Vitnene var ikke bare vennlige mot folk, men også mot hundene mine. Elaine, som sto ved siden av en litteraturtralle, ga en dag noen kjeks til de to terrierne mine. Etter det tok det ikke lang tid før hundene begynte å dra i båndet sitt fordi de ville komme seg bort til ‘kjekshjørnet’.

Månedene kom og gikk. Hundene likte å få kjeks, og jeg likte de korte samtalene jeg hadde med vitnene. Men jeg ville ikke snakke for mye med dem. Jeg var over 70 år, og jeg visste ikke noe særlig om hva Jehovas vitner tror på. Siden jeg hadde blitt skuffet over protestantiske trossamfunn, mente jeg at det var best å studere Bibelen på egen hånd.

I løpet av denne tiden så jeg andre Jehovas vitner som sto ved siden av litteraturtraller forskjellige steder i byen. De var også alltid hyggelige. Hver gang jeg snakket med dem, besvarte de spørsmålene mine ut fra Bibelen, og jeg fikk større tillit til dem.

En dag spurte Elaine: ‘Tror du at dyr er en gave fra Gud?’ ‘Ja, det er jeg helt sikker på’, svarte jeg. Så leste Elaine Jesaja 11:6–9 for meg. Det var et vendepunkt, men jeg ville fortsatt ikke ta imot noe litteratur.

I dagene som fulgte, hadde jeg korte, men veldig interessante samtaler med Elaine og mannen hennes, Brent. De foreslo at jeg kunne lese fra Matteus til Apostlenes gjerninger for å forstå hva det vil si å være en kristen. Så det gjorde jeg. Ikke lenge etterpå begynte jeg å studere Bibelen sammen med Brent og Elaine. Det skjedde sommeren 2016.

Jeg gledet meg alltid til det ukentlige bibelstudiet og til møtene i Rikets sal. Jeg var veldig takknemlig for at jeg fikk lære hva Bibelen egentlig sier. Litt over et år senere ble jeg et døpt Jehovas vitne. Nå er jeg 79 år, og jeg vet at jeg har funnet sannheten. Jehova har velsignet meg ved å la meg få bli en del av hans store familie.»