Da jeg til slutt klarte å skyve alle betenkeligheter til side og begynte som pioner, åpnet det seg en dør til et liv som har overgått alle mine forventninger. (Ef 3:20) Men du lurer kanskje på hvordan det skjedde. La meg ta det fra starten.

Jeg ble født i Berlin bare noen måneder etter at den andre verdenskrig brøt ut i 1939. Da krigen nærmet seg slutten i 1945, ble Berlin utsatt for massive bombeangrep. Under et av bombeangrepene ble gaten vår truffet, og familien min og jeg skyndte oss til et tilfluktsrom. Senere flyttet vi til et tryggere sted, til Erfurt, der moren min var født.

Mor lette iherdig etter sannheten. Hun leste bøker skrevet av filosofer og undersøkte forskjellige religioner, men fant ikke det hun lette etter. Rundt 1948 kom to av Jehovas vitner på døren vår. Mor ba dem inn og stilte dem det ene spørsmålet etter det andre. Mindre enn en time senere sa hun til lillesøsteren min og meg: «Jeg har funnet sannheten!» Kort tid senere begynte mor, søsteren min og jeg å gå på møtene i Erfurt.

I 1950 flyttet vi tilbake til Berlin og begynte å gå i Berlin-Kreuzberg menighet. Senere flyttet vi igjen og begynte i Berlin-Tempelhof menighet. Etter hvert ble mor døpt, men jeg nølte. Hvorfor?

Jeg gjorde lite framskritt fordi jeg var veldig sjenert. Jeg ble med ut i tjenesten, men i to år sa jeg aldri noe på dørene. Tingene forandret seg da jeg begynte å være sammen med brødre og søstre som hadde vist stort mot og bevist sin kjærlighet til Jehova. Noen av dem hadde sittet i nazistiske konsentrasjonsleirer eller i østtyske fengsler. Andre hadde risikert sin frihet ved å smugle  litteratur inn i Øst-Tyskland. Deres eksempel gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg tenkte som så at hvis de hadde risikert livet og friheten for Jehova og brødrene sine, da burde jeg i det minste jobbe med å bli mindre sjenert.

Jeg begynte å overvinne sjenertheten da jeg var med på en spesiell forkynnelseskampanje i 1955. I et brev som var trykt i Budbringer *, skrev bror Nathan Knorr at kampanjen ville bli en av de største i organisasjonens historie. Han sa at hvis alle forkynnerne deltok, ville vi få «oppleve den mest storslagne måned hva forkynnelse angår som verden noensinne har vært vitne til». Og det stemte! Ikke lenge etter innviet jeg meg til Jehova, og i 1956 ble jeg døpt, sammen med far og søsteren min. Men snart sto jeg overfor en annen viktig avgjørelse.

I flere år var jeg klar over at det ville være riktig å satse på pionertjenesten, men jeg utsatte det hele tiden. Først bestemte jeg meg for å bli lærling innen engros-, import- og eksporthandel i Berlin. Etterpå ville jeg gjerne jobbe en tid innen faget mitt for å få erfaring. Så i 1961 takket jeg ja til en jobb i Hamburg, Tysklands største havneby. Jo mer jeg kom inn i jobben, jo mer fikk jeg lyst til å utsette det å begynne i heltidstjenesten. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg er takknemlig for at Jehova brukte kjærlige brødre til å hjelpe meg til å prioritere tjenesten for ham. Flere av vennene mine hadde begynt som pionerer og var gode eksempler for meg. Og bror Erich Mundt, som hadde sittet i konsentrasjonsleir, oppmuntret meg til å stole på Jehova. Han sa at brødre i konsentrasjonsleiren som stolte på seg selv, senere ble svake. Men de som stolte fullt og helt på Jehova, forble trofaste og ble søyler i menigheten.

Bror Martin Pötzinger, som senere tjente i det styrende råd, oppmuntret stadig brødrene ved å si: «Mot er det beste aktivum du kan ha!» Etter at jeg hadde tenkt over disse ordene, sluttet jeg omsider i jobben og begynte som pioner i juni 1963. Det var den beste avgjørelsen jeg kunne ha tatt! Etter to måneder og allerede før jeg hadde begynt å se etter en ny jobb, ble jeg spurt om jeg ville tjene som spesialpioner. Et par år senere gjorde Jehova noe for meg som overgikk alle mine forventninger: Jeg ble invitert til å gå på Gilead-skolen, i den 44. klassen.

«Ikke vær rask til å gi opp misjonæroppdraget ditt», var noe av det viktigste jeg lærte, spesielt av bror Nathan Knorr og bror Lyman Swingle. De oppfordret oss til å gå inn for å gjøre oppdraget vårt til en suksess. Bror Knorr sa: «Hva vil dere fokusere på? Skitten, insektene, fattigdommen? Eller vil dere legge merke til trærne, blomstene og de glade ansiktene? Lær dere å bli glad i menneskene!» En dag da bror Swingle forklarte hvorfor noen brødre raskt ga opp, ble han så følelsesmessig berørt at han fikk tårer i øynene. Han måtte avbryte talen sin for å samle seg. Det gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle skuffe verken Kristus eller hans trofaste brødre. – Matt 25:40.

Da vi fikk vite hvor vi skulle bli sendt som misjonærer, var det noen betelitter som nysgjerrig spurte noen av oss hvor vi skulle. De kom med positive kommentarer om hvert sted – til de hørte hva jeg sa om hvor jeg skulle: «Kongo (Kinshasa).» Da ble de stille, og så sa de bare: «Å, Kongo! Måtte Jehova være med deg!» På den tiden var Kongo mye framme i nyhetene på grunn av krig, leietropper og politiske mord. Men jeg husket på det jeg hadde lært. Kort tid etter avslutningshøytideligheten på Gilead i september 1967 reiste Heinrich Dehnbostel, Claude Lindsay og jeg til Kinshasa, hovedstaden i Kongo.

Etter at vi var kommet til Kinshasa, studerte vi fransk i tre måneder. Så fløy vi til  Lubumbashi (tidligere Elisabethville), helt sør i Kongo nær grensen til Zambia. Vi flyttet inn i et misjonærhjem i sentrum av byen.

Mye av Lubumbashi var uberørt distrikt, så det var veldig spennende for oss å være de første som forkynte sannheten for mange av dem som bodde der. Det gikk ikke lang tid før vi hadde flere bibelstudier enn vi klarte å lede. Vi forkynte også for politifolk og andre myndighetspersoner. Mange viste stor respekt for Guds Ord og forkynnelsesarbeidet vårt. Folk der snakket hovedsakelig swahili, så Claude Lindsay og jeg lærte oss det språket også. Kort tid etterpå fikk vi i oppdrag å tjene i en swahilitalende menighet.

Selv om vi opplevde mye fint, møtte vi også utfordringer. Vi måtte ofte hanskes med fulle væpnede soldater og aggressive politifolk, som kom med falske anklager. En gang stormet flere væpnede politifolk inn i misjonærhjemmet vårt mens vi hadde menighetsmøte. De tok oss med til hovedpolitistasjonen, hvor vi måtte sitte på bakken helt til vi ble løslatt rundt klokken ti på kvelden.

I 1969 ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann. I den kretsen jeg reiste i, fikk jeg en smak av den afrikanske bushen, hvor jeg ofte måtte gå lange strekninger gjennom høyt gress på gjørmete veier. I en av landsbyene sov en høne med kyllinger under sengen min om natten. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan hun entusiastisk startet dagen med et høyt vekkesignal før daggry. Og jeg har hyggelige minner om at jeg sitter sammen med  brødrene rundt et bål om kveldene og snakker om bibelske sannheter.

En av de største utfordringene var falske brødre som var med i Kitawala-bevegelsen. * Noen av dem hadde infiltrert menigheter og hadde til og med blitt utnevnt til eldste. Mange av disse «skjulte skjær» ble avslørt av ekte brødre og søstre. (Jud 12) Med tiden renset Jehova menighetene og la grunnlaget for en enestående vekst.

I 1971 ble jeg bedt om å begynne å tjene på avdelingskontoret i Kinshasa, hvor jeg tok hånd om forskjellige oppgaver, for eksempel korrespondanse, litteraturbestillinger og ting som hadde med tjenesten å gjøre. På Betel lærte jeg å organisere arbeidet vårt i et stort land som hadde begrenset infrastruktur. Noen ganger tok det måneder før brev vi sendte med luftpost, kom fram til menighetene. Posten ble losset over fra et fly til båter, som så kunne bli sittende fast i et tykt teppe av vannhyasinter i flere uker. Men til tross for disse og andre utfordringer ble arbeidet utført.

Det var imponerende å se hvordan brødrene klarte å arrangere store stevner selv om de hadde begrensede midler. De laget scener ved å skjære til termitt-tuer og brukte elefantgress som vegger og også som sitteputer ved å rulle gresset sammen. De brukte bambus som bærekonstruksjon i bygninger og gjorde stråmatter om til tak og bord. Og de snittet opp bark og brukte det i stedet for spikrer. Jeg måtte bare beundre disse robuste og oppfinnsomme brødrene og søstrene. Jeg ble veldig glad i dem. Men så ble jeg sendt til et nytt sted, og jeg savnet dem veldig.

I 1974 ble jeg overført til avdelingskontoret i Nairobi i Kenya. Der var det mye å gjøre, for avdelingskontoret i Kenya støttet forkynnelsesarbeidet i ti land i nærheten, og i noen av disse landene var arbeidet vårt forbudt. Jeg ble gjentatte ganger bedt om å besøke disse landene, spesielt Etiopia, hvor brødrene ble forfulgt og møtte alvorlige prøvelser. Mange av dem ble utsatt for brutal mishandling eller satt i fengsel, og noen ble til og med drept. Men de holdt trofast ut fordi de hadde et godt forhold til Jehova og til hverandre.

I 1980 skjedde det noe spesielt hyggelig i livet mitt: Jeg giftet meg med Gail Matheson, som er fra Canada. Vi hadde gått i samme Gilead-klasse og hadde holdt kontakten pr. brev. Gail hadde blitt sendt som misjonær til Bolivia, og etter tolv år traff vi hverandre igjen i New York. Kort tid senere giftet vi oss i Kenya. Jeg er veldig takknemlig for at Gail har et så åndelig syn på ting, og for at hun har en egen evne til å være fornøyd og tilfreds. Hun er fortsatt min verdifulle støttespiller og kjærlige samarbeidspartner.

I 1986 fikk vi i oppdrag å begynne i reisetjenesten. Samtidig tjente jeg i utvalget ved avdelingskontoret. I reisetjenesten besøkte vi mange av de landene som var underlagt avdelingskontoret i Kenya.

Jeg ser med glede tilbake på den gangen da jeg jobbet med stevneforberedelser i Asmara (i det som nå er Eritrea) i 1992, på den tiden da arbeidet vårt ikke var forbudt i det området. Den eneste bygningen vi fant som vi kunne bruke til stevnet, var dessverre en som var i veldig dårlig stand, og som så enda verre ut inni enn den gjorde utenpå. Den dagen stevnet begynte, ble jeg imponert over å se hvordan brødrene hadde forandret bygningen til et sted som var tilbedelsen av Jehova verdig. Mange familier hadde tatt med seg dekorative stoffer og dekket til alt som ikke så pent ut. Vi gledet oss over et flott og spennende stevne hvor det var 1279 til stede.

 Reisetjenesten var litt av en forandring for oss, for de stedene der vi fikk losji, var veldig forskjellige. En gang bodde vi i en luksuriøs gjestefløy til en villa ved sjøen, og en annen gang bodde vi i et blikkskur i en arbeidsleir, med toalettene over 100 meter unna. Det som ga oss de fineste minnene, uansett hvor vi tjente, var de travle dagene i tjenesten sammen med ivrige pionerer og forkynnere. Da vi fikk et nytt tjenesteoppdrag, måtte vi reise fra mange kjære venner, som vi kom til å savne veldig.

I slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene ble arbeidet vårt juridisk anerkjent i flere av de landene som hørte inn under avdelingskontoret i Kenya. Det førte til at det ble opprettet nye avdelingskontorer eller landskontorer. I 1993 ble vi bedt om å tjene ved kontoret i Addis Abeba i Etiopia. Arbeidet der i landet var nå juridisk anerkjent etter at det i flere tiår hadde foregått under jorden.

Jehova har velsignet arbeidet i Etiopia. Mange brødre og søstre har begynt i pionertjenesten – hvert år siden 2012 har over 20 prosent av forkynnerne tjent som alminnelige pionerer. Teokratiske skoler har gitt nødvendig opplæring, og det har blitt bygd over 120 Rikets saler. I 2004 ble det bygd et Betel-hjem, og vi er glad for at det på den samme eiendommen også er en stevnehall.

I årenes løp har Gail og jeg blitt nære venner med mange av våre brødre og søstre i Etiopia. Deres varme og vennlighet gjør at det er lett å være glad i dem. I den senere tid har vi slitt med helseproblemer, og derfor har vi blitt overført til avdelingskontoret i Sentral-Europa. Der blir vi tatt godt vare på, men vi savner veldig våre kjære venner i Etiopia.

Vi har vært vitne til hvordan Jehova har velsignet arbeidet og gitt vekst. (1. Kor 3:6, 9) For å nevne noen eksempler: Da jeg første gang forkynte for rwandiske gruvearbeidere i Kobberbeltet i Kongo, var det ingen forkynnere som rapporterte i Rwanda. Nå er det over 30 000 brødre og søstre der i landet. I 1967 var det omkring 6000 forkynnere i Kongo (Kinshasa). Nå er det omkring 230 000 der, og over en million mennesker kom på minnehøytiden i 2018. I de landene som en gang hørte inn under avdelingskontoret i Kenya, er det nå til sammen over 100 000 forkynnere.

For over 50 år siden brukte Jehova forskjellige brødre til å hjelpe meg til å begynne i heltidstjenesten. Jeg kjemper fortsatt med sjenerthet, men jeg har lært meg å stole fullt og helt på Jehova. Det jeg opplevde og erfarte i Afrika, har hjulpet meg til å utvikle egenskapene tålmodighet og tilfredshet. Gail og jeg beundrer de kjære brødrene og søstrene som viser stor gjestfrihet, utholdenhet og tillit til Jehova. Jeg er dypt takknemlig for hans ufortjente godhet. Jehovas velsignelser har virkelig overgått alt jeg noen gang kunne ha håpet på. – Sal 37:4.