Bli kjent med batakfolket

Da den italienske oppdagelsesreisende Marco Polo på 1200-tallet kom til øya Sumatra i Indonesia, skrev han om et bestemt «fjellfolk» som «lever . . . som dyr . . . og spiser menneskekjøtt». Man mener at det folket han snakket om, var batakfolket. Min kone og jeg har imidlertid et helt annet syn på disse menneskene. Bli kjent med det folket som vi har lært å kjenne og er blitt så glad i.

 «HORAS!» Med denne hjertelige hilsenen ønsket våre nye venner i batakfolket oss velkommen til Nord-Sumatra i Indonesia. Vi var kommet til vårt nye misjonærdistrikt i nærheten av Tobasjøen, et av Sumatras mest spektakulære naturlige landemerker. Tobasjøen, verdens største vulkanske innsjø, ligger i hjertet av batakfolkets område. – Se rammen nedenfor.

Batakfolket er en av de største urbefolkningsgruppene i Indonesia. Dette folket utgjør anslagsvis åtte millioner og består av kanskje seks uavhengige, men nært beslektede etniske grupper – toba, simalungun, karo, dairi, angkola og mandailing. Hver gruppe består av store familieklaner. Når bataker treffer hverandre, er gjerne det første spørsmålet de stiller: «Hvilken klan hører du til?» De finner da raskt ut hvordan de er i slekt med hverandre.

Ekteskapsregler

Tradisjonelle ekteskap blant batakene forener vanligvis ikke bare to mennesker, men også to klaner. Søskenbarn på morssiden blir sett på som det beste valget. Men det å gifte seg med et søskenbarn på farssiden eller med noen fra samme klan er fullstendig tabu. Ellers følger tradisjonelle ekteskap denne regelen: Menn fra klan A gifter seg med kvinner fra klan B, menn fra klan B gifter seg med kvinner fra klan C, og menn fra klan C gifter seg med kvinner fra klan A. Ekteskapsallianser som følger et slikt system, styrker i høy grad batakenes slektskapsbånd og knytter de nygifte til et stort nettverk av slektninger.

Selv om par blant batakene er lovformelig gift og får barn, blir ikke ekteskapet godkjent av deres respektive klaner før det er blitt holdt et tradisjonelt klanbryllup. Det kan være hundrevis av slektninger til stede ved slike omfattende seremonier, som kan vare i mange timer.

I brylluper blant karoene betaler for eksempel medlemmer av brudgommens familie brudeprisen til medlemmer av brudens familie, og brudens familie teller så nøye opp pengene. Først når det har skjedd, kan bryllupet fortsette. Medlemmer av klanen holder lange taler om livet som gift. Bruden og brudgommen lytter respektfullt, og festlighetene avsluttes med mat og drikke og dans.

En jordbrukers paradis

Før i tiden bodde mange batakfamilier sammen i store langhus med karakteristiske tak.  Disse takene har to spisser og minner om bøffelhorn. Noen slike utsmykkede bygninger, som er laget av tre, bambus og sukkerpalmefiber, kunne huse opptil tolv familier. De ble bygd på påler, og det ble ikke brukt spiker. Mange 300 år gamle bygninger er fortsatt bebodd, og på bakken under de hevede gulvene oppholder husdyrene seg – kveg, høns, hunder, griser og vannbøfler.

Den lokale økonomien er stort sett basert på jordbruk, fiske, husdyrhold og turisme. Det store, naturlige amfiteatret rundt Tobasjøen er virkelig en jordbrukers paradis. Terrasser med smaragdgrønne rismarker ligger høyt over sjøen. Kaffe, frukt og krydder trives og vokser side om side med frodige grønnsaker i den fruktbare og mørke vulkanske jorden. Fiskere i sine trekanoer drar opp en rikelig fangst fra det kjølige, klare vannet i innsjøen.

Mot slutten av dagen kan man se glade barn som plasker og svømmer i innsjøen, og menn som treffes på kafeer, og man kan høre musikk som gir gjenklang i den kjølige kveldsluften. Batakene er kjent i lokalsamfunnet for sin kraftige og følelsesladede sang. De er også glad i å danse. Menn og kvinner danser hver for seg, og under dansen beveger de armene og hendene grasiøst.

En brokete fortid

Fra Marco Polos tid og fram til 1800-tallet kunne man høre at batakene var krigerske kannibaler som drev med rituell spising av fiendtlige krigere og kriminelle. Men enkelte «uhyggelige detaljer om kannibalisme kan batakene selv ha bidratt med i et forsøk på å hindre fremmede i å trenge inn i deres områder», sier Leonard Y. Andaya, som er professor i historie. Men uansett hva som måtte være tilfellet, sier boken The Batak–Peoples of the Island of Sumatra: «På 1800-tallet forbød de nederlandske kolonimyndighetene kannibalisme i de områdene som lå under deres kontroll.»

Batakene var animister og trodde på en rekke guder og ånder. De drev også med offerritualer, seanser, spådommer og trolldom.  Trylleformularer, spådommer og helbredelsesformularer ble nedtegnet på barkstrimler som var opptil 15 meter lange, og som var foldet sammen som et trekkspill og ble en slags bok. Og de vevde dekorerte hellige kleder som de brukte for å holde det onde borte og for å forutsi framtiden.

Opptegnelser tyder på at de første vestlige misjonærene som fikk kontakt med batakene, var baptistene Richard Burton og Nathaniel Ward, som kom i 1824. Ti år senere, mens det nederlandske militæret prøvde å okkupere deler av Indonesia, drog to andre misjonærer, amerikanerne Henry Lyman og Samuel Munson, inn i batakenes område, men de ble snart drept. To katolske misjonærer som ikke brydde seg om advarsler om å holde seg unna potensielt farlige områder, møtte muligens den samme skjebnen.

Men den tyske misjonæren Ludwig Nommensen, som begynte å arbeide blant batakene i 1862, overlevde og oppnådde gode resultater. Mange blant lokalbefolkningen omtaler ham faktisk fremdeles med respekt. I dag betrakter de fleste batakene seg som kristne, mens andre stort sett er muslimer eller animister. Det er likevel mange som fortsatt holder fast ved enkelte tradisjonelle trosoppfatninger.

Et virkelig godt budskap

Rundt 1936 kom Jehovas vitner til batakfolkets hjemland med det gode budskap om Guds rike, som Jesus sa skulle bli forkynt «på hele den bebodde jord». (Matteus 24:14) Mange bataker reagerte positivt på det bibelske budskapet og forlot sin overtroiske levemåte. Som følge av det er det nå omkring 30 menigheter av Jehovas vitner i området. – Se rammen.

Når min kone og jeg forkynner det gode budskap for folk i dette området, treffer vi ofte på turister som er imponert over den spektakulære naturen og liker det behagelige klimaet ved Tobasjøen. Vi er helt enige med dem. Men vi legger til at den virkelige skjønnheten her er menneskene – de varme og vennlige batakene.

[Ramme på side 17]

EN KJØLIG INNSJØ MED EN FLAMMENDE FORTID

Tobasjøen er 87 kilometer lang og 27 kilometer bred, noe som gjør den til verdens største kratersjø. Den inneholder så mye ferskvann at det ville være nok til å dekke hele Storbritannia med nesten en meter vann. Uansett hvilken vinkel en ser denne flotte innsjøen fra, er den enhver fotografs drøm der den ligger blant noen av de grønne, vulkanske fjelltoppene i Barisanfjellene.

Innsjøen ble dannet i et eller flere omfattende vulkanutbrudd som forskere tror kan ha vært blant de kraftigste i jordens historie. Etter hvert ble den gigantiske kalderaen fylt med vann og ble det som nå er Tobasjøen. Etterfølgende landhevninger av innsjøbunnen dannet den vakre øya Samosir, som er 647 kvadratkilometer, omtrent like stor som Singapore.

[Ramme på side 18]

ET TEMPERERT PARADIS

Tobasjøen ligger cirka 30 mil fra ekvator, men likevel er klimaet forbausende kjølig. Grunnen til det er at innsjøen ligger 900 meter over havet. Palmer og furutrær vokser side om side i dette tempererte paradiset.

Innsjøen er en økologisk skillelinje for en rekke dyr. Nord for sjøen finner man for eksempel orangutanger, hvithåndgibboner og en spesiell type bladape, mens man sør for sjøen finner tapirer, spøkelsesaper og rødbåndlangurer.

[Ramme/bilde på side 19]

FRA ÅNDEMEDIUM TIL SANN KRISTEN

Nursiah var ḍukun, eller heksedoktor, blant batakfolket. Hun gjorde bruk av magiske kunster for å helbrede syke, drive ut onde ånder og kommunisere med de «døde». * Hun tjente gode penger på dette og var – til tross for sin okkulte virksomhet – et respektert medlem av det protestantiske kirkesamfunnet hun tilhørte.

Da Nursiah traff Jehovas vitner, ble hun overrasket over å få vite at Guds navn er Jehova. (Salme 83:18) Senere leste hun i Bibelen at mange som ble troende i det første århundre, tok avstand fra sine magiske kunster og brente de spiritistiske bøkene sine for å kunne tjene Gud på en måte som han godkjenner. (Apostlenes gjerninger 19:18, 19) Til tross for sterk motstand bestemte hun seg for å gjøre det samme, i full tillit til Jesu ord: «Sannheten skal frigjøre dere.» – Johannes 8:32.

I dag er Nursiah og sønnen hennes, Besli, døpte vitner, og mannen hennes, Nengku, går regelmessig på Jehovas vitners møter. «Nå som jeg tjener Jehova», sier hun, «er livet mitt så mye bedre! Da jeg var ḍukun, lengtet jeg etter å kjenne sannheten. Nå er jeg virkelig fornøyd.»

[Fotnote]

[Bilde]

Nursiah sammen med mannen og sønnen

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

Sumatra

Tobasjøen

[Rettigheter]

Based on NASA/Visible Earth imagery

[Bilde på sidene 16 og 17]

Tobasjøen sett fra fjellet Pusuk Buhits skråninger

[Bilde på side 18]

Fossen Sipisopiso, som ligger ved nordenden av Tobasjøen, har et fall på 110 meter