Gjennom profeten Esekiel forutsa Jehova at israelittene skulle komme tilbake til det lovte land og bli forent som én nasjon. Dette er også en profeti om at Guds folk i de siste dager skulle bli forent.

Jehova gav profeten Esekiel beskjed om å ta to staver og skrive på dem. På den ene staven skulle han skrive: «For Juda og for Israels sønner, hans partnere», og på den andre: «For Josef, Efraims stav, og hele Israels hus, hans partnere.» De to stavene skulle «bli til én stav» i Esekiels hånd. – Esek 37:15–17.

 Hva står navnet Efraim for i denne profetien? Den første kongen i det nordlige tistammeriket, Jeroboam, var fra Efraims stamme, som hadde blitt den mest fremtredende stammen. (5. Mos 33:13, 17; 1. Kong 11:26) Denne stammen utgikk fra Josefs sønn Efraim. (4. Mos 1:32, 33) Josef hadde fått en spesiell velsignelse av sin far, Jakob. Det passet derfor godt at den staven som stod for tistammeriket, ble kalt «Efraims stav». Da Esekiel skrev ned profetien om de to stavene, hadde det gått lang tid siden assyrerne inntok nordriket Israel og førte innbyggerne i fangenskap. Det hadde skjedd i år 740 fvt. (2. Kong 17:6) Så på Esekiels tid var de fleste av de israelittene som var fra tistammeriket, blitt spredt rundt omkring i det babylonske verdensriket, som hadde erstattet det assyriske verdensriket.

I år 607 fvt. inntok babylonerne det sørlige tostammeriket, Juda, og førte folket i landflyktighet til Babylon. Det kan være at de også tok med seg etterkommere av israelitter fra nordriket. Kongene i tostammeriket hadde tilhørt Juda stamme. Også prestene bodde i Juda, for de tjente ved templet i Jerusalem. (2. Krøn 11:13, 14; 34:30) Så det passet godt at tostammeriket ble symbolsk framstilt som staven som var «for Juda».

Når ble disse to symbolske stavene gjort til én stav? Det skjedde da israelittene vendte tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge templet i år 537 fvt. Representanter for både tostammeriket og tistammeriket vendte tilbake fra landflyktighet. Israelittene var ikke lenger splittet. (Esek 37:21, 22) Igjen tilbad de Jehova sammen. Denne enheten hadde også blitt forutsagt av profetene Jesaja og Jeremia. – Jes 11:12, 13; Jer 31:1, 6, 31.

Hvilken viktig sannhet om den rene tilbedelse blir framhevet i denne profetien? Denne: Jehova vil sørge for at hans tilbedere ‘blir til ett’. (Esek 37:18, 19) Har dette løftet om enhet blitt oppfylt i vår tid? Ja. Profetien begynte å bli oppfylt i 1919, da Guds folk gradvis ble reorganisert og gjenforent. Satans forsøk på å splitte dem for godt hadde slått feil.

På den tiden hadde de fleste av disse som ble gjenforent, håp om å bli konger og prester i himmelen sammen med Jesus. (Åp 20:6) Symbolsk sett var de som staven for Juda. Men etter hvert som tiden gikk, var det flere og flere med et jordisk håp som sluttet seg til disse åndelige jødene. (Sak 8:23) De var som staven for Josef, og de hadde ikke håp om å herske sammen med Kristus.

Disse to gruppene tjener i dag sammen som Jehovas forente folk under én Konge, Jesus Kristus, som blir profetisk omtalt som «min tjener David». (Esek 37:24, 25) Jesus bad om at alle hans disipler måtte «være ett», liksom hans Far er i forening med ham og han er i forening med sin Far. * (Joh 17:20, 21) Jesus forutsa også at hans lille hjord av salvede disipler og hans «andre sauer» skulle «bli én hjord». De skulle alle være under «én hyrde». (Joh 10:16) Jesu ord gir virkelig en god beskrivelse av den åndelige enheten som er blant dem som utgjør Jehovas folk i dag, uansett hvilket framtidshåp de har.