Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

’Ha innbyrdes kjærlighet’

’Ha innbyrdes kjærlighet’

’Ha innbyrdes kjærlighet’

«Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — JOHANNES 13: 35.

1. Hvilken egenskap la Jesus vekt på like før sin død?

«SMÅ barn.» (Johannes 13: 33) Slik tiltalte Jesus sine apostler kvelden før sin død. Vi finner ingen beretning i evangeliene om at Jesus noen gang før hadde brukt et så kjærlig uttrykk når han snakket med dem. Men denne spesielle kvelden ble han tilskyndt til å uttrykke seg på en slik hengiven måte for å vise hvor stor kjærlighet han hadde til sine etterfølgere. Ja, han snakket faktisk om kjærlighet omkring 30 ganger denne kvelden. Hvorfor la han så stor vekt på denne egenskapen?

2. Hvorfor er det så viktig for de kristne å vise kjærlighet?

2 Jesus forklarte hvorfor kjærligheten er så viktig. Han sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35; 15: 12, 17) Å være en etterfølger av Kristus er nøye forbundet med å vise broderkjærlighet. Det som kjennetegner de sanne kristne, er ikke en spesiell klesdrakt eller visse uvanlige skikker, men den varme og inderlige kjærlighet de viser hverandre. Å vise slik enestående kjærlighet er det andre av de tre grunnleggende kravene til disipler av Kristus som ble omtalt i innledningen av den foregående artikkelen. Hva kan hjelpe oss til å fortsette å oppfylle dette kravet?

«Å gjøre det i rikere mål»

3. Hvilken formaning gav Paulus angående kjærlighet?

3 Denne enestående kjærligheten kommer tydelig til uttrykk blant Kristi sanne disipler i dag, slik tilfellet også var blant Kristi etterfølgere i det første århundre. Apostelen Paulus skrev til de kristne på sin tid: «Med hensyn til broderkjærligheten har dere ikke behov for at vi skriver til dere, for dere er selv opplært av Gud til å vise hverandre kjærlighet; og det gjør dere jo overfor alle brødrene.» Likevel tilføyde Paulus: ’Fortsett å gjøre det i rikere mål.’ (1. Tessaloniker 3: 12; 4: 9, 10) Vi må også følge Paulus’ formaning og gå inn for å vise hverandre kjærlighet «i rikere mål».

4. Hvem bør vi ifølge Paulus og Jesus vise spesiell omtanke?

4 I det samme inspirerte brevet oppfordret Paulus sine trosfeller til å ’tale trøstende til de nedtrykte sjeler’ og ’støtte de svake’. (1. Tessaloniker 5: 14) En annen gang minnet han de kristne om at de «som er sterke, skylder å bære svakhetene til dem som ikke er sterke». (Romerne 15: 1) Jesus understreket også hvor viktig det er å hjelpe dem som er svake. Etter at han hadde forutsagt at Peter ville komme til å forlate ham den natten han skulle bli arrestert, sa han til ham: «Når du en gang har vendt tilbake, da styrk dine brødre.» Hvorfor? Fordi de også ville ha forlatt Jesus og derfor ville ha behov for hjelp. (Lukas 22: 32; Johannes 21: 15—17) Guds Ord lærer oss altså at vi også må vise kjærlighet mot dem som er åndelig svake, og som kanskje har mistet kontakten med den kristne menighet. (Hebreerne 12: 12) Hvorfor bør vi gjøre det? To av Jesu levende illustrasjoner gir oss svaret.

En bortkommen sau og en tapt mynt

5, 6. a) Hvilke to korte illustrasjoner fortalte Jesus? b) Hva lærer vi om Jehova av disse illustrasjonene?

5 For å lære sine tilhørere hvordan Jehova ser på dem som har kommet på avveier, fortalte Jesus to korte illustrasjoner. Den ene handlet om en gjeter. Jesus sa: «Hvilket menneske blant dere som har hundre sauer, vil ikke, hvis han mister en av dem, forlate de nittini i ødemarken og gå etter den som er kommet bort, inntil han finner den? Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. Og når han kommer hjem, kaller han sine venner og naboer sammen og sier til dem: ’Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min, den som var kommet bort.’ Jeg sier dere at på samme måte vil det være større glede i himmelen over én synder som angrer, enn over nittini rettferdige som ikke trenger å angre.» — Lukas 15: 4⁠—7.

6 Den andre illustrasjonen dreide seg om en kvinne. Jesus sa: «Hvilken kvinne som har ti drakmemynter, vil ikke hvis hun mister én drakme, tenne en lampe og feie sitt hus og lete nøye inntil hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og nabokvinner sammen og sier: ’Gled dere med meg, for jeg har funnet den drakmen som jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som angrer.» — Lukas 15: 8⁠—10.

7. Hvilke to ting lærer vi av illustrasjonene om den bortkomne sauen og den tapte mynten?

7 Hva kan vi lære av disse korte illustrasjonene? De viser oss (1) hva vi bør føle overfor dem som er blitt svake, og (2) hva vi bør gjøre for å hjelpe dem. La oss se på disse punktene.

Mistet, men verdsatt

8. a) Hvordan reagerte gjeteren og kvinnen på det tapet de hadde lidd? b) Hva forteller deres reaksjon om hvordan de så på det de hadde mistet?

8 I begge illustrasjonene var noe blitt mistet, men legg merke til hvordan eierne reagerte. Gjeteren sa ikke: «Hva betyr vel én sau når jeg har 99 igjen? Jeg kan klare meg uten den.» Kvinnen sa ikke: «Hvorfor skulle jeg bekymre meg om den ene mynten? Jeg er fornøyd med de ni jeg fremdeles har.» Nei, gjeteren lette etter den bortkomne sauen som om den skulle være den eneste han eide. Og kvinnen tok tapet av mynten så tungt at det var som om hun ikke hadde noen andre mynter. I begge tilfellene betraktet eieren det som var blitt mistet, som noe verdifullt. Hva illustrerer det?

9. Hva blir illustrert ved gjeterens og kvinnens reaksjon?

9 Legg merke til hva Jesus konkluderte med i begge tilfellene: «På samme måte vil det være større glede i himmelen over én synder som angrer», og: «På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som angrer.» Gjeterens og kvinnens reaksjon gjenspeiler altså i liten målestokk hva Jehova og hans himmelske skapninger føler. Akkurat som det som var blitt mistet, fortsatt var verdifullt i gjeterens og kvinnens øyne, så er de som har drevet bort og har mistet kontakten med Guds folk, fortsatt verdifulle i Jehovas øyne. (Jeremia 31: 3) Slike personer kan nok være åndelig svake, men de er ikke nødvendigvis opprørske. Trass i sin svekkede tilstand kan det være at de fortsatt oppfyller Jehovas krav til en viss grad. (Salme 119: 176; Apostlenes gjerninger 15: 29) Som i tidligere tider er Jehova derfor sen med å ’kaste dem bort fra sitt ansikt’. — 2. Kongebok 13: 23.

10, 11. a) Hvordan bør vi se på dem som har drevet bort fra menigheten? b) Hvordan kan vi ifølge Jesu to illustrasjoner gi uttrykk for vår omtanke for slike personer?

10 I likhet med Jehova og Jesus har også vi stor omtanke for dem som er svake og holder seg borte fra den kristne menighet. (Esekiel 34: 16; Lukas 19: 10) Vi ser på en åndelig svak person som en bortkommen sau — ikke som et håpløst tilfelle. Vi tenker ikke: «Hvorfor skulle vi bry oss om en som er svak? Menigheten greier seg jo fint uten ham.» Nei, i likhet med Jehova betrakter vi dem som har drevet bort, men som ønsker å vende tilbake, som verdifulle.

11 Hvordan kan vi så gi uttrykk for vår omtanke? Jesu to illustrasjoner viser at vi kan gjøre det (1) ved å ta initiativet, (2) ved å være hensynsfulle og (3) ved å være målbevisste. La oss se på disse momentene i tur og orden.

Ta initiativet

12. Hva lærer vi om gjeterens innstilling av ordene «gå etter den som er kommet bort»?

12 I den første av de to illustrasjonene sier Jesus at gjeteren bestemmer seg for å «gå etter den som er kommet bort». Gjeteren tar initiativet og gjør seg bevisste anstrengelser for å finne den bortkomne sauen. Han lar seg ikke avskrekke av strabaser, farer og avstander. Nei, han fortsetter å lete «inntil han finner den». — Lukas 15: 4.

13. Hvordan reagerte trofaste menn i gammel tid på de svakes behov, og hvordan kan vi etterligne slike bibelske eksempler?

13 Det forholder seg på samme måte når man skal hjelpe en som har behov for oppmuntring; det er ofte den sterke som må ta initiativet. Trofaste menn i gammel tid forstod dette. Da Jonatan, kong Sauls sønn, la merke til at hans nære venn David hadde behov for oppmuntring, «brøt [han] opp og drog til David i Horesj for å styrke hans hånd med henblikk på Gud». (1. Samuelsbok 23: 15, 16) Noen hundre år senere, da stattholderen Nehemja så at noen av hans jødiske brødre var blitt svake, ’reiste han seg straks’ og oppmuntret dem til å ’tenke på Jehova’. (Nehemja 4: 14) Vi i vår tid bør også ’bryte opp’, eller ’reise oss’ — ta initiativet — for å styrke dem som er svake. Men hvem i menigheten bør gjøre dette?

14. Hvem i den kristne menighet bør tilby hjelp til dem som er svake?

14 Kristne eldste har et særlig ansvar for å ’styrke de svake hender og gjøre de vaklende knær sterke’ og «si til dem som er urolige i hjertet: ’Vær sterke. Vær ikke redde’». (Jesaja 35: 3, 4; 1. Peter 5: 1, 2) Legg likevel merke til at Paulus’ formaning om å ’tale trøstende til de nedtrykte sjeler’ og ’støtte de svake’ ikke bare ble gitt til de eldste. Paulus’ ord var rettet til hele «menigheten av tessalonikere». (1. Tessaloniker 1: 1; 5: 14) Å tilby hjelp til dem som er svake, er derfor en oppgave som påhviler alle kristne. I likhet med gjeteren i illustrasjonen bør enhver kristen føle seg tilskyndt til å «gå etter den som er kommet bort». Det som utretter mest godt, er selvfølgelig å gjøre dette i samarbeid med de eldste. Er det noe du kan gjøre for å hjelpe en svak person i din menighet?

Vær hensynsfull

15. Hva kan være grunnen til at gjeteren handlet som han gjorde?

15 Hva gjør gjeteren når han til slutt finner den bortkomne sauen? ’Han legger den på skuldrene sine.’ (Lukas 15: 5) For en rørende og talende beskrivelse! Sauen kan ha streifet omkring i flere døgn i ukjent terreng og er kanskje også blitt jaktet på av løver. (Job 38: 39, 40) Den er utvilsomt svekket på grunn av mangel på føde. Den er rett og slett for svak til å klare å forsere alle de hindringene den vil møte på vei tilbake til flokken, hvis den ikke får hjelp. Derfor bøyer gjeteren seg ned, løfter sauen varsomt opp og bærer den over alle hindringene tilbake til flokken. Hvordan kan vi være like hensynsfulle som denne gjeteren?

16. Hvorfor bør vi være like hensynsfulle som gjeteren var overfor den bortkomne sauen?

16 En som har mistet kontakten med menigheten, kan være utmattet i åndelig forstand. I likhet med den sauen som kom bort fra gjeteren, kan en slik person ha streifet formålsløst omkring i denne verdens ugjestmilde terreng. Uten den beskyttelse man finner i flokken, eller hjorden, den kristne menighet, er han mer enn noen gang blitt utsatt for angrep fra Djevelen, som «går omkring som en brølende løve og søker å sluke noen». (1. Peter 5: 8) I tillegg er han svekket av mangel på åndelig føde. Han er sannsynligvis for svak til å klare å forsere alle de hindringene han vil møte på sin vei tilbake til menigheten, hvis han ikke får hjelp. Derfor må vi billedlig talt bøye oss ned, varsomt løfte den svake opp og bære ham tilbake. (Galaterne 6: 2) Hvordan kan vi gjøre det?

17. Hvordan kan vi etterligne apostelen Paulus når vi besøker en som er svak?

17 Apostelen Paulus sa: «Hvem er svak, uten at jeg er svak?» (2. Korinter 11: 29; 1. Korinter 9: 22) Paulus hadde empati med andre, også de svake. Vi ønsker å ha lignende samfølelse med dem som er svake. Når du besøker en åndelig svak kristen, kan du forsikre ham om at han er verdifull i Jehovas øyne og er dypt savnet av sine trosfeller. (1. Tessaloniker 2: 17) La ham få vite at de gjerne vil gi ham hjelp og være for ham som «en bror som er født med tanke på tider med trengsel». (Ordspråkene 17: 17; Salme 34: 18) Våre oppmuntrende ord kan sakte, men sikkert løfte ham opp, slik at han blir i stand til å vende tilbake til hjorden. Hva bør vi gjøre deretter? Illustrasjonen om kvinnen og den tapte mynten gir oss svaret.

Vær målbevisst

18. a) Hvorfor følte ikke kvinnen i illustrasjonen at situasjonen var håpløs? b) Hvilken målbevisst innsats gjorde kvinnen, og hva ble resultatet?

18 Den kvinnen som mister mynten, vet at situasjonen er vanskelig, men ikke håpløs. Hvis hun hadde mistet mynten på et stort, krattbevokst jorde eller i en dyp, gjørmete innsjø, ville hun sannsynligvis ha regnet den som tapt for alltid. Men siden hun vet at mynten må befinne seg et sted i huset, der det er mulig å finne den, setter hun i gang en grundig og målbevisst leteaksjon. (Lukas 15: 8) Først tenner hun en lampe for å få mer lys i det mørke huset. Så feier hun gulvet med en kost, i håp om å få høre en klirrende lyd. Til slutt leter hun nøye i alle kriker og kroker inntil lyset fra lampen får det til å glimte i en sølvmynt. Kvinnen får lønn for sin målbevisste innsats.

19. Hva kan vi lære om det å hjelpe svake personer når vi merker oss det kvinnen i illustrasjonen om den tapte mynten foretok seg?

19 Som dette trekket ved illustrasjonen minner oss om, er ikke den bibelske forpliktelsen til å hjelpe en svak kristen noe som overgår våre evner. Samtidig forstår vi at vi må gjøre oss anstrengelser. Apostelen Paulus sa jo til de eldste i Efesos: «Ved å streve slik må [dere] hjelpe dem som er svake.» (Apostlenes gjerninger 20: 35a) Husk at kvinnen ikke finner mynten ved av og til å se seg omkring i huset på måfå. Nei, hun lykkes fordi hun leter systematisk «inntil hun finner den». Når vi bestreber oss på å hjelpe en åndelig svak person på fote igjen, må vi i tråd med det gå fram på en besluttsom og målbevisst måte. Hva kan vi gjøre?

20. Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem som er svake?

20 Hvordan kan vi hjelpe en svak person til å bygge opp sin tro og verdsettelse? Et personlig bibelstudium i en passende kristen publikasjon kan være akkurat det han trenger. Ja, når vi leder et bibelstudium med en svak person, kan vi gi ham vedvarende og grundig hjelp. Det er sannsynligvis tjenestetilsynsmannen som best kan avgjøre hvem som kan gi slik nødvendig hjelp. Han kan foreslå hvilke emner man kan studere, og hvilken publikasjon som vil være mest nyttig. Akkurat som kvinnen i illustrasjonen bruker nyttige redskaper for å gjennomføre sitt forsett, har vi i dag redskaper som hjelper oss til å oppfylle vår gudgitte forpliktelse til å hjelpe dem som er svake. To av våre nye redskaper, eller publikasjoner, er særlig nyttige i denne forbindelse. Det er bøkene Tilbe den eneste sanne Gud og Nærm deg Jehova. *

21. Hvordan er det til velsignelse for alle at det blir gitt hjelp til dem som er svake?

21 Det at det blir gitt hjelp til dem som er svake, er til velsignelse for alle. Den som mottar slik hjelp, erfarer gleden ved å bli gjenforent med sanne venner. Vi erfarer den store lykke som bare det å gi kan bringe oss. (Lukas 15: 6, 9; Apostlenes gjerninger 20: 35b) Menigheten som et hele får en varmere atmosfære fordi alle medlemmene viser hverandre kjærlig interesse. Og framfor alt bringer denne virksomheten ære til våre omsorgsfulle hyrder, Jehova og Jesus, fordi det er deres ønske om å støtte de svake som avspeiler seg i det deres jordiske tjenere gjør. (Salme 72: 12—14; Matteus 11: 28—30; 1. Korinter 11: 1; Efeserne 5: 1) Hvilke gode grunner har vi ikke derfor til å fortsette å ’ha innbyrdes kjærlighet’!

[Fotnote]

^ avsn. 20 Utgitt av Jehovas vitner.

Kan du forklare dette?

• Hvorfor er det viktig for oss alle å vise kjærlighet?

• Hvorfor bør vår kjærlighet også omfatte dem som er svake?

• Hva lærer vi av illustrasjonene om den bortkomne sauen og den tapte mynten?

• Hvilke praktiske skritt kan vi ta for å hjelpe en som er svak?

[Studiespørsmål]

[Bilder på sidene 16 og 17]

Når vi hjelper de svake, tar vi initiativet og er hensynsfulle og målbevisste

[Bilde på sidene 16 og 17]

Det at det blir gitt hjelp til dem som er svake, er til velsignelse for alle