glede å være med Charles når han besøkte menighetene for å styrke dem åndelig sett. Vi reiste i nesten hele den nordlige delen av Italia — i Piemonte, Lombardia og Liguria. Så gjenopptok vi pionertjenesten i nærheten av Firenze og senere i Vercelli. I 1977 var det bare én menighet i Vercelli, men da vi drog derfra i 1999, var det tre. Det året ble jeg 91 år, og vi ble anbefalt å flytte til misjonærhjemmet i Roma — en nydelig liten bygning i et forholdsvis fredelig område.

Et smertelig tap

I mars 2002 ble Charles, som alltid hadde hatt god helse, plutselig syk. Han ble stadig dårligere og døde den 11. mai 2002. I de 71 årene vi var gift, gråt vi sammen i triste stunder og gledet oss sammen i gode stunder. Å miste ham var en stor sorg og et smertelig tap for meg.

Ofte ser jeg for meg Charles, i den dobbeltspente dressen og filthatten, som var moderne på 1930-tallet. Jeg husker smilet hans, og jeg kan formelig høre den velkjente latteren hans. Med hjelp fra Jehova og kjærlig støtte fra mine mange kjære brødre og søstre har jeg kommet meg igjennom denne triste perioden. Jeg venter med lengsel etter den tiden da jeg skal få se Charles igjen.

Jeg fortsetter i min tjeneste

Det at jeg har kunnet tjene Skaperen, er det største jeg har opplevd i livet. Opp gjennom årene har jeg ’smakt og sett at Jehova er god’. (Salme 34: 8) Jeg har erfart hans kjærlighet og omsorg. Jeg mistet barnet mitt, men Jehova Gud har gitt meg mange åndelige sønner og døtre — rundt omkring i hele Italia — som har vært til glede både for meg og for Gud.

Jeg har alltid vært glad i å snakke med andre om Skaperen. Det er derfor jeg fortsetter å forkynne og lede bibelstudier. Av og til er jeg lei meg for at jeg på grunn av helsen ikke kan gjøre mer. Men jeg vet at Jehova er klar over mine begrensninger, og at han er glad i meg og setter pris på det jeg er i stand til å gjøre. (Markus 12: 42) Jeg prøver å leve opp til ordene i Salme 146: 2: «Jeg vil lovprise Jehova hele mitt liv. Jeg vil synge og spille for min Gud så lenge jeg er til.» *

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Camille

[Bilde på side 14]

Da vi giftet oss i 1931

[Bilde på side 14]

Mor, som til å begynne med ikke var interessert, mente at vi alle burde studere Bibelen

[Bilde på side 15]

Sammen med bror Knorr på avslutningshøytideligheten ved Gilead i 1946

[Bilde på side 17]

Charles og jeg kort tid før han døde