Jeg ble født i en landsby i Sachsen i det som den gang var Den tyske demokratiske republikk (DDR). Foreldrene mine lærte meg gode moralske verdier, og hjemmet vårt var varmt og kjærlig. DDR var en kommuniststat, så de fleste i Sachsen var ikke religiøse. Og i mine øyne fantes det ikke noen Gud. To ideologier formet de første 18 årene av livet mitt. Det var ateisme og kommunisme.

Hvorfor appellerte kommunismen til meg? Jeg likte tanken om at alle mennesker er likeverdige. I tillegg mente jeg at all eiendom burde fordeles jevnt, siden det ville gjøre slutt på ekstrem rikdom og fattigdom. Så jeg engasjerte meg i en kommunistisk ungdomsorganisasjon. Som 14-åring brukte jeg mye tid på et miljøprosjekt som gikk ut på å resirkulere papiravfall. Myndighetene i byen Aue var så takknemlige for innsatsen min at de tildelte meg en pris. Selv om jeg var ung, ble jeg kjent med noen toppolitikere i DDR. Jeg følte at jeg hadde gode mål i livet, og at framtiden så lys ut.

Men plutselig raste min verden sammen. I 1989 falt Berlinmuren og også den østeuropeiske kommunistblokken. Det ene sjokket fulgte det andre. Jeg oppdaget at det hadde vært mye urettferdighet i DDR. For eksempel hadde de som ikke støttet kommunismen, blitt behandlet som annenrangs borgere. Hvordan var det mulig? Trodde ikke vi kommunister at alle mennesker er likeverdige? Var kommunismen bare en illusjon? Jeg ble veldig bekymret.

Jeg begynte isteden å fokusere på musikk og kunst. Jeg studerte på et musikkakademi og så for meg å studere videre på universitetet. Drømmen var en karriere som musiker. Jeg så helt bort fra de moralske verdiene jeg hadde lært som barn. Det som betydde noe nå, var å ha det gøy. Jeg hadde for eksempel et forhold til flere jenter på samme tid. Men musikken, kunsten og den frie livsstilen gjorde meg ikke mindre bekymret. Til og med bildene jeg malte, gjenspeilte en sykelig frykt. Hvordan ville framtiden bli? Og hva var meningen med livet?

 Da svarene endelig dukket opp, overrasket de meg. En kveld satt jeg på musikkakademiet og diskuterte framtiden med en gruppe studenter. En av studentene, Mandy *, var et av Jehovas vitner. Hun ga meg et godt råd denne kvelden. Hun sa: «Andreas, hvis du vil ha svar på spørsmålene dine om livet og framtiden, bør du undersøke Bibelen.»

Jeg var både skeptisk og nysgjerrig. Nysgjerrigheten gikk av med seieren. Mandy viste meg Daniel, kapittel 2, og det jeg leste der, var helt utrolig! Denne profetien beskriver en rekke av verdensmakter – regjeringer som skulle ha stor betydning helt fram til vår tid. Mandy viste meg også andre bibelske profetier som har med framtiden å gjøre. Endelig fikk jeg svar på spørsmålene mine! Men hvem skrev disse profetiene, og hvem kunne forutsi framtiden så nøyaktig? Kunne det tenkes at Gud fantes likevel?

Mandy introduserte meg for Horst og Angelika, et ektepar som var Jehovas vitner, og som hjalp meg til å forstå Bibelen bedre. Jeg skjønte raskt at Jehovas vitner er den eneste religiøse organisasjonen som konsekvent bruker og gjør andre kjent med Guds personlige navn, Jehova. (Salme 83:18; Matteus 6:9) Jeg lærte at Jehova Gud har gitt menneskene muligheten til å få leve evig på en paradisisk jord. Salme 37:9 sier: «De som håper på Jehova, de skal ta jorden i eie.» Det at dette er mulig for alle som prøver å leve opp til Guds normer for oppførsel, som vi leser om i Bibelen, var noe jeg likte godt.

Men jeg syntes det var vanskelig å gjøre forandringene som skulle til for å leve etter Bibelen. Jeg var veldig stolt over å ha suksess som musiker, så først trengte jeg å lære meg litt ydmykhet. Det var heller ikke lett for meg å slutte med den moralsk nokså frie livsstilen min. Jeg er så takknemlig for at Jehova er forståelsesfull og viser tålmodighet og barmhjertighet med dem som gjør det de kan for å leve etter Bibelen!

Kommunisme og ateisme formet meg de første 18 årene i livet. Men etter det har Bibelen forandret livet mitt. Det jeg lærte, fjernet bekymringene mine for framtiden og ga meg en mening med livet. I 1993 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner, og i år 2000 giftet jeg meg med Tabitha, en ivrig trosfelle. Vi bruker så mye tid som mulig på å hjelpe andre til å bli kjent med Bibelen. Vi treffer mange som har samme bakgrunn som meg, som er formet av kommunisme og ateisme. Jeg synes det er utrolig givende å vise dem hvordan de kan bli kjent med Jehova.

Da jeg begynte å ha kontakt med Jehovas vitner, ble foreldrene mine helt fra seg. Men etter hvert har de sett den positive effekten det å være sammen med vitnene har hatt på meg. Til min store glede leser de nå Bibelen og går på Jehovas vitners møter.

Tabitha og jeg har et godt ekteskap fordi vi prøver å følge nøye de rådene Bibelen gir til gifte par. For eksempel er det at vi følger påbudet om å være trofast mot ektefellen, noe som styrker ekteskapet vårt. – Hebreerne 13:4.

Jeg er ikke redd eller bekymret for framtiden lenger. Jeg føler meg som en del av en verdensomspennende familie av trosfeller – en familie som har fred og enhet. I denne familien behandler vi hverandre som likeverdige. Det er noe jeg har trodd på og ønsket meg hele livet.