En måte å gi på som bringer glede

GENIVAL, som bor i et slumkvarter i det nordøstlige Brasil, forsørget kone og barn på den magre lønningen han hadde som sikkerhetsvakt på et sykehus. Til tross for at de hadde lite å rutte med, gav Genival samvittighetsfullt tiende. «Noen ganger var familien min sulten,» sier han mens han gnir seg på magen, «men jeg ønsket å gi Gud mitt beste, uansett hva vi måtte forsake.»

Etter at Genival ble arbeidsløs, fortsatte han å gi tiende. Presten oppfordret ham til å sette Gud på prøve ved å gi et stort bidrag. Han forsikret ham om at Gud kom til å velsigne ham rikelig. Så Genival bestemte seg for å selge huset sitt og gi de pengene han fikk for det, til kirken.

Genival er ikke den eneste som har vist slik oppriktig gavmildhet. Det er mange fattige og fortvilte mennesker som pliktoppfyllende gir tiende fordi deres trossamfunn lærer at det å gi tiende er et bibelsk krav. Er dette riktig?

Tienden og Loven

Befalingen om å gi tiende var en del av den loven som Jehova Gud gav til Israels tolv stammer for mer enn 3500 år siden. Loven krevde at én tiendedel av det jorden og frukttrærne produserte, og én tiendedel av økningen i buskapen skulle gis til Levi stamme til gjengjeld for deres tjeneste ved tabernaklet. — 3. Mosebok 27: 30, 32; 4. Mosebok 18: 21, 24.

Jehova forsikret israelittene om at Loven ’ikke skulle være for vanskelig for dem’. (5. Mosebok 30: 11) Så lenge de lojalt fulgte Jehovas bud, som omfattet det å gi tiende, hadde han lovt dem at de skulle få rike avlinger. Enda en tiende ble regelmessig satt til side hvert år med tanke på vanskelige tider, og den ble vanligvis brukt når nasjonen kom sammen i forbindelse med sine religiøse høytider. På den måten kunne «den fastboende utlendingen og den farløse gutten og enken» bli mette. — 5. Mosebok 14: 28, 29; 28: 1, 2, 11—14.

Moseloven fastsatte ingen straff for ikke å gi tiende, men hver israelitt følte seg sterkt moralsk forpliktet til å støtte den sanne tilbedelse på denne måten. Jehova beskyldte faktisk israelitter på Malakis tid som unnlot å gi tiende, for å ’røve fra ham tienden og avgiftene’. (Malaki 3: 8, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85) Kan kristne som ikke gir tiende, beskyldes for det samme?

Tenk over dette. Vanligvis er ikke et lands nasjonale lover gyldige i et annet land. Den loven som pålegger bilførere i Storbritannia å kjøre på venstre side av veien, gjelder ikke for bilførere i Frankrike. På samme måte var loven om å gi tiende en del av en spesiell pakt mellom Gud og nasjonen Israel. (2. Mosebok 19: 3—8; Salme 147: 19, 20) Det var bare israelittene som var underlagt den loven.

Gud forandrer seg riktignok aldri, men det gjør noen ganger hans bud. (Malaki 3: 6) Bibelen sier helt klart at Jesu offerdød i år 33 «strøk ut», eller «opphevet», Loven og med den ’budet om å innkreve tiende’. — Kolosserne 2: 13, 14; Efeserne 2: 13—15; Hebreerne 7: 5, 18.

Kristen gavmildhet

Men det var fortsatt behov for bidrag for å støtte den sanne tilbedelse. Jesus hadde gitt disiplene i oppdrag å ’være vitner til den fjerneste del av jorden’. (Apostlenes gjerninger 1: 8) Etter hvert som det ble flere troende, ble det også behov for kristne lærere og tilsynsmenn  som kunne besøke og styrke menighetene. Enker, farløse og andre som hadde det vanskelig, måtte også få hjelp fra tid til annen. Hvordan dekket de første kristne de omkostningene dette medførte?

I omkring år 55 gikk det ut en anmodning til ikke-jødiske kristne i Europa og Lilleasia på vegne av menigheten i Judea, som hadde det vanskelig materielt sett. I sine brev til menigheten i Korint beskriver apostelen Paulus hvordan denne «innsamlingen til de hellige» ble organisert. (1. Korinter 16: 1) Du blir kanskje overrasket over det Paulus’ ord forteller oss om kristen gavmildhet.

Paulus overtalte ikke sine trosfeller til å gi. De kristne i Makedonia, som var «i trengsel» og i ’dyp fattigdom’, måtte faktisk ’fortsette å be ham meget inntrengende om det privilegium å få gi en vennlig gave og om å få en andel i tjenesten med tanke på de hellige’. — 2. Korinter 8: 1—4.

Paulus oppmuntret riktignok de mer velstående korinterne til å etterligne sine gavmilde brødre i Makedonia. Men et oppslagsverk skriver at han ’unnlot å sende ut forskrifter og foretrakk heller å spørre, foreslå, oppmuntre eller anmode. Det ville ikke ha vært noen spontanitet og varme i korinternes gavmildhet hvis det hadde vært tvang inne i bildet’. Paulus visste at «Gud elsker en glad giver» og ikke en som gir «motvillig eller under tvang». — 2. Korinter 9: 7.

Overflod av tro og kunnskap sammen med ekte kjærlighet til sine kristne trosfeller ville motivere korinterne til å gi spontant. — 2. Korinter 8: 7, 8.

«Som han har besluttet i sitt hjerte»

I stedet for å oppgi et beløp eller en prosentdel foreslo Paulus: «På den første dagen i hver uke skal hver enkelt . . . legge til side en pengesum, alt etter hva han tjener.» (1. Korinter 16: 2, New International Version; uthevet av oss.) Ved å planlegge og regelmessig legge av et beløp ville ikke korinterne komme i den situasjonen at de følte seg presset til å gi eller til å gi på impuls når Paulus kom. For hver enkelt kristen var det en privatsak hvor mye han skulle gi; det var noe ’han hadde besluttet i sitt hjerte’. — 2. Korinter 9: 5, 7.

For å høste rikelig måtte korinterne så rikelig. Det ble aldri antydet at de måtte «gi så det svir». ’Jeg mener ikke at det skal være vanskelig for dere,’ forsikret Paulus. Bidragene var ’særlig antagelige etter det en hadde, ikke etter det en ikke hadde’. (2. Korinter 8: 12, 13; 9: 6) I et brev som apostelen Paulus senere sendte, advarte han: «Hvis noen ikke sørger for . . . dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro.» (1. Timoteus 5: 8) Paulus oppmuntret ingen til å gi slik at de brøt dette prinsippet.

 Det er verdt å merke seg at Paulus hadde tilsyn med en ’innsamling til de hellige’ som var i nød. Det står ikke noe i Bibelen om at Paulus og de andre apostlene organiserte innsamlinger, eller at de mottok tiende for å finansiere sin egen tjeneste. (Apostlenes gjerninger 3: 6) Selv om Paulus alltid var takknemlig for de gavene som menighetene sendte til ham, unngikk han bevisst å legge «en dyr byrde» på sine brødre. — 1. Tessaloniker 2: 9; Filipperne 4: 15—18.

Frivillige bidrag i vår tid

Det er tydelig at Kristi etterfølgere i det første århundre gav frivillige bidrag, ikke tiende. Men du lurer kanskje på om det fortsatt lar seg gjøre å finansiere forkynnelsen av det gode budskap og hjelpe kristne som lider nød, ved hjelp av frivillige bidrag.

Tenk over dette. I 1879 sa utgiverne av dette bladet åpent at de ’aldri ville tigge eller be mennesker om økonomisk støtte’. Har den avgjørelsen hindret Jehovas vitner i deres anstrengelser for å utbre sannheten fra Bibelen?

For øyeblikket distribuerer Jehovas vitner bibler, kristne bøker og andre publikasjoner i 235 land og øysamfunn. Vakttårnet, et blad som gir bibelsk undervisning, hadde til å begynne med et månedlig opplag på 6000 eksemplarer trykt på ett språk. Nå kommer det ut to ganger i måneden i et opplag på mer enn 24 000 000 eksemplarer på 146 språk. For å organisere dette verdensomfattende bibelske undervisningsarbeidet har Jehovas vitner bygd administrative sentre eller kjøpt bygninger som de har gjort om til dette formålet, i 110 land. I tillegg har de bygd flere tusen lokale møtesteder og store stevnehaller for å gi plass til dem som er interessert i å få mer undervisning fra Bibelen.

Selv om det viktigste er å ta seg av folks åndelige behov, betyr ikke det at Jehovas vitner ikke bryr seg om sine trosfellers materielle behov. Når deres brødre lider på grunn av krig,  jordskjelv, tørke og uvær, er de raske til å skaffe til veie medisinske forsyninger, mat, klær og andre nødvendige ting. Dette blir finansiert ved bidrag fra de enkelte kristne og fra menigheter.

Det å gi bidrag på frivillig grunnlag gir ikke bare gode resultater, men det tar også vekk en byrde for dem som har begrensede midler, slik som Genival, som ble nevnt tidligere. Før Genival fikk solgt huset sitt, fikk han heldigvis besøk av en heltidsforkynner fra Jehovas vitner. «Den samtalen sparte meg og familien min for mange unødvendige vanskeligheter,» sier Genival.

Genival oppdaget at Guds gjerning ikke er avhengig av tiende. Det å gi tiende er faktisk ikke lenger et bibelsk krav. Han lærte at de kristne blir velsignet når de er gavmilde, men at de ikke er forpliktet til å gi mer enn det de har råd til.

Det at Genival kan gi frivillige bidrag, har gitt ham ekte glede. Han sier: «Jeg gir kanskje eller kanskje ikke ti prosent, men jeg gir mine bidrag med glede, og jeg er sikker på at også Jehova gleder seg over det.»

[Ramme/bilde på side 6]

Hva sa kirkefedrene om det å gi tiende?

«De rike blant oss hjelper de trengende . . . De som er velstående og villige, gir det som hver enkelt synes er passende.» — The First Apology, Justinus martyr, ca. 150 evt.

«Jødene viet virkelig tienden av sine eiendeler til Ham, men de som er blitt frie, legger til side alle sine midler til Herrens formål . . . slik den fattige enken gjorde, hun som la alt hun hadde å leve av, i bidragskisten til Gud.» — Against Heresies, Irenaeus, ca. 180 evt.

«En felles kasse har vi vel, enhver bringer sitt bidrag til den på en bestemt dag hver måned, eller når han vil og om han vil og kan. Ingen tvinges, alt gis frivillig.» — Forsvarsskrift for de kristne, Tertullian, ca. 197 evt.

«Etter hvert som kirken vokste og forskjellige institusjoner oppstod, ble det nødvendig å lage lover som sørget for at geistligheten fikk en passende og varig økonomisk støtte. Ordningen med å gi tiende ble innført etter mønster av den gamle Loven . . . Den tidligste uttrykkelige loven angående dette ser ut til å være beskrevet i brevet fra de biskopene som var samlet i Tours i 567, og [i de kirkelovene som ble vedtatt] på det andre kirkemøtet i Mâcon i 585.» — The Catholic Encyclopedia.

[Rettigheter]

Mynt øverst til venstre: Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

[Bilde på sidene 4 og 5]

Det bringer glede å gi frivillige bidrag

[Bilder på side 7]

Frivillige bidrag er med på å finansiere forkynnelsesarbeidet, nødhjelp og bygging av møtesteder