Livshistorie

Min andel i det verdensomfattende undervisningsarbeidet

FORTALT AV ROBERT NISBET

Kong Sobhuza II av Swaziland tok imot min bror George og meg i sin kongelige residens. Det var i 1936, men jeg kan fortsatt huske samtalen vår som om det var i går. Denne lange samtalen med en konge er bare noe av alt det jeg har opplevd i alle de årene jeg har vært knyttet til et stort, bibelsk undervisningsarbeid. Nå, da jeg snart er 95 år, ser jeg tilbake med glede på min andel i dette arbeidet, som brakte meg til fem forskjellige kontinenter.

DET hele begynte i 1925, da en teselger som het Dobson, begynte å besøke familien vår i Edinburgh i Skottland. Jeg var i slutten av tenårene og arbeidet som apotekerlærling. Selv om jeg var relativt ung, var jeg allikevel bekymret på grunn av de store forandringene den første verdenskrig fra 1914 til 1918 hadde ført til både for familier og for det religiøse liv. En gang Dobson var på besøk, gav han oss boken Tidsaldrenes Plan. Dens framstilling av en intelligent Skaper med en bestemt «plan» virket fornuftig og stemte overens med det bildet jeg hadde dannet meg av den Gud som jeg ønsket å tilbe.

Mor og jeg begynte snart å overvære møtene til bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som. På et stevne i Glasgow i september 1926 ble både mor og jeg døpt ved fullstendig neddukking i vann som symbol på vår innvielse til Jehova. Hver dåpskandidat  fikk en fotsid kjortel med bånd nederst til å knytte rundt anklene som vi skulle ha utenpå badedrakten. På den tiden mente man at dette var en passende påkledning ved en slik alvorlig anledning.

Det var mange spørsmål som vi trengte å få en klarere forståelse av på den tiden. De fleste, om ikke alle, medlemmene av menigheten feiret jul. Svært få deltok i felttjenesten. Selv noen eldste hadde innvendinger mot å distribuere litteratur på søndager fordi de følte at en da brøt sabbaten. Men artikler i Vagttaarnet i 1925 begynte å legge mer vekt på slike skriftsteder som Markus 13: 10: «Det gode budskap må først bli forkynt blant alle nasjonene.»

Hvordan skulle det verdensomfattende arbeidet bli fullført? I mitt første beskjedne forsøk på å delta i forkynnelsen fra hus til hus sa jeg bare til beboeren at jeg solgte noen fine religiøse bøker, og tilbød Guds Harpe, en bok som forklarte ti av Bibelens viktige lærespørsmål og sammenlignet dem med ti strenger på en harpe. Senere fikk vi et vitnesbyrdskort, hvor det stod et kort budskap som beboeren kunne lese. Vi brukte også opptak av taler på fire og et halvt minutt som kunne spilles av på en reisegrammofon. De første reisegrammofonene var temmelig tunge å bære på. Senere modeller var betraktelig lettere, og noen av dem kunne til og med spille mens de stod vertikalt.

Fra 1925 og inn i 1930-årene utførte vi forkynnelsesarbeidet så godt vi kunne. Så, i begynnelsen av 1940-årene, ble den teokratiske tjenesteskolen innført i menighetene. Vi ble opplært til å presentere Rikets budskap ved selv å snakke med de beboerne som var villige til å høre på oss. Vi lærte også hvor viktig det er å lede hjemmebibelstudier med dem som er interessert. Vi kan på en måte si at dette var det verdensomfattende bibelske undervisningsarbeidets spede begynnelse.

Oppmuntring fra bror Rutherford

Mitt ønske om å ha en større andel i dette undervisningsarbeidet fikk meg til å melde meg som pioner, eller heltidsforkynner, i 1931. Jeg skulle begynne rett etter et stevne i London. Men i en av lunsjpausene bad bror Rutherford, som førte tilsyn med arbeidet på den tiden, om å få snakke med meg. Han hadde planer om å sende en pioner til Afrika. «Kunne du være villig til å dra?» spurte han. Selv om jeg ble litt overrasket, klarte jeg ganske resolutt å si: «Ja, jeg vil dra.»

På den tiden var vårt hovedmål å distribuere så mye bibelsk litteratur som mulig, og det betydde at man stadig var på reisefot. Jeg ble oppmuntret til å forbli enslig, som de fleste brødrene med ansvarsfulle tilsynsoppgaver var på den tiden. Distriktet mitt begynte i Cape Town på sørspissen av Afrika og strakte seg langs østsiden av kontinentet, innbefattet øyene langs kysten av Indiahavet. For å nå den vestlige grensen måtte jeg krysse Kalahariørkenens varme sand og reise opp til Nilens utspring i nærheten av Victoriasjøen. Min pionerpartner, David Norman, og jeg skulle sammen bruke seks måneder i hvert av de afrikanske landene i dette vidstrakte området.

To hundre kartonger med åndelige skatter

Da jeg kom til Cape Town, ble jeg vist 200 kartonger med litteratur bestemt for Øst-Afrika. Litteraturen var trykt på fire europeiske og fire asiatiske språk, men det var ikke noe litteratur på noen afrikanske språk. Da jeg forhørte meg om hvordan det kunne ha seg at all denne litteraturen var der allerede før jeg kom, ble jeg fortalt at den var ment for Frank og Gray Smith, to pionerer som nylig hadde reist til Kenya for å forkynne. Begge hadde fått malaria rett etter at de kom til Kenya, og Frank var nå død.

Selv om denne nyheten var tankevekkende, virket den ikke avskrekkende på meg.  David og jeg drog fra Cape Town med båt på vårt første oppdrag, 500 mil av gårde til Tanzania. Et reisebyrå i Mombasa i Kenya så etter litteraturlageret vårt og videresendte kartonger til de stedene vi bad dem om. I første omgang forkynte vi i forretningsdistriktene — i butikkene og på kontorene i hver by. En del av litteraturen vår bestod av et sett med ni bøker og elleve brosjyrer, som ble kjent som regnbuesett på grunn av de forskjellige fargene på bøkene.

Vi bestemte oss så for å reise til øya Zanzibar, som ligger omkring tre mil utenfor østkysten. I århundrer var Zanzibar et knutepunkt for slavehandelen, men var også kjent for kryddernellik, som vi kunne lukte overalt i byen med samme navn som øya. Det var nesten litt skummelt å finne fram i byen, som var bygd uten noen plan. Veiene var kronglete og snodde seg rundt på en forvirrende måte, så det var lett å gå seg bort. Hotellet vårt var bekvemt nok, men hadde tykke vegger og dører med nagler og så mer ut som et fengsel enn et hotell. Men vi oppnådde gode resultater på Zanzibar, og vi var glad for at arabere, indere og andre gjerne tok imot litteraturen vår.

Tog, båter og biler

Det var ikke enkelt å reise rundt i Øst-Afrika på den tiden. Da vi for eksempel var på vei fra Mombasa til høylandet i Kenya, stoppet toget på grunn av en gresshoppesverm. Millioner av gresshopper dekket bakken og skinnegangen, så skinnene ble for glatte til at lokomotivets hjul klarte å trekke toget. Den eneste løsningen var å vaske skinnene foran toget med kokvarmt vann fra lokomotivet. På denne måten gikk det sakte framover, til vi endelig hadde kommet igjennom gresshoppesvermen. Og så forfriskende det var da toget begynte å kjøre oppover stigningen og vi kunne nyte det kjøligere klimaet i høylandet!

Mens kystbyene var lett tilgjengelige med tog og båt, kunne områdene inne i landet best bli nådd med bil. Jeg ble glad da min bror George kom for å være sammen med meg, for da fikk vi muligheten til å kjøpe en ganske stor, lukket varebil som vi kunne innrede med senger, kjøkken, lagerplass og vinduer med myggnett. Vi hadde også høyttalere som vi kunne sette på taket. Utstyrt på denne måten kunne vi forkynne fra hus til hus om dagen og innby folk til taler på torget om kvelden. Et populært foredrag som vi spilte, var «Finnes det et brennende helvete?» Vi reiste fra Sør-Afrika til Kenya med vårt «mobile hjem», en reise på 300 mil, og var glad for at vi på denne reisen hadde med oss forskjellige brosjyrer på flere afrikanske språk som lokalbefolkningen tok imot med begeistring.

En hyggelig opplevelse for oss på reiser som denne var at vi fikk se mye av det afrikanske dyrelivet. For vår egen sikkerhets skyld holdt  vi oss selvfølgelig inne i varebilen etter at det var blitt mørkt, men det var svært trosstyrkende å se en slik variasjon av Jehovas skapninger i deres naturlige miljø.

Motstanden begynner

Mens vi tok våre forholdsregler når det gjaldt de ville dyrene, var det for ingenting å regne i forhold til det vi måtte gjøre når vi stod overfor forskjellige statstjenestemenn og rasende religiøse ledere som åpent begynte å motarbeide forkynnelsesarbeidet vårt. En fanatiker som kalte seg selv Mwana Lesa, som betyr «Guds sønn», og gruppen hans, som var kjent som Kitawala, som uheldigvis betyr «Vakttårn», skapte store problemer for oss. En stund før vi kom, hadde denne personen druknet flere afrikanere idet han påstod at han døpte dem. Han ble til slutt arrestert og hengt. Senere fikk jeg anledning til å snakke med bøddelen og forklare ham at denne mannen ikke hadde hatt noe å gjøre med Selskapet Vakttårnet, som vi representerte.

Vi fikk også vanskeligheter med mange europeere som hovedsakelig av økonomiske grunner ikke likte undervisningsarbeidet vårt. En bestyrer av et varehus klaget: «Hvis den hvite mann skal kunne fortsette å være i dette landet, må ikke afrikanerne oppdage hvordan deres billige arbeidskraft blir utnyttet.» Av samme grunn ble jeg i kraftfulle vendinger beordret ut av kontoret til sjefen for et gullgruvefirma. Deretter fulgte han meg i fullt sinne helt ut på gaten.

Uten tvil under stort press fra slike religiøse og kommersielle motstandere sa til slutt myndighetene i Rhodesia (nå Zimbabwe) at vi måtte forlate landet. Vi anket denne avgjørelsen og fikk lov til å bli på den betingelse at vi ikke forkynte for afrikanere. Den grunnen som ble oppgitt av en statstjenestemann, var at litteraturen vår var «upassende for det afrikanske sinn». Men i andre land foregikk vårt undervisningsarbeid blant afrikanerne uhindret og var til og med ønsket. Ett av disse landene var Swaziland.

En kongelig velkomst i Swaziland

Swaziland er et lite, selvstyrt land på 17 364 kvadratkilometer som ligger i Sør-Afrika. Det var her vi traff den svært veltalende kong Sobhuza II, som er nevnt innledningsvis. Han hadde inngående kjennskap til det engelske språk, noe han hadde tilegnet seg da han studerte ved et britisk universitet. Han var uformelt kledd og tok hjertelig imot oss.

Vår samtale med ham dreide seg om det jordiske paradis som Gud har til hensikt å skape for mennesker med en rett innstilling. Selv om han ikke var spesielt interessert i det emnet, gjorde han det klart at det var et beslektet emne som han var sterkt opptatt av. Han ønsket å forbedre levekårene til de fattige og uopplyste. Han mislikte mange av kristenhetens misjonærer, som så ut til å være mer interessert i å få medlemmer til kirken enn å gi undervisning. Men kongen var kjent  med arbeidet til mange av pionerene våre, og han roste oss for vårt bibelske undervisningsarbeid, spesielt fordi vi var villige til å utføre det uten å kreve betaling eller noe annet til gjengjeld.

Mer bibelsk undervisning

I 1943 ble Vakttårnets bibelskole Gilead opprettet for å utdanne misjonærer. Det ble lagt vekt på å følge opp all den interesse man fant, og ikke bare konsentrere seg om å levere bibelsk litteratur. I 1950 ble George og jeg innbudt til å gjennomgå Gileads 16. klasse. Det var der jeg første gang traff Jean Hyde, en ivrig australsk søster som ble utnevnt til misjonær i Japan etter at vi begge var blitt uteksaminert. Den enslige stand var fortsatt «på moten» på den tiden, så vennskapet vårt utviklet seg ikke til noe mer da.

Etter opplæringen på Gilead ble George og jeg utnevnt til misjonærer på Mauritius, en øy i Indiahavet. Vi ble venner med folket der, lærte språket deres og studerte Bibelen med dem. Senere ble også min yngre bror William og hans kone, Muriel, uteksaminert fra Gilead. De ble sendt til mitt tidligere distrikt — Kenya.

Åtte år gikk fort, og så, på det internasjonale stevnet i New York i 1958, traff jeg Jean Hyde igjen. Vi fornyet vennskapet vårt og forlovet oss. Jeg ble sendt som misjonær fra Mauritius til Japan, og vi giftet oss der i 1959. Vi begynte på en lykkelig periode med misjonærarbeid i Hiroshima, hvor det på den tiden bare var en liten menighet. I dag er det 36 menigheter i den byen.

Sayonara til Japan

Etter hvert som årene gikk, fikk vi problemer med helsen som gjorde misjonærtjenesten stadig vanskeligere, og til slutt måtte vi forlate Japan og slå oss ned i Jeans hjemland, Australia. Det var en trist dag da vi forlot Hiroshima. På togstasjonen sa vi sayonara, eller farvel, til alle de kjære vennene våre.

Nå bor vi i Australia og fortsetter å tjene Jehova så godt vi kan med våre begrensninger. Vi er tilsluttet Armidale menighet i staten New South Wales. For en glede det har vært å dele den bibelske sannhets skatt med så mange mennesker i nesten 80 år! Jeg har sett den fantastiske veksten det bibelske undervisningsarbeidet har hatt, og har vært så heldig å ha en andel i den. Ikke noen enkeltperson eller gruppe kan ta æren for det som har skjedd. For å bruke salmistens ord: ’Det er kommet fra Jehova selv; det er underfullt i våre øyne.’ — Salme 118: 23.

[Bilde på side 28]

Min bror George og bobilen vår

[Bilde på side 28]

Jeg ved Victoriasjøen

[Bilde på side 29]

Skoleungdom som var til stede ved et offentlig foredrag i Swaziland i 1938

[Bilde på side 30]

Sammen med Jean da vi giftet oss i 1959, og i dag