Fortell litt om barndommen din.

Jeg ble født i Italia i 1943. Jeg og de seks søsknene mine vokste opp i en liten landsby hvor far var bonde og snekker. Vi ble oppdratt til å være gode katolikker.

Hvorfor fikk du lyst til å bli prest?

Som gutt elsket jeg å høre på prestene i kirken. Jeg var fascinert av stemmene deres og av de imponerende ritualene. Så jeg bestemte meg for at jeg skulle bli prest. Da jeg var 13, sendte mor meg til en internatskole som forberedte gutter med tanke på videregående prestestudier.

Studerte dere Bibelen på den skolen?

Egentlig ikke. Da jeg var 15, var det en lærer som gav meg en bok som inneholdt evangeliene – de historiske beretningene om Jesu liv og tjeneste – og jeg leste den flere ganger. Da jeg var 18, drog jeg til Roma for å studere ved de pavelige universitetene. Jeg studerte latin, gresk, historie, filosofi, psykologi og teologi. Vi framsa riktignok vers fra Bibelen og hørte på opplesning fra den i prekenene om søndagene, men jeg kan egentlig ikke si at vi studerte Bibelen.

Du ble rektor. Innebar det at du underviste?

Arbeidet mitt var hovedsakelig av administrativ art. Men jeg underviste i de dekretene som ble vedtatt av 2. Vatikankonsil.

Hvorfor begynte du å tvile på kirken?

Det var tre ting jeg hadde problemer med. Kirken blandet seg opp i politikk. Urett oppførsel blant prestene og i menigheten ble tolerert. Og noe av det kirken lærte, kunne rett og slett ikke være riktig. For eksempel: Hvordan kunne en kjærlig Gud straffe mennesker i all evighet etter at de var døde? Og vil Gud virkelig at vi skal framsi bønner om og om igjen hundrevis av ganger ved hjelp av en rosenkrans? *

Hva gjorde du?

Mens tårene rant, bad jeg til Gud om at han måtte lede meg. Jeg kjøpte også den katolske bibeloversettelsen The Jerusalem Bible, som nylig hadde kommet ut på italiensk, og begynte å lese den. Så, en søndag morgen idet jeg var i ferd med å henge fra meg prestedrakten etter messen, kom det to menn til skolen. De presenterte seg som Jehovas vitner. Vi snakket sammen i over en time om Bibelen og det den sier om hva som kjennetegner den sanne religion.

 Hvilket inntrykk fikk du av disse mennene?

Jeg beundret deres overbevisning og det at de så lett fant fram til skriftsteder i en katolsk bibel. Senere begynte et annet vitne, som het Mario, å besøke meg. Han var trofast og tålmodig. Hver eneste lørdag morgen klokken ni, uansett vær, kom han til skolen.

Hva syntes de andre prestene om disse besøkene?

Jeg inviterte dem til å være med på samtalene, men ingen av dem tok bibelstudium alvorlig. Jeg, derimot, satte stor pris på det. Jeg lærte fantastiske ting, for eksempel hvorfor Gud tolererer ondskap og lidelse – noe jeg lenge hadde grublet over.

Prøvde dine overordnede å få deg fra å studere Bibelen?

I 1975 drog jeg til Roma flere ganger for å forklare oppfatningene mine. Mine overordnede prøvde å få meg til å forandre syn, men ingen av dem brukte Bibelen. Den 9. januar 1976 skrev jeg til Roma og gav beskjed om at jeg ikke lenger regnet meg som katolikk. To dager senere forlot jeg presteskolen og tok toget for å være til stede på mitt første møte hos Jehovas vitner, et møte som viste seg å være et stevne hvor en rekke menigheter var samlet. Alt der var totalt annerledes enn det jeg var vant til! Alle hadde hver sin bibel som de fulgte med i mens talerne redegjorde for forskjellige emner.

Hva syntes familien din om alt dette?

De fleste av dem motarbeidet meg. Men jeg fant ut at en av brødrene mine studerte sammen med Jehovas vitner i Lombardia, et område i det nordlige Italia. Jeg drog for å besøke ham, og vitnene der hjalp meg med å finne arbeid og et sted å bo. Senere det året ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

Angrer du på det du gjorde?

Overhodet ikke! Endelig føler jeg at jeg står i et nært forhold til Gud, for det jeg vet om ham, er basert på Bibelen, ikke på filosofi eller kirkens tradisjoner. Og jeg kan undervise andre med oppriktig overbevisning.