JEG ble født i 1943 i Rubottom i Oklahoma i USA. I hele barndommen var vold en del av livet mitt. Det siste året jeg gikk på high school, begynte jeg å drikke. Far var alkoholiker og voldelig, så det at jeg begynte å drikke, førte til at det oppstod et besynderlig vennskap mellom oss. Vi gikk sammen på dansetilstelninger og andre arrangementer bare for å drikke og slåss.

I 1966 giftet jeg meg med en jente som het Shirley. Vi fikk to barn, Angela og Shawn. Men jeg fortsatte å drikke. For å spe på inntektene begynte jeg å dyrke og selge marihuana. Jeg jobbet også som utkaster på forskjellige barer, og det gav meg god anledning til å tilfredsstille min trang til alkohol og vold. På dette stadiet i livet var jeg ikke redd noen eller noe og jeg brydde meg lite om andres følelser.

En fetter av Shirley flyttet til California, og etter å ha studert Bibelen en tid ble han et av Jehovas vitner. Da han flyttet tilbake til Oklahoma, fortalte han Shirley om det han hadde lært, og hun forstod straks at det var sannheten. Etter at hun hadde studert Bibelen grundig, bestemte hun seg for at hun også ville bli et vitne, og hun ble døpt i 1976. Jeg ville ikke ha noe som helst med religionen hennes å gjøre. «Ikke kom her med noen som skal snakke med meg!» sa jeg. «Det er ingen vits i det.»

Shirley var alltid lojal mot bibelske prinsipper, og hun fortsatte å vise at hun var glad i meg. Hver gang hun og barna skulle på et møte i Rikets sal, spurte hun vennlig om jeg ikke ville bli med. Og Angela pleide å si: «Kan ikke du bli med oss, pappa?»

Fordi jeg var innblandet i forskjellige ulovligheter, gikk jeg ofte med pistol. Jeg kunne dessuten være borte flere dager om gangen, noe som gjorde at det ble et spent forhold mellom Shirley og meg. Når jeg kom hjem, prøvde jeg å blidgjøre henne ved å bli med på noen møter. Vitnene var alltid hyggelige mot meg, og det de lærte, hørtes fornuftig ut.

Etter en tid var det en eldste i menigheten som tilbød seg å studere Bibelen med meg. Jeg tok imot tilbudet. Det jeg lærte, hadde dessverre liten virkning på meg – først og fremst  fordi jeg også fortsatte å være sammen med de gamle kameratene mine. Han som studerte med meg, skjønte det og viste meg noen bibelske prinsipper om farene ved dårlig omgang. (1. Korinter 15:33) Det han sa, var basert på Bibelen, men jeg tok det likevel ille opp, sluttet å studere og engasjerte meg enda mer i det jeg hadde drevet med før. Den tåpelige stoltheten min såret virkelig Shirley og barna!

En dag i 1983 fikk jeg noen tragiske nyheter. En nevø av meg, som jeg var veldig glad i, var død. Det gikk inn på meg og fikk meg til å tenke over livet mitt. Jeg kunne se at min livsførsel gikk ut over ekteskapet mitt og skadet familien min – ja alle som betydde noe for meg. Dette ble et vendepunkt. I begravelsen til nevøen min kom et eldre vitne som het John, bort til meg og la armen rundt meg og sa: «Jeg vil bare at du skal vite at vi fortsatt er glad i deg.» Det var den oppmuntringen jeg trengte! Dagen etter ringte jeg til John og sa at jeg ønsket å begynne å studere Bibelen igjen. Jeg håpet at jeg denne gangen ville klare å gjøre de forandringene som jeg burde ha gjort for lenge siden.

På det første studiet drøftet vi bønn, og jeg sa til John at jeg skulle prøve å be. Dagen etter begynte jeg å se meg om etter et ærlig arbeid, men uten resultat. Mens jeg var ute og kjørte i pickupen, bad jeg høyt: «Jehova, hvis du vil at jeg skal bli boende i dette området, får du jammen finne en jobb til meg!» Så tenkte jeg: «Noe så dumt – kjøre rundt og snakke med seg selv!» Jeg hadde tydeligvis mye å lære om Ham «som hører bønner», og om hvordan jeg burde be. (Salme 65:2) Utrolig nok fikk jeg et tilbud om jobb dagen etter!

Etter dette begynte jeg å be oftere og mer oppriktig. Gang på gang opplevde jeg Jehovas velsignelse. Jeg hadde alltid trodd på Gud, men disse opplevelsene hjalp meg til å se sannheten i det som står i 1. Johannes 5:14: «Uansett hva det er vi ber om i samsvar med hans vilje, så hører han oss.» Det at jeg ble klar over bønnens makt, førte til at jeg fikk større kjærlighet til Jehova og mye større tillit til hans veiledning. – Ordspråkene 3:5, 6.

Da jeg begynte å gå på møtene igjen, tok vitnene varmt imot meg. Jeg kunne dessuten se at de virkelig elsket «hverandre inderlig av hjertet», og det gjorde dypt inntrykk på meg. (1. Peter 1:22) Etter hvert forstod jeg også sannheten i Ordspråkene 13:20, hvor det står:  «Den som vandrer med de vise, blir vis, men den som har samkvem med tåpene, går det ille.»

I mange år hadde jeg gjort familien min mye vondt, men nå forsøkte jeg å være fredelig og flinkere til å kommunisere og også å være en bedre ektemann og far. Jeg begynte å følge Bibelens råd om at «mennene [bør] elske sine hustruer som sine egne legemer», og at fedre ‘ikke må gjøre sine barn forbitret, for at de ikke skal bli motløse’. – Efeserne 5:28; Kolosserne 3:21.

De forandringene jeg gjorde, hadde naturlig nok stor virkning på familien min. Jeg følte at dette var et tydelig bevis for at det Jesus sier i Matteus 5:3, er sant: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» Endelig hadde jeg funnet sann lykke!

I juni 1984 ble datteren min, Angela, intervjuet på et av Jehovas vitners stevner. Hun fortalte hva slags menneske jeg hadde vært, og snakket så om de forandringene jeg hadde gjort. Til slutt sa hun at hun var overlykkelig over å se meg sitte på første rad blant dem som skulle bli døpt den dagen.

Jeg er så takknemlig for at Jehova ikke mister troen på slike som meg! Jeg er også veldig takknemlig for at Shirley og barna våre ikke mistet troen på meg. Som en sann kristen fulgte Shirley lojalt formaningen i 1. Peter 3:1: «Dere hustruer, underordne dere under deres egne menn, for at de, hvis det er noen som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten et ord ved sine hustruers livsførsel.» Hennes lojalitet, tålmodighet og gode oppførsel i alle de årene da jeg ikke ville høre om Bibelen, førte til at døren ble stående åpen for meg helt til jeg endelig kom til fornuft.

Etter at jeg ble døpt, har jeg ofte brukt henne som et eksempel for å oppmuntre andre som har en ektefelle som ikke er et av Jehovas vitner, til ikke å miste troen på ham eller henne. «Når tiden er moden», sier jeg til dem, «kan Jehova ved sitt Ord, Bibelen, og ved deres gode oppførsel hjelpe ektefellen deres til å forandre seg – selv om det til å begynne med virker utenkelig at det skal skje.»