NATALJA og den ni år gamle sønnen hennes, Aslan, krøket seg sammen ved siden av Zarina og datteren hennes, Anzjelika, som var tolv. Over tusen andre barn og voksne satt rundt dem, bevoktet av tungt bevæpnede terrorister.

Samme morgen, onsdag 1. september 2004, hadde barn og foreldre i Beslan, en liten by i Alania i Russland, vært utenfor skolen og forberedt seg på å markere første skoledag. Plutselig stormet bevæpnede menn og selvmordsbombere inn i folkemengden og begynte å rope og skyte opp i luften. De over 30 terroristene tvang de vettskremte menneskene inn i skolens gymsal og festet sprengladninger rundt om i salen.

Dette var begynnelsen på en tre dager lang fastlåst situasjon mellom terroristene og spesialstyrkene. «Jeg har aldri bedt så mye som da», forteller Natalja, som på den tiden studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner.

Det var sensommer, så det ble kvelende varmt i gymsalen. Fra morgenen av den andre dagen lot ikke terroristene gislene få verken vått eller tørt, og den tredje dagen, fredag, så noen av gislene ingen annen utvei enn å drikke urin og spise blomstene som barna hadde tatt med til lærerne. «En gutt som satt i nærheten av oss, la et grønt blad i hånden min», sier Natalja. «Jeg rev det i to og gav halve til Anzjelika og halve til Aslan.»

Senere den tredje dagen ble det fullt kaos. «Jeg ble kastet over ende av eksplosjonene», forteller Natalja. «Tykk røyk fylte luften, og skytingen begynte.» Natalja og Aslan krøp vekk under kryssilden mellom soldatene og terroristene. En lokal osseter  som het Alan, drog dem ut i sikkerhet. Mange andre klarte ikke å komme seg unna.

Hundrevis av barn og voksne døde, deriblant Anzjelika. I flere uker kunne man høre høylytt gråt i Beslan. Nataljas leilighet har utsikt til skolen. Selv om det ble bygd en ny skole i nærheten, klarte ikke Aslan å gå inn der. Han gikk ikke ut for å leke engang. «Vi tryglet Jehova om å hjelpe ham til å komme over frykten», sier Natalja. Etter hvert ble han modig nok til å gå på skolen igjen.

Nataljas utfordring var å gå på møter i Rikets sal. «Hver gang jeg var i et rom hvor det var mange mennesker, hadde jeg på følelsen at bygningen kom til å bli stormet», forteller hun. «Jeg bad til Gud om at ikke noe måtte skje. Etter hvert sluttet jeg å gå på møtene. Jeg slet også med tanken på at vi overlevde, mens mange andre døde.»

«Jeg er takknemlig mot dem i menigheten som fortsatte å hjelpe meg», sier Natalja. «Et vitne som heter Tatjana, besøkte meg hver tredje dag uten unntak. Senere hadde hun med seg et annet vitne, Uljana, som var snill, taktfull og sa fine ting, og som var godt kjent i Bibelen. Hun roste meg for de anstrengelsene jeg hadde gjort meg, og hørte virkelig etter når jeg snakket.

Uljana viste meg det apostelen Paulus sa i 2. Korinter 1:9. Etter at han hadde lidd mye i Asia, sa han: ‘Vi følte på oss at vi hadde fått dødsdommen.’ Hun leste også Jesaja 40:31: ‘De som håper på Jehova, skal få ny kraft. De skal stige opp med vinger som ørner.’ Sånne skriftsteder og den følelsesmessige støtten jeg hele tiden fikk fra Uljana og andre, gav meg styrke til å gå på møtene igjen sammen med barna mine. Men jeg er fortsatt engstelig når jeg er i et stort rom.»

Zarina ble senere et Jehovas vitne, og hun ser fram til å ønske Anzjelika velkommen tilbake til livet igjen på en vakker og fredelig jord under Guds rikes styre. (Matteus 6:9, 10; Apostlenes gjerninger 24:15) Natalja og barna hennes ble døpt i 2009. De bor fortsatt i nærheten av ruinene av gymsalen, men de har nå lagt skrekkopplevelsen bak seg. «Endelig kan jeg snakke om den dagen uten bitterhet og frykt», sier Natalja. «Gud får sårene til å gro.»