Satan — en mytisk skikkelse eller en ond realitet?
Satan — en mytisk skikkelse eller en ond realitet?
DET ONDES opprinnelse har opptatt tenkere siden de tidligste tider. Et bibelleksikon sier: «Allerede på et tidlig tidspunkt var mennesket klar over at det stod overfor krefter som det ikke rådde over, og som øvde ond eller ødeleggende innflytelse.» (A Dictionary of the Bible av James Hastings) Dette leksikonet sier også: «Tidlig i menneskenes historie lette man instinktivt etter årsaker, og man personifiserte naturkreftene og diverse naturfenomener.»
Ifølge historikerne kan troen på demonguder og onde ånder spores tilbake til menneskehetens tidligste historie i Mesopotamia. Oldtidens babylonere trodde at det fantes en underverden, eller et dødsrike — «landet som ingen vender tilbake fra» — og at underverdenens hersker var guden Nergal, også kalt «den voldsomme» og «den som brenner». De fryktet også demoner, som de forsøkte å blidgjøre ved hjelp av magiske besvergelser. I egyptisk mytologi var Set det ondes gud og ble «framstilt med groteske, dyrlignende trekk — tynn, krum snute, nærmest firkantete ører og stiv, gaffelformet hale». — Larousse Encyclopedia of Mythology.
Grekerne og romerne hadde både gode og onde guder, men ingen rådende ond gud. Filosofene deres framholdt at det fantes to motsatte prinsipper. Empedokles omtalte dem som kjærlighet og hat (eller strid). Platon så det slik at verden hadde to «sjeler», og at den ene var årsak til det gode og den andre til det onde. Som en forfatter skriver: «I klassisk [gresk-romersk] hedensk religion kjente man ikke til Djevelen.» — Georges Minois i Le Diable (Djevelen).
Zoroastrismen i Iran framholdt at den høyeste gud, Ahura Mazdah, eller Ormazd, skapte Angra Mainyu, eller Ahriman, som valgte å gjøre det onde og derfor ble den onde ånd, eller ødeleggeren.
I jødedommen ble Satan framstilt som Guds motstander, som førte synden inn i verden. Men i århundrenes løp ble jødenes forestillinger om Satan påvirket av hedensk tenkning. Et oppslagsverk sier: «Det hadde funnet sted en stor forandring . . . i de siste århundrene fvt. I denne perioden tok [den jødiske] religionen . . . opp i seg mange trekk fra et dualistisk livssyn hvor Gud, sannheten og gode makter ble motarbeidet i himmelen og på jorden av sterke bedragerske og onde makter. Dette har øyensynlig skjedd under påvirkning fra persisk religion.» (Encyclopaedia Judaica) Og i et annet oppslagsverk om jødedommen sies
det: «Det var mulig å oppnå beskyttelse mot d[emoner] ved å holde budene og ved å bruke amuletter.» — The Concise Jewish Encyclopedia.Frafalne kristnes teologi
Akkurat som jødedommen hadde tatt opp i seg ubibelske forestillinger om Satan og demonene, antok frafalne kristne etter hvert ubibelske trosoppfatninger. Et bibelleksikon sier: «En av de mest ytterliggående oppfatningene innen oldtidens teologi gikk ut på at Gud løskjøpte sitt folk ved å betale løsepengen til Satan.» (The Anchor Bible Dictionary) Denne tanken ble lansert av Irenaeus (100-tallet evt.). Den ble videreført av Origenes (200-tallet), som hevdet at «Djevelen juridisk sett hadde krav på menneskene», og som betraktet «Kristi død . . . som en løsepenge betalt til Djevelen». — History of Dogma av Adolf Harnack.
Et katolsk oppslagsverk sier at den oppfatning at løsepengen var blitt betalt til Satan Djevelen, «spilte en fremtredende rolle i omkring tusen år av teologihistorien», og den forble en del av kirkens lære. (The Catholic Encyclopedia) Og oppfatningen fant støtte hos flere kirkefedre, deriblant Augustin (300—400-tallet). Langt om lenge, på 1100-tallet, kom de katolske teologene Anselm og Abélard fram til at Kristi offer var blitt frambåret ikke for Satan, men for Gud.
Overtroisk frykt i middelalderen
På de fleste katolske kirkemøtene rådde det en påfallende taushet om Satan Djevelen, men på det fjerde laterankonsil, i år 1215 evt., kom man fram til en trosbekjennelse hvor det i punkt 1 sies: «Djevelen og de andre demonene ble skapt gode av Gud, men ved det de gjorde, ble de onde.» Videre sies det at de til stadighet forsøker å sette menneskene på prøve. Det siste var en tanke som opptok mange i middelalderen. Satan Djevelen ble antatt å være årsak til alt som virket uvanlig, for eksempel uventet sykdom, plutselig død og feilslåtte avlinger. I 1233 utstedte pave Gregor IX flere buller mot kjettere, blant annet en bulle mot såkalte luciferianere, som angivelig tilbad Djevelen.
Den tanken at mennesker kunne være behersket av Djevelen eller hans demoner, førte snart til kollektiv paranoia — det oppstod en hysterisk frykt for trolldom og hekseri. Fra 1200-tallet til 1600-tallet spredte denne frykten seg raskt over hele Europa, og ved hjelp av de europeiske nybyggerne nådde den også Nord-Amerika. Også de protestantiske reformatorene Martin Luther og Jean Calvin gav sitt bifall til at man lette fram hekser og straffet dem. I Europa satte både kirkelige og verdslige domstoler i gang hekseprosesser basert på rykter eller falske anklager. Tortur var et vanlig middel for å få den anklagede til å tilstå.
De som ble funnet skyldige, kunne bli dømt til døden og ble i mange tilfeller brent på bålet; i England og Skottland ble de henrettet ved hengning. Når det gjelder tallet på ofre, sier et oppslagsverk: «Fra 1484 til 1782 var den kristne kirke ifølge noen historikere ansvarlig for at omkring 300 000 kvinner ble henrettet for hekseri.» (The World Book Encyclopedia) Hvis Satan stod bak denne tragedien, hvem var da hans redskaper — ofrene eller deres fanatiske forfølgere?
Tro og tvil i vår tid
På 1700-tallet hadde den rasjonalistiske tenkemåten sin blomstringstid, kjent som opplysningstiden. Leksikonet Encyclopædia Britannica sier: «Opplysningsfilosofien forsøkte å skyve djevleskikkelsen ut av den kristne bevissthet som et produkt av middelalderens mytologiske forestillinger.» Den romersk-katolske kirke reagerte på dette, og på Det første Vatikankonsil (1869—70) ble det slått fast at troen på Djevelen var en del av kirkens lære. På Det annet Vatikankonsil (1962—65) ble dette stadfestet på nytt, men i nokså forsiktige vendinger.
Offisielt er det slik at «kirken er forpliktet til å tro på engler og demoner,» som det sies i et katolsk leksikon. (New Catholic Encyclopedia) Men som det sies i et annet katolsk oppslagsverk (Théo): «Mange kristne i vår tid stiller seg avvisende til den tanken at det onde i verden skyldes en djevel.» De senere årene har katolske teologer måttet foreta en vanskelig balansegang mellom offisiell katolsk lære og moderne tenkning. Encyclopædia Britannica sier: «Liberale kristne teologer heller til den oppfatning at det Bibelen sier om Satan, er billedspråk som ikke skal forstås bokstavelig — at det er et mytologisk forsøk på å skildre det ondes eksistens og omfang i universet.» Om protestantenes holdning sier det samme oppslagsverket: «Våre dagers liberale protestanter er tilbøyelige til å mene at det ikke er nødvendig å tro på en personlig djevel.» Men bør sanne kristne betrakte det Bibelen sier om Satan Djevelen, bare som «billedspråk»?
Hva Bibelen lærer
Filosofer og teologer har ikke kommet fram til en bedre forklaring på det ondes opprinnelse enn den forklaring Bibelen gir. Det Bibelen sier om Satan, utgjør grunnlaget for å forstå hva som er den egentlige årsaken til det onde og til menneskehetens lidelser, og hvorfor volden øker for hvert år som går.
Noen spør kanskje: Hvis Gud er en god og kjærlig Skaper, hvordan kunne han da skape en ond åndeskapning som Satan? Bibelen lærer at alle Jehova Guds gjerninger er fullkomne, og at alle hans fornuftutstyrte skapninger har en fri vilje. (5. Mosebok 30: 19; 32: 4; Josva 24: 15; 1. Kongebok 18: 21) Den åndeskapningen som ble Satan, må derfor ha blitt skapt fullkommen og må bevisst ha valgt å vike av fra sannhetens og rettferdighetens vei. — Johannes 8: 44; Jakob 1: 14, 15.
Satans opprørske kurs ligner på mange Esekiel 28: 11—19) Satan reiste ikke tvil om Jehova Guds overhøyhet eller om at Jehova var Skaperen. Hvordan skulle Satan kunne gjøre det når han selv var blitt skapt av Jehova? Men han utfordret den måten Jehova utøvde sitt overherredømme på. I Edens hage insinuerte Satan at Jehova berøvet det første menneskepar noe som de hadde rett til, og som deres velvære var avhengig av. (1. Mosebok 3: 1—5) Han klarte å få Adam og Eva til å gjøre opprør mot Jehovas rettferdige overherredømme og førte dermed synd og død over dem og deres etterkommere. (1. Mosebok 3: 6—19; Romerne 5: 12) Bibelen viser altså at Satan er den egentlige årsaken til menneskehetens lidelser.
måter den kurs som «kongen i Tyrus» fulgte. Denne kongen ble i poetiske vendinger beskrevet som «fullkommen i skjønnhet» og som ’uklanderlig på sine veier fra den dagen han ble skapt, inntil det ble funnet urettferdighet hos ham’. (En tid før vannflommen sluttet andre engler seg til Satan i hans opprør. De materialiserte seg ved å ikle seg menneskelegemer, slik at de kunne tilfredsstille sitt begjær etter seksuelle nytelser sammen med menneskedøtrene. (1. Mosebok 6: 1—4) Da vannflommen kom, vendte disse frafalne englene tilbake til åndeverdenen, men ikke til sin «opprinnelige stilling» hos Gud i himmelen. (Judas 6) De ble fornedret til en tilstand med tykt åndelig mørke. (1. Peter 3: 19, 20; 2. Peter 2: 4) De har gjort seg selv til demoner, onde ånder, som ikke lenger tjener under Jehovas overherredømme, men har Satan som hersker. Demonene er øyensynlig ikke lenger i stand til å materialisere seg, men de kan fortsatt øve sterk innflytelse på menneskers sinn og liv og er uten tvil ansvarlige for mye av den volden som preger vår tid. — Matteus 12: 43—45; Lukas 8: 27—33 .
Satans styre skal snart opphøre
Det er tydelig at onde makter er i virksomhet i dagens verden. Apostelen Johannes skrev: «Hele verden ligger i den ondes makt.» — 1. Johannes 5: 19.
Bibelske profetier som har gått i oppfyllelse, viser at Satan Djevelen nå forverrer forholdene på jorden fordi han vet at han bare har «en kort tidsperiode» igjen til å skade og ødelegge før han blir bundet. (Åpenbaringen 12: 7—12; 20: 1—3) Når hans styre opphører, vil dette innvarsle en rettferdig, ny verden, hvor tårer, død og smerte ’ikke skal være mer’. Da kommer Guds vilje til å «skje på jorden som i himmelen». — Åpenbaringen 21: 1—4; Matteus 6: 10, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85.
[Bilder på side 4]
Babylonerne trodde på guden Nergal (lengst til venstre), også kalt «den voldsomme»; Platon (til venstre) trodde at verden hadde to «sjeler» som motarbeidet hverandre
[Rettigheter]
Sylinder: Musée du Louvre, Paris; Platon: Nasjonalmuseet i Aten
[Bilder på side 5]
Irenaeus, Origenes og Augustin lærte at løsepengen ble betalt til Djevelen
[Rettigheter]
Origenes: Culver Pictures; Augustin: Fra boken Great Men and Famous Women
[Bilde på side 6]
Frykt for hekser førte til at mange tusen ble henrettet
[Rettigheter]
Fra boken Bildersaal deutscher Geschichte