JEG var tolv år første gang jeg skjønte at jeg hadde noe verdifullt å gi andre. På et stevne spurte en bror meg om jeg hadde lyst til å bli med og forkynne. «Ja», svarte jeg, selv om jeg aldri hadde forkynt før. Vi drog til distriktet, og broren gav meg noen brosjyrer om Guds rike. «Du kan besøke dem som bor på den siden av gaten», sa han, «og så tar jeg denne siden.» Jeg var nervøs, men begynte å gå fra hus til hus, og til min store overraskelse hadde jeg snart levert alle brosjyrene. Det var tydeligvis mange som ville ha det jeg hadde å gi.

Jeg ble født i 1923 i Chatham i grevskapet Kent i England, og jeg vokste opp i en verden som var full av skuffede mennesker. Verden hadde ikke blitt et bedre sted etter Den store krigen, slik det var lovt. Foreldrene mine var også skuffet over lederne i baptistkirken, som virket mest interessert i sin egen framgang. Da jeg var omtrent ni år, begynte mor å gå på møter i forsamlingslokalet til Den Internasjonale Bibelstudieforening, hvor de som hadde tatt navnet Jehovas vitner, holdt til. En av søstrene der gav oss barna bibelundervisning ut fra Bibelen og boken Guds Harpe. Jeg likte det jeg lærte.

I tenårene likte jeg å gi andre et håp ved å vise dem hva Guds Ord lover. Jeg drog ofte ut for å gå fra hus til hus alene, men jeg samarbeidet også med andre og lærte av dem. For å nevne et eksempel: En gang en eldre bror og jeg syklet til det distriktet vi skulle forkynne i, passerte vi en prest, og jeg sa: «Der går det en geit.» Broren stanset og bad meg sette meg ned med ham på en tømmerstokk. Han spurte: «Hvem har gitt deg myndighet til å bestemme hvem som er geit? La oss bare være glade for å kunne dele det gode budskap med folk og så overlate dommen til Jehova.» I disse årene tidlig i livet lærte jeg mye om gleden ved å gi. – Matt 25:31–33; Apg 20:35.

Noe jeg lærte av en annen eldre bror, var at for å finne glede i å gi må vi noen ganger være tålmodige og utholdende. En gang inviterte han meg hjem til seg på noen forfriskninger. Kona hans, som ikke likte Jehovas vitner, var så rasende fordi han hadde vært ute og forkynt, at hun begynte å kaste tepakker på oss. Han irettesatte henne ikke, men la teen tilbake med et smil. Flere år senere fikk han lønn for sin tålmodighet da kona hans ble døpt som et av Jehovas vitner.

 Mitt ønske om å gi andre et håp for framtiden fortsatte å vokse, og mor og jeg ble døpt i Dover i mars 1940. Storbritannia erklærte krig mot Tyskland i september 1939, da jeg var 16 år. I juni 1940 stod jeg på trappen utenfor huset vårt og så på mens lastebiler med tusener av sårede soldater kjørte forbi. Soldatene var overlevende etter slaget ved Dunkerque. Jeg kunne ikke se noe tegn til håp i øynene deres, og jeg ville så gjerne fortelle dem om Guds rike. Senere det året startet den jevnlige bombingen av Storbritannia. Hver kveld så jeg tyske bombeflyskvadroner som fløy over området vårt. Bombene hvinte, og vi kunne høre dem falle, noe som gjorde oss ekstra redde. Når vi gikk ut neste morgen, fant vi hele områder med ødelagte hus. Jeg ble mer og mer overbevist om at Guds rike var mitt eneste håp for framtiden.

Det var i 1941 at jeg for alvor begynte på det livet som har gjort meg så lykkelig. Jeg hadde i en tid jobbet på verftet Royal Dockyard i Chatham som skipsbyggerlærling, en ettertraktet stilling med mange goder. Jehovas tjenere hadde lenge forstått at kristne ikke skal kjempe for én nasjon mot en annen. Rundt 1941 ble vi klar over at vi heller ikke kan jobbe i våpenindustrien. (Joh 18:36) Siden verftet bygde ubåter, fant jeg ut at det var på tide å slutte i jobben og heller begynne i heltidstjenesten. Mitt første tjenesteoppdrag var i Cirencester, en sjarmerende liten by i Cotswolds.

Da jeg ble 18, ble jeg dømt til ni måneders fengsel fordi jeg nektet militærtjeneste. Det føltes forferdelig da celledøren ble smelt igjen og jeg ble sittende alene. Men snart begynte fangevoktere og innsatte å spørre om hvorfor jeg var der, og jeg forklarte dem med glede hva jeg trodde på.

Etter at jeg ble løslatt, ble jeg spurt om jeg kunne forkynne sammen med Leonard Smith * i forskjellige byer i Kent, det området som vi var fra. Fra 1944 av falt det over tusen ubemannede jetfly fullastet med eksplosiver over Kent. Vi befant oss rett under flyruten mellom det naziokkuperte Europa og London. Disse flygende bombene ble kalt doodlebugs. Det var en terrorkampanje, for hvis man hørte at motoren stanset,  noe vi ofte gjorde, visste man at flyet noen sekunder senere ville styrte og eksplodere. Vi studerte Bibelen med en familie på fem. Noen ganger satt vi under et jernbord som var laget for å beskytte dem hvis huset kollapset. Alle i familien ble etter hvert døpt.

Etter krigen var jeg pioner i to år i den sørlige delen av Irland. Vi var ikke klar over hvor forskjellig Irland var fra England. Vi gikk fra dør til dør og spurte om vi kunne få losji, og forklarte at vi var misjonærer. Vi tilbød bladene på gaten. For noen «dumme» ting å gjøre i et så katolsk land! Da en mann truet oss med vold, klaget jeg til en politimann, som sa: «Vel, hva hadde du forventet?» Vi forstod ikke hvor stor makt prestene hadde. De sørget for at folk fikk sparken fra jobbene sine hvis de tok imot bøkene våre, og de fikk oss kastet ut fra losjiene våre.

Det tok ikke lang tid før vi fant ut at når vi kom til et nytt område, var det best å sykle langt unna der vi bodde, og bare forkynne der folk hadde en annen prest. Vi besøkte dem som bodde i nærheten, helt til slutt. I Kilkenny studerte vi med en ung mann tre ganger i uken til tross for trusler fra voldelige gjenger. Jeg var så glad i å lære folk bibelske sannheter at jeg bestemte meg for å søke om å få opplæring som misjonær på Vakttårnets bibelskole Gilead.

Etter det fem måneder lange kurset i staten New York fikk fire av oss Gilead-misjonærer i oppdrag å tjene på de mindre øyene i Det karibiske hav. I november 1948 seilte vi fra byen New York i den 59 fots skonnerten Sibia. Jeg hadde aldri seilt før, så jeg var veldig spent. En av oss, Gust Maki, var en erfaren sjøkaptein. Han lærte oss noen grunnleggende sjømannsferdigheter, som å heise og låre de forskjellige seilene, holde kompasskursen og krysse mot vinden. Gust navigerte båten på en dyktig måte i 30 dager gjennom farlige stormer til vi kom til Bahamas.

Etter at vi hadde forkynt noen måneder på de mindre øyene i Bahamas, satte vi kursen for Leewardøyene og Windwardøyene. Disse øygruppene strekker seg omkring 800 kilometer fra Jomfruøyene i nærheten av Puerto Rico og nesten helt til Trinidad. I fem år forkynte vi for det meste på isolerte øyer der det ikke var noen Jehovas vitner. Noen ganger gikk det flere uker uten at vi kunne sende eller motta post. Men så glade vi var for å forkynne Jehovas ord «på de fjerne øyer»! – Jer 31:10.

Når vi ankret opp i en bukt, vakte det stor oppsikt blant landsbyboerne, og folk samlet seg på bryggen for å finne ut hvem vi var. Noen hadde verken sett en skonnert eller en hvit mann før. Øyboerne var vennlige religiøse mennesker som kjente Bibelen godt. Ofte gav de oss fersk fisk, avokadoer og peanøtter. I den lille båten vår var det liten plass til å sove, lage mat og vaske klær, men vi klarte oss.

Vi pleide å ro i land og bruke hele dagen til å besøke folk. Vanligvis fortalte vi dem at det skulle holdes et bibelsk foredrag. I skumringen ringte vi så med skipsklokken. Det var fantastisk å se folk komme gående. Oljelampene deres var  som funklende stjerner som kom nedover åssidene. Noen ganger var det hundre personer som kom, og de ble værende til langt utpå kvelden og stilte spørsmål. De likte å synge, så vi skrev noen av Rikets sanger på maskin og delte dem ut. Vi fire sang melodiene så godt vi kunne, og så stemte de andre i etter hvert. Stemmene lød så vakkert sammen. For en lykkelig tid!

Etter at vi hadde ledet et bibelstudium, hendte det at de vi hadde studert med, fulgte med oss til den neste familien vi skulle besøke, for å bli med på studiet deres også. Siden vi som regel måtte dra videre etter å ha vært noen få uker på et sted, bad vi ofte dem som var mest interessert, om å fortsette å studere med de andre til vi kom tilbake. Det var så fint å se hvor alvorlig noen av dem tok oppgaven.

I dag er mange av disse øyene populære turistmål, men den gangen var de isolerte steder med bare turkise laguner, sandstrender og palmetrær. Vanligvis seilte vi fra øy til øy om natten. Delfiner svømte lekent langs båten, og det eneste en kunne høre, var lyden av baugen som skar gjennom vannet. Måneskinnet på det rolige havet laget en sølvglinsende vei som strakte seg helt til horisonten.

Etter at vi hadde forkynt på øyene i fem år, seilte vi til Puerto Rico for å bytte ut skonnerten med en båt med motor. Da vi kom dit, traff jeg en nydelig misjonærsøster, Maxine Boyd, som jeg ble forelsket i. Hun hadde vært en ivrig forkynner helt siden hun var barn, og hun hadde tjent som misjonær i Den dominikanske republikk til hun i 1950 ble utvist derfra av den katolske regjeringen. Siden jeg jobbet på en båt, hadde jeg bare tillatelse til å bli én måned på Puerto Rico. Jeg skulle snart dra ut til øyene igjen og være borte i noen år. Så jeg sa til meg selv: «Ronald, hvis du vil ha denne jenta, må du handle raskt.» Etter tre uker fridde jeg, og etter seks uker var vi gift. Maxine og jeg fikk i oppdrag å tjene som misjonærer på Puerto Rico, så det ble ikke til at jeg ble med den nye båten.

I 1956 begynte vi i kretstjenesten. Mange i menighetene i den kretsen vi reiste i, var fattige, men vi elsket å besøke dem. I landsbyen Potala Pastillo, for eksempel, var det to familier med mange barn, og jeg pleide å spille fløyte for dem. Jeg spurte en av de små jentene, Hilda, om hun hadde lyst til å bli med oss ut og forkynne. Hun sa: «Jeg har lyst, men jeg kan ikke. Jeg har ingen sko.» Vi kjøpte et par til henne, og hun ble med oss i tjenesten. Mange år senere, i 1972, da Maxine og jeg besøkte Betel i Brooklyn, kom en søster som nettopp hadde blitt uteksaminert fra Gilead-skolen, bort til oss. Hun skulle straks reise til Ecuador som misjonær, og hun sa til oss: «Dere kjenner meg ikke igjen, gjør dere vel? Jeg er den lille jenta fra Pastillo som ikke hadde noen sko.» Det var Hilda! Vi ble så glade at vi gråt!

I 1960 ble vi spurt om å tjene på avdelingskontoret på Puerto Rico, som lå i et lite, toetasjes hus i Santurce i San Juan. Til å begynne med gjorde Lennart Johnson og jeg mesteparten av arbeidet. Han og hans kone var de første vitnene i Den dominikanske republikk, og de hadde kommet til Puerto Rico i 1957. Senere tok Maxine hånd om abonnementene på bladene – over tusen hver uke. Hun likte å gjøre dette arbeidet, for hun tenkte på alle de menneskene som fikk åndelig føde.

Jeg liker å tjene på Betel, for det er et liv som dreier seg om å gi. Men det er ikke et liv uten utfordringer. For å nevne et eksempel: Under det første internasjonale stevnet som ble holdt på Puerto Rico, i 1967, følte jeg meg overmannet av alt ansvaret. Nathan Knorr, som tok ledelsen blant Jehovas vitner på den tiden, kom til Puerto Rico. Han trodde at jeg hadde glemt å ordne med transport til de besøkende misjonærene, selv om jeg hadde gjort det. Senere gav han meg streng veiledning om å være strukturert, og han sa at han var skuffet over meg. Jeg ville ikke diskutere med ham, men jeg følte meg urettferdig behandlet og var oppbrakt en god stund. Men neste gang  Maxine og jeg traff bror Knorr, inviterte han oss til rommet sitt og laget et måltid til oss.

Vi drog flere ganger fra Puerto Rico til England for å besøke familien min. Far tok ikke imot sannheten da mor og jeg gjorde det. Men når det kom foredragsholdere fra Betel, lot mor dem ofte bo hos oss. Far så hvor annerledes disse ydmyke tilsynsmennene på Betel var i forhold til de prestene som han hadde fått avsky for mange år tidligere. Til slutt, i 1962, ble han døpt som et av Jehovas vitner.

Min kjære Maxine døde i 2011. Jeg ser virkelig fram til å treffe henne igjen i oppstandelsen. For en oppmuntrende tanke! I løpet av de 58 årene Maxine og jeg fikk sammen, så vi Jehovas folk i Puerto Rico vokse fra omkring 650 vitner til 26 000! Så, i 2013, ble avdelingskontoret på Puerto Rico slått sammen med avdelingskontoret i USA, og jeg ble spurt om å tjene på Betel i Wallkill i staten New York. Etter 60 år på øya følte jeg meg like puertoricansk som en coquí, den populære lille puertoricanske trefrosken som synger ko-ki, ko-ki i skumringen. Men tiden var inne til å gå videre.

Jeg liker fortsatt å tjene Gud på Betel. Jeg er nå over 90 år, og min oppgave er å oppmuntre medlemmer av Betel-familien som åndelig hyrde. Jeg er blitt fortalt at jeg har snakket med over 600 siden jeg kom til Wallkill. Noen av dem som kommer til meg, vil snakke om personlige problemer eller familieproblemer. Andre ber om råd for hvordan de kan utføre en god Betel-tjeneste. Noen som er nygifte, vil gjerne ha ekteskapsråd. Andre igjen har fått i oppdrag å utføre andre former for heltidstjeneste. Jeg hører på alle som kommer til meg, og når det passer, sier jeg ofte til dem: «‘Gud elsker en glad giver’. Så finn glede i arbeidet ditt. Det er for Jehova.» – 2. Kor 9:7.

Som alle andre steder kan det også på Betel være en utfordring å bevare gleden. Man må fokusere på hvorfor det man gjør, er viktig. Alt arbeidet på Betel er hellig tjeneste. Det hjelper «den tro og kloke slave» til å sørge for åndelig mat til det verdensomfattende brorskapet. (Matt 24:45) Uansett hvor vi tjener Jehova, har vi muligheter til å lovprise ham. La oss finne glede i det han ber oss om å gjøre, for «Gud elsker en glad giver».