Jakob satte åndelige verdier høyt

JAKOBS liv er preget av konflikter og motgang. Tvillingbroren hans er så sint på ham at han vil drepe ham, så Jakob må flykte for livet. I stedet for å få den kvinnen han elsker, blir han lurt til å gifte seg med en annen først, og han ender opp med fire koner, noe som gir ham mange problemer. (1. Mosebok 30: 1—13) I 20 år arbeider han for en mann som utnytter ham. Han kjemper med en engel og får varige skader som følge av det. Datteren hans blir voldtatt, sønnene hans får i stand en massakre, og han sørger over det tragiske tapet av sin yndlingshustru og den sønnen han er mest glad i. Som gammel mann blir han nødt til å flytte til et annet land på grunn av hungersnød. Han synes at hans dager har vært «få og fulle av trengsler». (1. Mosebok 47: 9) Til tross for alt dette er Jakob et åndeligsinnet menneske som stoler på Gud. Har han forgjeves satt sin lit til Gud? Hva kan vi lære av å se litt nærmere på noe av det Jakob opplevde og erfarte?

Helt annerledes enn broren

Årsaken til at Jakob ikke kom overens med sin bror, Esau, var at Jakob satte åndelige verdier høyt, mens Esau foraktet slike verdier. Jakob var interessert i det paktsløftet Gud hadde gitt Abraham, og viet seg til å ta seg av den slekten som Gud hadde utvalgt som løftets arvinger. Det sies derfor at Jehova «elsket» ham. Det står også at Jakob var «uklanderlig»; det var ikke noe å utsette på ham moralsk sett. Esau, derimot, brydde seg så lite om sin åndelige arv at han solgte den til Jakob for en slikk og ingenting. Da Jakob med Jehovas godkjennelse gjorde krav på det som var hans, og fikk den velsignelsen som var beregnet på Esau, ble Esau sint og hevngjerrig. Jakob drog da av gårde fra alle han var glad i. Men om han var nedtrykt, så han etter hvert utvilsomt lyst på livet igjen, på grunn av det som skjedde senere. — Malaki 1: 2, 3; 1. Mosebok 25: 27⁠—34; 27: 1—45.

Gud lot Jakob få en drøm hvor han så Guds engler gå opp og ned en stige, eller «steintrapp», mellom himmelen og jorden, og hvor Gud sa at han skulle beskytte Jakob og hans ætt. «Ved hjelp av deg og ved hjelp av din ætt skal alle jordens slekter visselig velsigne seg. Og se, jeg er med deg, og jeg vil bevare deg overalt hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til denne jord, for jeg kommer ikke til å forlate deg  før jeg har gjort det jeg har sagt til deg.» — 1. Mosebok 28: 10—15; se fotnoten til vers 12 i NW.

Så oppmuntrende dette må ha vært! Jehova bekreftet at løfter som var gitt til Abraham og Isak, skulle berike Jakobs familie åndelig sett. Jakob ble gjort oppmerksom på at engler kan tjene dem som har Guds godkjennelse, og han ble forsikret om at Gud skulle beskytte ham. Jakob reagerte med takknemlighet og lovte at han skulle være trofast mot Jehova. — 1. Mosebok 28: 16—22.

Det var på ingen måte slik at Jakob med urette rev til seg arven til Esau. Før guttene ble født, sa Jehova at ’den eldste skulle tjene den yngste’. (1. Mosebok 25: 23) Noen spør seg kanskje om det ikke hadde vært enklere om Gud hadde gjort det slik at Jakob ble født først. Det som skjedde videre, framhevet imidlertid noen viktige sannheter. Gud reserverer ikke sine velsignelser til dem som mener at de har krav på dem, men han viser dem han utvelger, ufortjent godhet. Førstefødselsretten gikk derfor til Jakob, ikke til hans eldre bror, som ikke satte pris på den. Og fordi de kjødelige jøder som nasjon betraktet viste samme holdning som Esau, ble de erstattet av det åndelige Israel. (Romerne 9: 6—16, 24) Et godt forhold til Jehova i vår tid er aldri noe en får som en arv som kommer av seg selv, ikke engang om en er født inn i en gudfryktig familie eller vokser opp i et gudfryktig miljø. Alle som vil bli velsignet av Jehova, må gå inn for å tjene ham og virkelig sette pris på åndelige ting.

Hvordan Laban tar imot ham

Jakob drog til Paddan-Aram for å finne seg en kone blant slektningene sine. Da han kom dit, traff han sin kusine Rakel, Labans datter, ved en brønn, og han tok bort den tunge steinen som lå over brønnåpningen, så de sauene hun gjette, kunne få vann å drikke. * Rakel løp hjem for å fortelle at Jakob var kommet, og Laban skyndte seg av gårde for å møte ham. Hvis Laban tenkte på de rikdommene som familien hans hadde fått den gangen Abrahams tjener kom, ble han skuffet, for Jakob kom tomhendt. Men Laban så tydeligvis noe han kunne utnytte — en flittig arbeider. — 1. Mosebok 28: 1—5; 29: 1—14.

Jakob fortalte sin historie. Det er uvisst om han nevnte den list som var blitt benyttet for at han skulle få førstefødselsretten, men etter at Laban hadde hørt «alt dette», sa han: «Du er virkelig mitt ben og mitt kjøtt.» En bibelkommentator sa at disse ordene kunne oppfattes som en varm innbydelse til Jakob om å bli hos ham eller som en erkjennelse av at slektskapet forpliktet Laban til å beskytte ham. Uansett hvordan det forholdt seg, begynte Laban snart å tenke ut hvordan han kunne utnytte nevøen sin.

Laban tok opp et spørsmål som skulle bli et stridens eple de neste 20 årene. «Er du min bror, og skal du tjene meg for ingenting?» spurte han. «Si meg: Hva skal du ha i lønn?» Selv om Laban gav seg ut for å være en snill onkel, så han slektskapsforholdet mer som et arbeidsgiver-arbeidstaker-forhold. Siden Jakob var forelsket i Rakel, svarte han: «Jeg er villig til å tjene deg i sju år for Rakel, din yngste datter.» — 1. Mosebok 29: 15⁠—20.

En forlovelse ble inngått ved at det ble betalt en brudepris til brudens familie. Senere fastsatte Moseloven en pris på 50 sekel sølv for en jomfru som var blitt forført. Bibelkommentatoren Gordon Wenham mener at dette var «den maksimale brudeprisen», men at den som regel var «mye lavere». (5. Mosebok 22: 28, 29) Jakob kunne ikke ordne med noen betaling. Han tilbød seg å arbeide for Laban i sju år. «Siden løsarbeidere fikk mellom en halv og én sekel i måneden i gammelbabylonsk tid» (fra 42 til 84 sekel i en periode på sju hele år), sier Wenham videre, «var det en betydelig brudepris Jakob tilbød Laban i bytte for Rakels hånd.» Laban var snar til å ta imot tilbudet. — 1. Mosebok 29: 19.

Jakob var så glad i Rakel at de sju årene virket som «noen få dager» for ham. Han bad så om å få sin brud. Hun hadde sannsynligvis tilhyllet  ansikt, og Jakob hadde ingen mistanke om at Laban narret ham. Tenk hvilket sjokk han må ha fått neste morgen da han oppdaget at det ikke var Rakel han hadde hatt omgang med, men søsteren hennes! Jakob spurte Laban: «Hva er det du har gjort mot meg? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos deg? Hvorfor har du da narret meg?» Laban svarte: «Det er ikke vanlig på vårt sted å gjøre det slik, å gi bort den yngste kvinnen før den førstefødte. Du får feire denne kvinnens uke til ende. Deretter skal også denne andre kvinnen bli gitt deg for den tjeneste som du kan utføre hos meg i sju år til.» (1. Mosebok 29: 20—27) Jakob hadde ikke noe å stille opp med og var fanget som i en felle. Han kunne ikke annet enn godta disse betingelsene hvis han ville ha Rakel.

De neste sju årene var ikke som de sju første, men var bitre år. Hvordan kunne vel Jakob ignorere Labans onde bedrag? Og hva med Lea, som var med på det? Laban brydde seg tydeligvis ikke det minste om den turbulente framtiden Lea og Rakel kom til å få på grunn av ham. Det var sine egne interesser han var opptatt av. Da Lea i løpet av kort tid fikk fire sønner, mens Rakel forble ufruktbar, ble det også sjalusi i familien i tillegg til bitterhet og nag. Fordi Rakel desperat ønsket seg barn, gav hun så Jakob sin tjenestekvinne for å få barn ved henne. Lea, som så Rakel som sin rivalinne, gjorde da det samme med sin tjenestekvinne. Jakob hadde dermed fire koner og fikk tolv barn. Han hadde en alt annet enn lykkelig familie. Men Jehova var i ferd med å gjøre Jakob til en stor nasjon. — 1. Mosebok 29: 28 til 30: 24.

Jehova gjør ham rik

Selv om Jakob hadde sine prøvelser, så han at Gud var med ham, slik han hadde lovt. Det så Laban også, for de få dyrene han hadde da Jakob kom, ble under nevøens tilsyn til en svær flokk. Han hadde ikke lyst til å gi slipp på Jakob, så han bad ham si hva slags lønn han ville ha for å fortsette å arbeide hos ham. Jakob bad da om å få de dyrene med unormal farge som ble født i Labans hjorder. Det sies at sauene i dette området vanligvis var hvite og geitene svarte eller mørkebrune; det var bare noen få som ikke var ensfargete. Laban mente at dette var en svært gunstig avtale for ham selv, så han gikk straks med på dette og flyttet alle de dyrene som hadde uvanlige farger eller fargetegninger, et godt stykke unna for at de ikke skulle komme i kontakt med de dyrene som Jakob voktet. Han mente tydeligvis at Jakob ikke kom til å vinne noe særlig på avtalen, i hvert fall ikke de 20 prosent av nyfødte killinger og lam som gjetere i gammel tid normalt fikk som lønn. Men Laban tok feil, for Jehova var med Jakob. — 1. Mosebok 30: 25—36.

Under Guds ledelse avlet Jakob fram hardføre dyr med de ønskede fargetegningene. (1. Mosebok 30: 37—42) De oppfatningene han hadde om oppdrett, var ikke riktige. Men bibelforskeren Nahum Sarna sier: «Vitenskapelig sett kunne de nødvendige resultatene oppnås ved etterfølgende krysning med . . . ensfargete dyr som var bærere av recessive gener med anlegg for flekker. Slike dyr kan oppdages ved det som er kjent som heterosis, eller krysningsfrodighet», det vil si ved sin store livskraft.

Da Laban oppdaget resultatene, prøvde han å forandre på avtalen om hvilke dyr som skulle tilhøre nevøen — de stripete, flekkete eller spettete. Han var opptatt av egne fordeler, men uansett hvordan han forandret på avtalen, sørget Jehova for at Jakob hele tiden hadde framgang. Laban måtte bare fortvilet finne seg i det. Jakob samlet seg snart stor velstand — hjorder, tjenere, kameler og esler — ikke på grunn av sin egen genialitet, men på grunn av Jehovas støtte. Han forklarte senere for Rakel og Lea: «Deres far har ført meg bak lyset, og han har forandret min lønn ti ganger, men Gud har ikke tillatt ham å skade meg. . . . Gud [tok] etter hvert deres fars hjord bort og gav den til meg.» Jehova forsikret også Jakob om at Han så alt som Laban gjorde, men at Jakob ikke trengte å bekymre seg. «Vend tilbake til ditt land og til dine slektninger,» sa han, «og jeg vil handle vel mot deg.» — 1. Mosebok 31: 1—13; 32: 9.

Jakob fikk til slutt løsrevet seg fra den uhederlige Laban og gav seg på vei hjemover. Selv om det hadde gått 20 år, var han fortsatt redd Esau,  og han ble enda mer engstelig da han fikk høre at Esau var på vei for å møte ham med 400 mann. Hva kunne Jakob gjøre? Som det åndelige menneske han var, stolte han som alltid på Jehova og handlet i tro. Han bad til Jehova og erkjente overfor ham at han ikke var hans gavmildhet verdig, men bønnfalt ham, på grunnlag av hans løfter, om at han og hans familie måtte bli utfridd av Esaus hånd. — 1. Mosebok 32: 2—12.

Da skjedde det uventede. En fremmed, som viste seg å være en engel, kjempet med Jakob om natten, og ved bare å røre ved Jakobs hofteleddsskål fikk han den til å komme ut av stilling. Jakob nektet å la engelen gå før han hadde velsignet ham. Profeten Hosea sa senere at Jakob «gråt, for å bønnfalle om velvilje for seg selv». (Hosea 12: 2—4; 1. Mosebok 32: 24—29) Jakob visste at det at engler hadde vist seg ved tidligere anledninger, hadde hatt å gjøre med oppfyllelsen av Abrahamspakten gjennom hans ætt. Så han kjempet iherdig og fikk en velsignelse. På det tidspunkt forandret Gud navnet hans til Israel, som betyr «den som kjemper med (holder fast ved) Gud», eller «Gud kjemper».

Er du villig til å kjempe?

Kampen med en engel og gjenforeningen med Esau var ikke de eneste påkjenningene Jakob måtte klare. Men de hendelsene som er nevnt her, illustrerer hva slags menneske han var. Mens Esau ikke ville utholde litt sult for førstefødselsrettens skyld, strevde Jakob hele livet for å få velsignelser og kjempet til og med med en engel. Som Gud hadde lovt, veiledet og beskyttet han Jakob, som ble en av stamfedrene til en stor nasjon og også til Messias. — Matteus 1: 2, 16.

Er du villig til å anstrenge deg, ja kjempe for å få Jehovas velvilje? Livet er fullt av vanskeligheter og utfordringer for dem som ønsker å gjøre Jehovas vilje, og noen ganger er det svært vanskelig å treffe riktige avgjørelser. Men Jakobs gode eksempel motiverer oss til å holde fast ved håpet om den belønningen Jehova holder fram for oss.

[Fotnote]

[Bilder på side 31]

Hele livet strevde Jakob for å få velsignelser