«DADDY», «PAPA», «UNCLE». Mange av de unge på Betel har ofte kalt meg dette. Og som 89-åring synes jeg det er veldig hyggelig. Dette uttrykket for at andre setter pris på meg, ser jeg på som en belønning fra Jehova for å ha tjent ham i heltidstjenesten i 72 år. Og på grunnlag av de erfaringene jeg har gjort meg i tjenesten for Gud, kan jeg av hele mitt hjerte forsikre disse unge: ‘Dere vil bli belønnet for det dere gjør – hvis dere ikke lar hendene synke.’ – 2. Krøn 15:7, fotn.

Foreldrene mine immigrerte til Canada fra Ukraina. De slo seg ned i byen Rossburn i provinsen Manitoba. Min kjærlige mor fødte åtte gutter og åtte jenter, ingen tvillinger, og jeg var nummer fjorten. Far var veldig glad i Bibelen og leste for oss fra den hver søndag morgen. Men han syntes ikke noe særlig om organisert religion, for han mente at religiøse ledere bare var ute etter folks penger. Han spurte ofte spøkefullt: «Jeg lurer på hvem som betalte Jesus for å forkynne og undervise?»

Åtte av søsknene mine – fire brødre og fire søstre – tok etter hvert imot sannheten. En av søstrene mine, Rose, var pioner helt til hun døde. Hun brukte sine siste dager på å oppmuntre alle til å følge Guds Ord. Hun sa: «Jeg vil så gjerne se deg i den nye verden.» En av storebrødrene mine, Ted, var svovelpredikant. Hver søndag morgen holdt han prekener på radio der han banket inn i lytterne at syndere kom til å bli pint for evig i et brennende helvete. Men senere ble han en ivrig og trofast tjener for Jehova.

En dag i juni 1944 da jeg kom hjem fra skolen, fant jeg en liten brosjyre på spisebordet som het Verdens gjenfødelse *. Jeg leste den første siden, så den andre, og jeg klarte ikke å legge den fra meg. Da jeg hadde lest hele, hadde jeg bestemt meg – jeg ville tjene Jehova, akkurat slik Jesus gjorde.

Hvordan havnet den brosjyren på bordet hjemme hos oss? Storebroren min Steve fortalte at det hadde kommet to menn på besøk som  «solgte» bøker og brosjyrer. «Jeg kjøpte den brosjyren fordi den bare kostet fem cent», sa han. Mennene kom tilbake søndagen etter. De fortalte at de var Jehovas vitner, og at de brukte Bibelen for å svare på spørsmål folk hadde. Det syntes vi var fint, for foreldrene våre hadde oppdratt oss til å ha respekt for Guds Ord. Mennene fortalte også at Jehovas vitner snart skulle ha et stevne i Winnipeg, den byen hvor søsteren min Elsie bodde. Jeg bestemte meg for å være med på stevnet.

Jeg syklet de drøyt 30 milene til Winnipeg, men stoppet underveis i byen Kelwood, der de to vitnene som hadde besøkt oss, bodde. Mens jeg var der, ble jeg med på et møte og lærte hva en menighet er. Jeg lærte også at alle, både menn, kvinner og unge, bør undervise fra hus til hus, slik Jesus gjorde.

I Winnipeg traff jeg storebroren min Jack, som hadde reist til stevnet fra den nordlige delen av provinsen Ontario. Den første stevnedagen ble det opplyst at det skulle arrangeres dåp. Jack og jeg bestemte oss for å bli døpt på det stevnet. Vi bestemte oss også for å bli pionerer så snart som mulig etter dåpen. Jack begynte som pioner rett etter stevnet. Jeg var 16 år og måtte tilbake til skolebenken, men året etter ble jeg også pioner.

Jeg begynte som pioner i Souris, en by i Manitoba, sammen med en som het Stan Nicolson. Jeg lærte snart at livet som pioner kan by på utfordringer. Vi hadde mindre og mindre penger å rutte med, men vi sto på videre. En gang vi var på vei hjem etter en langdag i tjenesten, var vi veldig sultne, men vi var helt blakke. Så overrasket vi ble da vi fant en stor pose med mat utenfor døren vår! Vi vet fortsatt ikke hvem som satte den der. Den kvelden spiste vi som grever. For en belønning for ikke å ha latt hendene synke! I slutten av den måneden veide jeg faktisk mer enn jeg hadde veid noen gang.

Noen måneder senere fikk vi i oppdrag å tjene i byen Gilbert Plains, cirka 25 mil nord for Souris. På den tiden hadde alle menighetene en stor oversikt på scenen som viste menighetens felttjeneste måned for måned. En måned da aktiviteten hadde gått ned, holdt jeg en tale for menigheten om at brødrene og søstrene måtte gjøre det bedre. Etter møtet kom en eldre pionersøster, som var gift med en som ikke var i sannheten, bort til meg og sa med tårer i øynene: «Jeg prøvde, men jeg klarte rett og slett ikke å gjøre mer enn jeg gjorde.» Da var det min tur til å gråte, og jeg ba henne om unnskyldning.

I likhet med meg kan unge energiske brødre lett komme til å gjøre slike feil og så bli skuffet over seg selv. Men jeg har erfart at i stedet for å la hendene synke er det bedre å lære av feilen og ta med seg lærdommen mens man går videre. Når vi fortsetter å tjene trofast, vil vi bli belønnet.

Da jeg var 21 år, fikk jeg et stort privilegium – jeg fikk gå i den 14. klassen ved Gilead-skolen! Vi ble uteksaminert i februar 1950. Rundt en fjerdedel av klassen fikk i oppdrag å tjene i den fransktalende provinsen Quebec i Canada, hvor Jehovas vitner ble utsatt for kraftig forfølgelse. Jeg ble sendt til byen Val-d’Or i gullgruveområdet. En dag dro noen av oss for å forkynne i en landsby i nærheten som heter Val-Senneville. Presten på stedet truet med at det ville bli brukt vold mot oss hvis vi ikke dro fra landsbyen med en gang. Denne trusselen førte til en rettssak der jeg var saksøker. Presten ble dømt til å betale en bot.

Denne hendelsen og mange lignende hendelser ble en del av den juridiske kampen som ble kalt «slaget om Quebec». Den katolske kirke hadde hatt kontroll over provinsen Quebec i over 300 år. Presteskapet og deres allierte blant politikerne forfulgte Jehovas vitner. Det var en vanskelig tid, og vi var få, men vi lot ikke hendene  synke. Oppriktige innbyggere i Quebec reagerte positivt på budskapet. Jeg var så heldig å få studere med flere som tok imot sannheten. Jeg studerte med blant andre en familie på ti. Hele familien begynte å tjene Jehova. Deres modige eksempel inspirerte andre til også å forlate den katolske kirke. Vi fortsatte å forkynne, og til slutt vant vi slaget!

I 1956 ble jeg bedt om å tjene i Haiti. De fleste av de nye misjonærene der slet med å lære seg fransk, men folk ville likevel høre. Misjonæren Stanley Boggus sa: «Vi syntes det var utrolig at folk gjorde alt de kunne for å hjelpe oss til å uttrykke oss.» Til å begynne med hadde jeg en fordel fordi jeg hadde lært meg fransk i Quebec. Men det gikk ikke lang tid før vi skjønte at de fleste av de haitiske brødrene bare snakket haitisk kreolsk. Så hvis vi misjonærer skulle lykkes i oppdraget vårt, måtte vi lære oss det språket. Det gjorde vi, og vi ble belønnet for anstrengelsene våre.

For at vi skulle kunne hjelpe brødrene enda mer, fikk vi godkjennelse av det styrende råd til å oversette Vakttårnet og andre publikasjoner til haitisk kreolsk. Møtedeltagelsen skjøt i været over hele landet. I 1950 var det 99 forkynnere i Haiti, men i 1960 var det over 800! Jeg ble bedt om å begynne på Betel, og i 1961 fikk jeg gleden av å være med på å holde Kurs i Rikets tjeneste, hvor vi ga 40 tilsynsmenn og spesialpionerer opplæring. På stevnet i januar 1962 oppfordret vi kvalifiserte lokale brødre til å utvide sin tjeneste, og noen av dem ble utnevnt til spesialpionerer. Det var i rette tid, for snart skulle vi oppleve motstand.

Rett etter stevnet, den 23. januar 1962, ble misjonæren Andrew D’Amico og jeg arrestert på avdelingskontoret, og hele beholdningen av Våkn opp! for 8. januar 1962 (på fransk) ble beslaglagt. Våkn opp! hadde i en artikkel sitert noen franske aviser som skrev at det ble praktisert voodoo i Haiti. Noen mislikte dette og hevdet at artikkelen var blitt skrevet på avdelingskontoret. Noen  uker senere ble misjonærene utvist fra landet. * Men de lokale brødrene som hadde fått opplæring, fortsatte arbeidet på en utmerket måte. Den dag i dag gleder jeg meg sammen med dem over den utholdenheten de viste, og over de åndelige framskrittene de gjorde. Nå har de til og med Ny verden-oversettelsen av Bibelen på haitisk kreolsk – noe vi bare kunne ha drømt om den gangen!

Etter å ha tjent i Haiti fikk jeg i oppdrag å tjene som misjonær i Den sentralafrikanske republikk. Senere fikk jeg det privilegiet å tjene der som reisende tilsynsmann og deretter som avdelingstilsynsmann (nå kalt koordinator for utvalget ved avdelingskontoret).

På den tiden var mange Rikets saler ytterst enkle. Jeg lærte å samle strå i bushen og å lage stråtak. Å se en nybegynner som meg streve med dette må ha vært litt av et syn for forbipasserende. Men anstrengelsene mine oppmuntret brødrene til å engasjere seg mer i bygging og vedlikehold av sine egne Rikets saler. Religiøse ledere latterliggjorde oss fordi salene våre ikke hadde blikktak, slik som kirkene deres hadde. Vi lot ikke det ta motet fra oss, men fortsatte med enkle Rikets saler med stråtak. Latterliggjøringen stoppet da Bangui, hovedstaden, ble rammet av en kraftig storm. Vinden løftet blikktaket av en kirke og slengte det ned på hovedgaten. Men stråtakene på salene våre holdt seg på plass. For at det skulle bli ført bedre tilsyn med Rikets arbeid, bygde vi et nytt avdelingskontor og misjonærhjem. Bygningen ble oppført på bare fem måneder.

I 1976 ble Jehovas vitners arbeid forbudt i Den sentralafrikanske republikk, og jeg fikk i oppdrag å tjene i Ndjamena, hovedstaden i nabolandet Tsjad. Noe som var positivt med det, var at jeg traff Happy, en ivrig spesialpionersøster som opprinnelig kom fra Kamerun. Den 1. april 1978 giftet vi oss. Samme måned brøt det ut borgerkrig, og som så mange andre flyktet vi til den sørlige delen av landet. Da kamphandlingene var over, dro vi tilbake og oppdaget at hjemmet vårt hadde blitt hovedkvarteret til en væpnet gruppe. Ikke bare litteraturen var borte, men også brudekjolen til Happy og bryllupsgavene våre. Men vi lot ikke hendene synke. Vi hadde fortsatt hverandre og så framover, innstilt på å stå på videre i tjenesten.

Rundt to år senere ble forbudet i Den sentralafrikanske republikk opphevet. Vi flyttet tilbake dit og begynte i reisetjenesten. Hjemmet vårt var en varebil med en klappseng, en 200-liters vanntønne, et propankjøleskap og en gassbrenner. Det var vanskelig å reise rundt. På én tur ble vi stoppet av politiet på ikke mindre enn 117 kontrollposter.

Ofte kunne temperaturen stige til 50 grader. På stevnene var det noen ganger vanskelig å få tak i nok vann til dåpen. Så brødrene gravde i tørre elveleier, og litt etter litt fikk de samlet nok vann til dåpen, som ofte foregikk i en tønne.

I 1980 ble vi sendt til Nigeria. I to og et halvt år hjalp vi til med å forberede byggingen av det nye avdelingskontoret der. Brødrene hadde kjøpt en toetasjes lagerbygning som skulle demonteres og så settes opp igjen på tomten vår. En morgen klatret jeg ganske høyt opp på bygningen for å hjelpe til med demonteringen. Etter noen timer begynte jeg å klatre ned samme vei som jeg hadde kommet opp. Men demonteringen hadde forandret ting, og jeg tråkket ut i luften – og falt rett ned. Det så ut som om jeg var alvorlig skadet, men etter at det var tatt noen røntgenbilder og jeg var blitt undersøkt, sa legen til Happy: «Du trenger ikke å bekymre deg. Han har bare noen avrevne leddbånd og kommer til å være helt fin igjen om en ukes tid.»

 I 1986 flyttet vi til Elfenbenskysten, og der var vi i reisetjenesten. Dette arbeidet førte oss opp til nabolandet Burkina Faso. Lite ante jeg at Burkina Faso lang tid senere skulle bli vårt hjem i noen år.

Jeg hadde reist fra Canada i 1956, men i 2003, etter å ha bodd i utlandet i 47 år, var jeg tilbake i Canada, nå sammen med Happy, og vi tjente på Betel der. På papiret var vi kanadiere, men vi følte at vi hørte hjemme i Afrika.

Så, i 2007, da jeg var 79 år, bar det av gårde til Afrika igjen! Vi ble sendt til Burkina Faso, hvor jeg hjalp til som medlem av landsutvalget. Kontoret der ble senere gjort om til et oversettelseskontor under avdelingskontoret i Benin, og i august 2013 fikk vi i oppdrag å tjene på Betel i Benin.

Selv om jeg har fysiske begrensninger, er jeg fortsatt veldig glad i tjenesten. I løpet av de tre siste årene har jeg, med god hjelp fra de eldste og kjærlig støtte fra min kone, hatt den store glede å se at to av dem jeg har studert med, Gédéon og Frégis, har blitt døpt. Nå er de ivrige tjenere for Jehova.

Min kone og jeg har nå blitt overført til avdelingskontoret i Sør-Afrika, hvor Betel-familien kjærlig sørger for at jeg får den helsehjelpen jeg trenger. Sør-Afrika er det sjuende landet i Afrika som jeg har hatt det privilegiet å tjene i. I oktober 2017 fikk vi så en helt spesiell velsignelse. Vi fikk være til stede ved innvielsen av det internasjonale hovedkontoret i Warwick, New York. For en uforglemmelig opplevelse det var!

I årboken for 1994 står det på side 255: «Til alle dere som har holdt ut i denne gjerningen i mange år, sier vi: ‘Vær ved godt mot og la ikke hendene synke! Dere får lønn for det dere gjør.’ – 2. Krøn 15:7.» Happy og jeg er fast bestemt på å følge denne oppfordringen og på å oppmuntre andre til å gjøre det samme.