Septuaginta — nyttig både før og nå
Septuaginta — nyttig både før og nå
EN MEKTIG mann fra Etiopia hadde vært i Jerusalem og var nå på vei hjem. Mens han satt i vognen sin, som kjørte på en ørkenvei, leste han høyt fra en religiøs bokrull. Forklaringen på de ordene han leste, gjorde et slikt inntrykk på ham at han der og da begynte å leve et nytt liv. (Apostlenes gjerninger 8: 26—38) Mannen hadde lest Jesaja 53: 7, 8 i den aller første oversettelsen av bibelske skrifter — den greske oversettelsen Septuaginta. Dette verket har i århundrenes løp spilt en så viktig rolle i utbredelsen av Bibelens budskap at det er blitt omtalt som en bibeloversettelse som forandret verden.
Når og under hvilke omstendigheter ble Septuaginta utarbeidet? Hvorfor var det behov for en oversettelse av De hebraiske skrifter («Det gamle testamente»)? Hvilken nytte har man hatt av Septuaginta opp gjennom århundrene? Er denne oversettelsen til nytte for oss som lever nå, og i tilfelle hvordan?
Laget for gresktalende jøder
Da Aleksander den store i 332 fvt. marsjerte inn i Egypt etter å ha ødelagt den fønikiske byen Tyrus, ble han mottatt som en befrier. Der grunnla han byen Alexandria, som ble et lærdomssete i oldtidens verden. Aleksander, som ønsket å få gresk kultur utbredt blant dem som bodde i de erobrede områdene, innførte fellesgresk (koiné) i hele sitt veldige rike.
På 200-tallet fvt. fikk Alexandria en stor jødisk befolkning. Mange som etter jødenes fangenskap i Babylon hadde vært spredt omkring i forskjellige kolonier utenfor Palestina, flyttet til Alexandria. Hvor fortrolige var disse jødene med det hebraiske språk? Et oppslagsverk, McClintock og Strongs Cyclopedia, sier: «Man vet at etter at jødene hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Babylon og ikke lenger var så fortrolige med klassisk hebraisk, ble det som ble lest høyt fra Mosebøkene i synagogene i Palestina, forklart for dem på kaldeisk [arameisk] . . . Jødene i Alexandria hadde sannsynligvis enda dårligere kjennskap til hebraisk; til daglig snakket de aleksandrinsk gresk.» I Alexandria var tiden tydeligvis moden for å oversette De hebraiske skrifter til gresk.
Aristobulos, en jøde som levde på 100-tallet fvt., skrev at den hebraiske lov var blitt oversatt til gresk, og at oversettelsen var blitt fullført i regjeringstiden til Ptolemaios II Filadelfos (285—246 fvt.). Det er delte meninger om hva Aristobulos siktet til med ’loven’. Noen tror at han hentydet bare til Pentateuken (de fem Mosebøkene), mens andre mener at han siktet til De hebraiske skrifter i sin helhet.
Ifølge tradisjonen skal 72 jødiske lærde ha arbeidet med den første skrevne oversettelsen av bibelske skrifter fra hebraisk til gresk. Senere ble tallet avrundet til 70. Oversettelsen ble derfor kalt Septuaginta, som betyr «70». (Septuaginta blir ofte betegnet LXX, som er tallet 70 skrevet med romertall.) Ved slutten av 100-tallet fvt. forelå alle bøkene i De hebraiske skrifter på gresk. Og benevnelsen Septuaginta kom til å bli brukt om den greske oversettelsen av alle disse bøkene.
Nyttig i det første århundre
Septuaginta var alminnelig kjent og utbredt blant gresktalende jøder før og i den tidsperioden da Jesus og hans apostler forkynte. Mange av de jødene og proselyttene som kom sammen i Jerusalem på pinsedagen i år 33 evt., var fra «distriktet Asia» og fra Egypt, Libya, Roma og Kreta — områder hvor folk snakket gresk. De brukte uten tvil Septuaginta når de leste i Skriftene. (Apostlenes gjerninger 2: 9—11) Denne oversettelsen kom derfor til å spille en viktig rolle i forbindelse med utbredelsen av det gode budskap i det første århundre.
Et eksempel på dette framgår av beretningen om disippelen Stefanus, som i en samtale med noen fra Kyrene, Alexandria, Kilikia og Asia sa: «Josef sendte . . . bud og kalte til seg Jakob, sin far, og alle sine slektninger, syttifem sjeler i tallet.» (Apostlenes gjerninger 6: 8—10; 7: 12—14) Ifølge den hebraiske teksten i 1. Mosebok, kapittel 46, var tallet på Josefs slektninger sytti. Men Septuaginta bruker tallet syttifem. Det ser ut til at Stefanus siterte fra Septuaginta. — 1. Mosebok 46: 20, 26, 27.
Da apostelen Paulus reiste gjennom Lilleasia og Hellas på sin andre og tredje misjonsreise, forkynte han for mange ikke-jøder som ’fryktet Gud’, deriblant ’grekere som tilbad Apostlenes gjerninger 13: 16, 26; 17: 4) De hadde begynt å frykte Gud, eller å tilbe ham, fordi de hadde fått en viss kunnskap om ham ut fra Septuaginta. Da Paulus forkynte for disse gresktalende menneskene, siterte han ofte fra denne oversettelsen, eller han gjengav hovedtanken i de aktuelle skriftstedene. — 1. Mosebok 22: 18; Galaterne 3: 8.
Gud’. (I De kristne greske skrifter er de fleste av de omkring 320 direkte sitatene og de i alt omkring 890 sitatene fra og henvisningene til De hebraiske skrifter basert på Septuaginta. De sitatene som ble hentet fra denne oversettelsen og ikke fra de hebraiske håndskriftene, ble derfor en del av de inspirerte kristne greske skrifter («Det nye testamente»). Dette er virkelig bemerkelsesverdig! Jesus hadde forutsagt at det gode budskap om Riket skulle forkynnes på hele den bebodde jord. (Matteus 24: 14) For at dette arbeidet skal kunne bli utført, har Jehova Gud tillatt at hans inspirerte Ord er blitt oversatt til mange forskjellige språk som leses av folk rundt omkring i verden.
Nyttig i vår tid
Septuaginta har fortsatt verdi i vår tid og er et nyttig hjelpemiddel når det gjelder å avdekke avskrivningsfeil som kan ha sneket seg inn i senere avskrifter av hebraiske håndskrifter. Et slikt tilfelle finnes i 1. Mosebok 4: 8: «Etter dette sa Kain til sin bror Abel: [’La oss gå ut på marken.’] Så skjedde det, mens de var ute på marken, at Kain gikk løs på sin bror Abel og drepte ham.»
Den passasjen som står i klammer, «la oss gå ut på marken», finnes ikke i hebraiske håndskrifter som daterer seg fra 900-tallet evt. Men den er med i eldre Septuaginta-håndskrifter og i noen få andre gamle kilder. Den hebraiske teksten har her det ordet som vanligvis brukes foran direkte tale — men uten noen etterfølgende ord. Hva kan ha skjedd? I 1. Mosebok 4: 8 er det to setninger etter hverandre som slutter med «ut(e) på marken». McClintock og Strongs Cyclopedia nevner denne muligheten: «Den hebraiske avskriverens øye har sannsynligvis latt seg forlede av at [det samme] ordet . . . står sist i begge setningene.» Avskriveren kan altså ha oversett den første setningen som slutter med passasjen «la oss gå ut på marken». Som dette viser, kan Septuaginta og andre eldre håndskrifter brukes til å avdekke feil i senere avskrifter av den hebraiske tekst.
På den annen side kan også utgaver av Septuaginta inneholde feil, og i noen tilfeller har den hebraiske tekst gitt grunnlag for å korrigere den greske teksten. Sammenligninger av de hebraiske håndskriftene, Septuaginta og andre oversettelser er en hjelp til å oppdage både oversettelsesfeil og avskrivningsfeil, og dette sikrer en nøyaktig gjengivelse av Guds Ord.
I dag finnes det fortsatt fullstendige utgaver av Septuaginta som daterer seg så langt tilbake som fra 300-tallet evt. Disse og senere utgaver inneholder ikke Guds navn, Jehova, på hebraisk uttrykt ved tetragrammet (de fire hebraiske bokstavene som utgjør Guds navn, og som kan transkriberes JHWH). I disse utgavene har man brukt de greske ordene for «Gud» og «Herren» alle de stedene hvor tetragrammet forekom i den hebraiske tekst. For omkring 50 år siden ble det imidlertid gjort et funn i Palestina som kastet lys over dette. En gruppe som utforsket hulene ved vestkysten av Dødehavet, oppdaget fragmenter av en gammel skinnrull med De tolv profeter (Hosea til og med Malaki) skrevet på gresk. Fragmentene ble datert til mellom år 50 fvt. og år 50 evt. I disse eldre fragmentene var tetragrammet ikke blitt erstattet med de greske ordene for «Gud» og «Herren». Slik ble det bekreftet at Guds navn til å begynne med ble brukt i Septuginta, den første oversettelsen av bibelske skrifter.
I 1971 ble det publisert en rekke fotografier av papyrusfragmenter av Septuaginta (Papyrus Fouad 266) som dateres til det andre eller det første århundre fvt. Hva avslørte disse fragmentene? Også her var Guds navn bevart.
Disse svært gamle fragmentene av Septuaginta utgjør et sterkt holdepunkt for å si at Jesus og hans disipler i det første århundre kjente og brukte Guds navn.I dag er Bibelen den bok i historien som er blitt oversatt til flest språk. Over 90 prosent av verdens befolkning har adgang til i hvert fall deler av den på sitt eget språk. Vi setter særlig stor pris på Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter, som er en nøyaktig og moderne oversettelse. Hele denne oversettelsen eller deler av den foreligger nå på over 40 språk. Den finnes også i en referanseutgave, som foreligger på engelsk, tysk, dansk og flere andre språk, og som inneholder hundrevis av fotnoter med henvisninger til Septuaginta og andre gamle håndskrifter. Ja, den dag i dag er Septuaginta av interesse og verdi for dem som studerer Bibelen.
[Bilde på side 26]
Disippelen Filip forklarte et skriftsted som en mann hadde lest i «Septuaginta»
[Bilde på side 29]
Apostelen Paulus siterte ofte fra «Septuaginta»