I HJERTET av den golde ørkenen, i nattens mulm og mørke, kommer en sandkatt smygende ut av hulen sin. Den stopper opp, ser seg omkring og lytter. Så, sammenkrøpet mot bakken, begynner den å bevege seg forsiktig over ørkensanden.

Plutselig kaster sandkatten seg over et intetanende bytte – en ørkenmus. Den fortsetter å jakte natten igjennom. Med jevne mellomrom gjør den byks opp i luften for å fange flere byttedyr. Hvis den fanger mer enn den kan spise med én gang, gjemmer den det som blir til overs, i sanden. Tidlig om morgenen går den tilbake til hulen. Den viser seg sjelden om dagen. Her er noe av det som kjennetegner denne sky skapningen.

• Sandkatten kan ved hjelp av sin skarpe hørsel lokalisere et bytte, selv om det befinner seg nede i sanden

• For å tiltrekke seg en make gir hannen fra seg en skingrende bjeffelyd. Hunnens skarpe hørsel gjør at hun kan høre dette signalet langt unna

• Sandkattens poter er dekket av hår. Det gjør at den ikke synker ned i sanden, og beskytter potene mot den ekstreme sandtemperaturen

•  Innsiden av ørene er dekket av tykke, hvite hår, som gir beskyttelse mot fykende sand

• Det er vanskelig å spore sandkatten, siden sålen på potene er dekket av et tykt hårlag, som gjør at fotsporene blir nesten usynlige

• Sandkatten kan klare seg med den væsken den får ved å utnytte byttedyrenes vanninnhold

• Temperaturen i sanden i Karakumørkenen kan komme opp i 80 grader, og lufttemperaturen kan falle helt ned i minus 25