TENK deg at du er en kristen i det første århundre. Menigheten din har nettopp fått et brev fra apostelen Paulus. Når det blir lest opp, legger du merke til at Paulus ofte siterer fra «de hellige skrifter», det vil si De hebraiske skrifter. (2. Timoteus 3:15) «Jeg skulle gjerne sett den teksten han siterer fra», sier du til deg selv. Men det ville ikke ha vært så lett. Hvorfor ikke?

Tenk på hvordan håndskriftene til «de hellige skrifter» som var tilgjengelige på Paulus’ tid, så ut. Et av dem – en del av Jesajas bok fra Dødehavsrullene – ser du på denne siden. Hva ser du? Store tekstblokker! Ingen tegnsetting. Og ingen nummererte kapitler og vers, slik vi bruker i dag.

Bibelskribentene delte ikke inn det de skrev, i kapitler og vers. De skrev bare ned hele det budskapet Gud gav dem, slik at leserne også kunne få tak i hele budskapet, ikke bare små deler av det. Er det ikke det du også vil når du får et viktig brev fra en du er glad i? Du leser hele brevet, ikke bare stykker av det.

Men det at det ikke fantes kapitler og vers, var et problem. Paulus kunne bare identifisere sitatene sine med ord som «slik som det står skrevet», eller «som Jesaja forut hadde sagt». (Romerne 3:10; 9:29) Og det ville ha vært vanskelig å finne sitatene med mindre du var svært godt kjent i «de hellige skrifter».

«De hellige skrifter» var dessuten ikke ett enkelt budskap fra Gud. I slutten av det første århundre evt. bestod de av en samling på 66 separate bøker! Derfor setter de fleste som leser i Bibelen i dag, pris på at det er nummererte kapitler og vers som hjelper dem til å finne bestemte opplysninger, for eksempel alle de sitatene Paulus brukte i brevene sine.

Men hvem var det som delte Bibelen inn i kapitler og vers?

Den engelske teologen Stephen Langton, som senere ble erkebiskop av Canterbury, har fått æren for å dele Bibelen inn i kapitler. Det gjorde han på begynnelsen av 1200-tallet evt., da han var lærer ved universitetet i Paris.

Før Langtons tid hadde de lærde eksperimentert med forskjellige måter å dele Bibelen inn i mindre deler eller kapitler på, tydeligvis for at det skulle være lettere å henvise til riktig sted. Tenk deg hvor mye enklere det ville ha vært for dem å finne en bestemt passasje når de bare behøvde å lete i ett kapittel istedenfor i en hel bok, for eksempel Jesajas bok med dens 66 kapitler.

Men dette skapte et problem. De lærde laget mange forskjellige systemer som ikke passet sammen. I et av systemene ble Markus’ evangelium inndelt i nesten 50 kapitler, ikke i de 16 vi har nå. På Langtons tid kom det studenter fra mange land til Paris, og de hadde med seg bibler  fra hjemlandet sitt. Men forelesere og studenter kunne ikke bare si hvor i håndskriftene de siterte fra. Hvorfor ikke? Rett og slett fordi kapittelinndelingen i håndskriftene deres ikke stemte overens.

Langton utviklet derfor et nytt system for kapittelinndeling. Systemet hans «slo an hos lesere og lærde», står det i The Book – A History of the Bible, og det «spredte seg raskt til hele Europa». Han står bak den kapittelinndelingen vi finner i de fleste bibler i dag.

Cirka 300 år senere, på midten av 1500-tallet, gjorde den kjente franske typografen Robert Estienne tingene enda enklere. Han ønsket å gjøre det mer populært å studere Bibelen. Han forstod hvor verdifullt det ville være å ha en standard med både nummererte kapitler og nummererte vers.

Det var ikke Estienne som kom på ideen med å dele Bibelen inn i vers. Andre hadde gjort det allerede. Flere hundre år tidligere hadde for eksempel jødiske avskrivere delt hele den hebraiske bibelen, eller den delen av Bibelen som vanligvis blir kalt Det gamle testamente, inn i vers, men ikke i kapitler. Men akkurat som det var med utviklingen av kapittelinndelingen, fantes det ikke noen standard.

Estienne gav De kristne greske skrifter, også kalt Det nye testamente, en ny nummerert versinndeling og kombinerte den med den inndelingen som allerede fantes i den hebraiske bibelen. I 1553 utgav han den første komplette bibelen (en fransk utgave) med stort sett samme kapittel- og versinndeling som de fleste bibler har i dag. Noen var kritiske og sa at versene delte bibelteksten opp i bruddstykker og fikk den til å virke som en rekke separate og løsrevne utsagn. Men systemet hans ble raskt tatt i bruk av andre boktrykkere.

I bunn og grunn er det en enkel idé – nummererte kapitler og vers. Hvert bibelvers får en unik «adresse». Det er sant at inndelingen i kapitler og vers ikke er inspirert av Gud, og av og til deler den bibelteksten på litt rare steder. Men den gjør det enklere for oss å notere henvisningen til vers som kanskje betyr noe spesielt for oss – omtrent som når vi leser i et dokument eller en bok og guler ut setninger vi har spesielt lyst til å huske.

Kapittel- og versinndelingen er praktisk, men husk alltid at det er viktig å se hele bildet – å forstå hele budskapet fra Gud. Gjør det til en vane å lese sammenhengen og ikke bare løsrevne vers. Det vil hjelpe deg til å bli mer og mer kjent med «de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse». – 2. Timoteus 3:15.