HVA DAMI SIER

Til å begynne med trodde vi det bare var en vanlig hodepine. Men da smertene til faren min ble verre, ringte moren min etter ambulanse. Jeg husker fortsatt at ambulansefolkene kjørte av gårde med ham. Det viste seg å være siste gang jeg så ham i live. Tre dager senere døde han av aneurisme. Jeg var bare seks år.

I flere år klandret jeg meg selv for at faren min døde. Igjen og igjen så jeg for meg at ambulansefolkene tok ham med seg, og jeg spurte meg selv: «Hvorfor sto jeg bare der? Hvorfor gjorde jeg ingenting?» Jeg så eldre mennesker med helseproblemer og tenkte: «Hvorfor er de i live og ikke pappa?» Etter hvert hjalp moren min meg til å snakke om følelsene mine. Og som Jehovas vitner fikk vi fantastisk fin hjelp av menigheten.

Noen tror at man kan sørge like etter en tragedie og så være ferdig med det. Men sånn var det ikke med meg. Jeg sørget egentlig ikke før jeg kom i tenårene.

Mitt råd til unge som har mistet en av foreldrene sine i døden, er: «Snakk med noen om det du gjennomgår. Jo raskere du får gitt uttrykk for følelsene dine, jo bedre vil du kanskje føle deg.»

Selvfølgelig er det tungt å nå store milepæler i livet uten at faren min får oppleve dem sammen med meg. Men jeg finner trøst i Bibelens løfte i Åpenbaringen 21:4, hvor det står at Gud snart «skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer».

HVA DERRICK SIER

Noen av de beste minnene jeg har, er fisketurene og teltturene på fjellet sammen med pappa. Han elsket å gå i fjellet.

Pappa hadde hatt hjerteproblemer en stund. Jeg husker at jeg besøkte ham på sykehuset en eller to ganger da jeg var liten. Men jeg forsto ikke hvor alvorlig sykdommen hans var. Han døde av hjerteproblemene da jeg var ni år.

Etter at han døde, gråt jeg hele tiden. Jeg klarte nesten ikke å puste og ville ikke snakke med noen. Jeg hadde aldri hatt det så vondt inni meg før og hadde ikke lenger lyst til noen ting. En ungdomsgruppe i den kirken jeg tilhørte, støttet meg til å begynne med, men det gikk fort over. Folk der kunne si noe sånt som: «Hans time var kommet», «Gud har kalt ham hjem», eller:  «Han er i himmelen nå.» Jeg følte aldri at noen av disse uttalelsene ga meg trøst, og den gangen visste jeg heller ikke hva Bibelen egentlig lærer om døden.

Så begynte moren min å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og senere ble broren min og jeg også med på studiet. Vi lærte om både de dødes tilstand og Guds trøsterike løfte om en oppstandelse. (Johannes 5:28, 29) Men det bibelverset som hjalp meg mest, var Jesaja 41:10, der Gud sier: «Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke spent omkring, for jeg er din Gud. Jeg vil styrke deg. Jeg vil virkelig hjelpe deg.» Å vite at Jehova var med meg, var til enormt stor trøst for meg i sorgen, og det er det fortsatt.

HVA JEANNIE SIER

Da jeg var sju år, døde moren min av kreft. Den dagen var helt uvirkelig. Jeg husker at hun døde hjemme, og at besteforeldrene mine var der. Alle var helt stille. Jeg husker til og med at vi hadde eggerøre til middag. Det føltes som om livet mitt ble snudd på hodet – i sakte film.

Den gangen – og i mange år senere – tenkte jeg at jeg måtte være sterk for lillesøsteren min, så derfor la jeg lokk på følelsene mine. Jeg har fortsatt en tendens til å undertrykke vonde følelser, og det er ikke sunt.

Jeg husker den kjærlige støtten vi fikk fra den lokale menigheten av Jehovas vitner. Vi hadde nettopp begynt å gå på møtene i Rikets sal. Likevel slo trosfellene våre ring om oss som om vi hadde vært i familie i mange år. Jeg tror ikke faren min trengte å lage middag på et helt år, for den sto alltid på trappen når vi kom hjem.

Et skriftsted som har gjort inntrykk på meg, er Salme 25:16, 17. Salmisten bønnfaller der Gud: «Vend ditt ansikt mot meg, og vis meg din gunst, for jeg er ensom og nødstilt. Mitt hjertes trengsler har økt; før meg ut av mine påkjenninger.» Jeg synes det er en trøst å vite at man egentlig aldri er alene når man er lei seg. Gud vil alltid være der for en. Ved hjelp av Bibelen har jeg klart å gå videre i livet og fokusere på positive ting, for eksempel Bibelens trøstende løfte om en oppstandelse. Jeg ser fram til å få møte moren min igjen på en paradisisk jord og bli kjent med henne når hun er blitt helt frisk. – 2. Peter 3:13.

Har du lyst til å lære mer om Bibelens trøsterike budskap til dem som sørger? Last ned et gratis eksemplar av brosjyren «Når en du er glad i, dør». Gå inn på jw.org og se under PUBLIKASJONER > BØKER & BROSJYRER