Å vandre på Jehovas veier bringer store velsignelser
Å vandre på Jehovas veier bringer store velsignelser
HAR du noen gang vært på fottur i fjellet? Hvis du har det, følte du det kanskje som om du var oppe på verdens tak. Det var herlig å puste inn den friske luften, se så langt øyet kunne nå, og bare nyte de naturskjønne omgivelsene! Kanskje hverdagens bekymringer virket litt mindre viktige.
De fleste får sjelden vært på slike turer, men hvis du er en innviet kristen, har du kanskje vandret i høyden en tid — åndelig talt. Du har sikkert bedt i likhet med salmisten i gammel tid: «Gjør meg kjent med dine veier, Jehova; lær meg dine stier.» (Salme 25: 4) Husker du hvordan du følte det da du begynte å gå opp til det ’fjellet hvor Jehovas hus står’, og begynte å ’ferdes på høyder’? (Mika 4: 2; Habakkuk 3: 19) Du innså uten tvil raskt at det å vandre på den rene tilbedelses opphøyde stier gav deg glede og beskyttelse. Du begynte å erfare det samme som salmisten, som sa: «Lykkelig er det folk som kjenner gledesropet. Jehova, i ditt ansikts lys fortsetter de å vandre.» — Salme 89: 15.
Men noen ganger må fotturister i fjellterreng kjempe med lange, bratte bakker. De får vondt i bena og blir slitne. På samme måte kan vi erfare vanskeligheter i tjenesten for Gud. Våre skritt har kanskje vært litt anstrengte i det siste. Hvordan kan vi få tilbake kreftene og gleden? Det første skrittet er å være innforstått med at Jehovas veier er de beste.
Jehovas opphøyde lover
Jehovas veier er ’høyere enn menneskers veier’, og hans tilbedelse er blitt ’grunnfestet over toppen av fjellene og løftet opp over høydene’. (Jesaja 55: 9; Mika 4: 1) Jehovas visdom er «visdommen ovenfra». (Jakob 3: 17) Hans lover er bedre enn alle andre lover. I en tid da kanaaneerne drev med barneofring, gav for eksempel Jehova israelittene lover som var moralsk opphøyde og var kjennetegnet av barmhjertighet. Han sa til dem: «Du skal ikke behandle den ringe med partiskhet, og du skal ikke favorisere en person som er stor. . . . Den fastboende utlending . . . skal for dere være som en innfødt iblant dere; og du skal elske ham som deg selv.» — 3. Mosebok 19: 15, 34.
Femten hundre år senere gav Jesus flere eksempler på Jehovas ’majestetiske lov’. (Jesaja 42: 21) I Bergprekenen sa han til disiplene: «Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere; så dere kan vise at dere er sønner av deres Far, som er i himlene.» (Matteus 5: 44, 45) Og han la til: «Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem; det er i virkeligheten dette Loven og Profetene går ut på.» — Matteus 7: 12.
Disse opphøyde lovene rørte ved hjertet til dem som var mottagelige, og motiverte dem til å etterligne den Gud de tilbad. (Efeserne 5: 1; 1. Tessaloniker 2: 13) Tenk på den forandringen som Paulus gikk igjennom. Første gang vi hører om ham, var da han «samtykte i mordet» på Stefanus og fór «voldsomt fram mot menigheten». Bare noen få år senere behandlet han de kristne i Tessalonika på en mild måte, «som når en ammende mor steller med sine egne barn». Opplæring fra Gud forandret Paulus fra å være en forfølger til å være en omsorgsfull kristen. (Apostlenes gjerninger 8: 1, 3; 1. Tessaloniker 2: 7) Han var virkelig takknemlig for at hans personlighet var blitt formet av Kristi lære. (1. Timoteus 1: 12, 13) Hvordan kan en lignende takknemlighet hjelpe oss til å fortsette å vandre på Guds opphøyde stier?
Vandre med takknemlighet
Fotturister gleder seg over den flotte utsikten man får i fjellet. De lærer seg også å glede seg over de små ting langs stien, for eksempel en uvanlig stein eller en pen blomst. Kanskje får de et glimt av et vilt dyr. Åndelig talt trenger vi å være våken for de belønninger — små og store — som vi får fordi vi vandrer med Gud. Denne årvåkenheten kan gi oss ny kraft og forandre slitsom trasking til rask gange. Vi vil si som David: «La meg høre din kjærlige godhet om morgenen, for til deg har jeg satt min lit. Gjør meg kjent med den vei jeg bør vandre på.» — Salme 143: 8.
En som heter Mary, og som har vandret på Jehovas veier i mange år, sier: «Når jeg ser på alt det Jehova har skapt, ser jeg ikke bare det kompliserte skaperverket, men også Jehovas kjærlige personlighet. Om det er et dyr, en fugl eller et insekt, har hver enkelt sitt fascinerende særpreg. Den samme gleden får man over åndelige sannheter som blir klarere etter hvert som årene går.»
Hvordan kan vi få en dypere verdsettelse? Blant annet ved at vi ikke tar for gitt det Jehova gjør for oss. «Be uopphørlig,» skrev Paulus. «Frambær takk i forbindelse med alt.» — 1. Tessaloniker 5: 17, 18; Salme 119: 62.
Personlig studium hjelper oss til å framelske en takknemlig innstilling. Paulus formante de kristne i Kolossai: ’Fortsett å vandre i forening med Jesus Kristus, idet dere strømmer over av tro i takksigelse.’ (Kolosserne 2: 6, 7) Når vi leser i Bibelen og mediterer over det vi leser, styrker det vår tro og drar oss nærmere Bibelens Forfatter. Overalt på dens sider er det skatter som kan anspore oss til å ’strømme over av takksigelse’.
Det at vi tjener Jehova sammen med våre brødre, gjør det også enklere å gå på Hans veier. Salmisten sa om seg selv: «Jeg har fellesskap med alle som virkelig frykter deg.» (Salme 119: 63) Noen av våre lykkeligste stunder er når vi er til stede på kristne stevner, og når vi ellers er sammen med våre kristne brødre. Vi forstår at vår verdifulle verdensomfattende kristne familie kun er til på grunn av Jehova og hans opphøyde veier. — Salme 144: 15b.
I tillegg til takknemlighet vil ansvarsfølelse styrke oss til å fortsette å gå framover på Jehovas opphøyde veier.
Vandre med ansvarsfølelse
Fotturister som har ansvarsfølelse, forstår at de må være forsiktige, så de ikke går seg bort eller forviller seg for nær bratte stup. Fordi Jehova har skapt oss med en fri vilje, tillater han oss å ha et rimelig mål av frihet og initiativ. Men en slik frihet krever at vi har ansvarsfølelse, slik at vi oppfyller våre kristne forpliktelser.
Jehova stoler for eksempel på at hans tjenere vil oppfylle sine forpliktelser på en ansvarsfull måte. Han sier ikke hvor mye tid og krefter vi skal bruke på kristne aktiviteter, eller hvor mye vi skal bidra med økonomisk eller på andre måter. Tvert imot appellerer Paulus’ ord til korinterne til oss alle: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte.» — 2. Korinter 9: 7; Hebreerne 13: 15, 16.
Ansvarsbevisste kristne gir ved å fortelle om det gode budskap til andre. Vi viser også at vi har ansvarsfølelse, ved å gi bidrag til det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. Gerhardt, en kristen eldste, forteller at han og hans kone begynte å gi mye større bidrag etter at de hadde vært på et stevne i Øst-Europa. Han sier: «Vi så at våre brødre hadde så lite materielt; allikevel verdsatte de vår bibelske litteratur svært høyt. Derfor bestemte vi oss for at vi ville gi så stor økonomisk støtte vi kunne, til våre trengende brødre i andre land.»
Vi kan øke vår utholdenhet
Å vandre i fjellet krever styrke og utholdenhet. Fotturister trener så ofte de kan, og mange går kortere turer for å forberede seg til lange fjellvandringer. På samme måte anbefalte Paulus at vi holder oss opptatt med teokratiske gjøremål, slik at vi holder oss i god form åndelig sett. Han sa at de som ønsker å «vandre verdig for Jehova» og å bli «gjort sterke», må fortsette «å bære frukt i enhver god gjerning». — Kolosserne 1: 10, 11.
Motivasjonen påvirker fotturistens utholdenhet. Hvordan? Det å være fokusert på et klart mål, for eksempel en topp langt borte, har en stimulerende virkning. Og når vandreren kommer fram til mellomliggende landemerker, kan han måle framgangen mot det endelige målet. Når han ser tilbake på den strekningen han allerede har gått, føler han seg tilfreds.
På lignende måte er det vårt håp om evig liv som holder oss oppe, og som driver oss. (Romerne 12: 12) I mellomtiden, mens vi vandrer på Jehovas veier, føler vi at vi oppnår noe ved å sette oss kristne mål og så nå dem. Og vi føler glede når vi ser tilbake på flere år med trofast tjeneste eller legger merke til de forandringer vi har gjort når det gjelder vår personlighet. — Salme 16: 11.
Fotturister går i et jevnt tempo for å klare å gå lange strekninger og for å spare på kreftene. På samme måte vil en god rutine som innbefatter regelmessig møtedeltagelse og felttjeneste, få oss til ivrig å nærme oss målet. Paulus oppmuntret derfor sine trosfeller til å «fortsette å vandre ordentlig i den samme rutine». — Filipperne 3: 16.
Vi vandrer selvfølgelig ikke alene på Jehovas veier. Paulus skrev: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger.» (Hebreerne 10: 24) God omgang åndelig sett vil gjøre det lettere for oss å holde tempoet mens vi vandrer sammen med våre trosfeller. — Ordspråkene 13: 20.
Og til slutt det viktigste: Vi må aldri glemme den styrke som Jehova gir oss. De som har sin styrke i Jehova, «vandrer videre fra vital kraft til vital kraft». (Salme 84: 5, 7) Selv om vi til tider må krysse vanskelig terreng, vil vi klare det med Jehovas hjelp.