Hva som gjorde at jeg ble tiltrukket av Jehovas vitner

Fortalt av Tomás Orosco

Første gang jeg var på et møte hos Jehovas vitner i en Rikets sal, var det en liten gutt som hadde en tale. Selv om han så vidt klarte å se over talerstolen, hadde han en sikker fremtreden og var svært dyktig. Jeg var virkelig imponert.

JEG kunne se at tilhørerne fulgte godt med. Ettersom jeg hadde vært en av Bolivias forsvarsattacheer i De forente stater, hadde vært offiser i Bolivias væpnede styrker og hadde samarbeidet nært med presidenten, var jeg vant til å bli vist respekt. Men den respekt dette barnet fikk, gjorde at jeg begynte å revurdere mine mål i livet.

Min far døde i 1934, i Chaco-krigen, en krig mellom Paraguay og Bolivia. Ikke lenge etter ble jeg sendt til en katolsk kostskole. I mange år var jeg hver dag til stede ved den daglige messen, hvor vi sang salmer, lyttet til katekismen og gjentok utenatlærte bønner. Jeg tjente til og med som altergutt og sang i koret. Men jeg leste aldri i Bibelen; jeg hadde faktisk aldri sett en bibel.

Jeg likte de religiøse helligdagene fordi de var mer som en fest, og jeg satte pris på en forandring i rutinene. Men prestene og andre som underviste i religion, var lite sympatiske. De var mer frastøtende enn tiltalende. Jeg følte at jeg hadde engasjert meg nok i religion.

Tiltrukket av militær orden

En fin solskinnsdag fikk jeg øye på to flott kledde unge offiserer i hjembyen min, Tarija. De kom fra La Paz, Bolivias administrative hovedstad, og var på permisjon. De så elegante ut der de kom gående over en av de åpne plassene i byen. Jeg ble imponert over deres staselige, rene og verdige utseende. De var iført grønn gallauniform og hadde hatt med blank brem. Der og da bestemte jeg meg for at jeg ville bli militæroffiser. Jeg tenkte at deres liv måtte være fullt av opplevelser og ærefulle bragder.

I 1949, da jeg var 16 år, kom jeg inn på Bolivias militære høyskole. Den eldre broren min ble med meg i den lange rekken av unge menn som beveget seg opp mot porten til brakkene. Han introduserte meg for løytnanten og bad pent om at han måtte ta godt vare på meg. Så  gav han meg en fin anbefaling. Da han hadde gått, fikk jeg den vanlige velkomsten som nye rekrutter blir møtt med. Jeg ble slått i bakken og fikk denne beskjeden: «Vi skal nok få se hvem som anbefaler hvem her!» Det var den måten jeg stiftet bekjentskap med militær disiplin og skremselstaktikk på. Men jeg lot meg ikke knekke, og det var bare stoltheten min som hadde fått en skramme.

Med tiden lærte jeg å føre krig og ble en respektert offiser. Men ved erfaring lærte jeg at det rene og verdige ytre som militært personell har, kan være villedende.

Jeg får en høy stilling

Tidlig i min karriere fikk jeg opplæring om bord på den argentinske marines slagkrysser «General Belgrano», som hadde plass til et mannskap på over 1000 personer. Før den annen verdenskrig var den blitt sjøsatt i USA som «USS Phoenix», og den overlevde senere japanernes angrep på Pearl Harbor på Hawaii i 1941.

Med tiden steg jeg i gradene og ble nestkommanderende i den bolivianske marinen, som patruljerer de vannveiene som danner Bolivias grenser. Disse vannveiene innbefattet elvene i Amazonasbekkenet, og også Titicacasjøen, verdens høyest beliggende navigerbare innsjø.

I mai 1980, ble jeg så tatt ut til å være med i en kommisjon av forsvarsattacheer som ble sendt til hovedstaden i USA, Washington, D.C. En høytstående offiser ble tatt ut fra hver gren av forsvaret – hæren, luftforsvaret og marinen – og på grunn av min ansiennitet ble jeg koordinator for gruppen. Jeg bodde i USA i nesten to år og samarbeidet senere nært med Bolivias president.

Som offiser i militæret måtte jeg gå i kirken hver søndag. Feltpresters og andre presters innblanding i revolusjoner og kriger gjorde at jeg ble skuffet over religionen. Jeg skjønte at det var galt av religionssamfunnene å støtte slike blodsutgytelser. Men et slikt hykleri fikk  meg ikke til å vende ryggen til all religion; det fikk meg i stedet til å lete etter sannheten om Gud. Jeg hadde aldri lest i Bibelen, så jeg begynte å ta den fram av og til og lese tilfeldige stykker i den.

Den orden jeg så i Rikets sal

Til min overraskelse begynte min kone, Manuela, å studere Bibelen sammen med et av Jehovas vitner, en misjonær som het Janet. Senere begynte Manuela å gå på møter i Rikets sal, vitnenes sted for tilbedelse. Jeg hadde ingen problemer med å kjøre henne dit, men jeg ville ikke være med inn. Jeg antok at møtene ville være støyende og følelsesladede.

En dag spurte Manuela om det var greit at Janets mann besøkte meg. Først ville jeg ikke gå med på det. Men så tenkte jeg at jeg med all min religiøse opplæring nok skulle kunne imøtegå det han måtte si. Da jeg så traff Ian, var det hans måte å være på som gjorde inntrykk på meg – ikke spesielt det han sa. Han ønsket ikke å sette meg i forlegenhet med sin bakgrunn og bibelkunnskap, men var i stedet vennlig og respektfull.

Uken etter bestemte jeg meg for å dra til Rikets sal, hvor jeg som nevnt hørte den lille gutten ha en tale. Da jeg hørte ham lese og forklare skriftsteder i Jesajas bok i Bibelen, visste jeg at jeg hadde funnet en unik organisasjon. Ironisk nok fikk jeg som i min ungdom hadde villet bli en respektert offiser i det militære, nå et ønske om å bli lik denne gutten og undervise i Bibelen. Det var som om jeg med ett ble mildere stemt og mottagelig for budskapet.

Etter hvert som tiden gikk, ble jeg også imponert over hvor punktlige vitnene var, og over at de alltid hilste så hjertelig på meg og fikk meg til å føle meg hjemme. Det at de var pent og ordentlig kledd, gjorde også inntrykk på meg. Og det jeg spesielt likte, var at det var så god orden på møtene – hvis en bestemt tale stod på programmet, var det akkurat den talen jeg fikk høre den dagen. Jeg kunne se at dette var orden basert på kjærlighet, ikke på frykt.

Etter at jeg hadde vært på mitt første møte, gikk jeg med på å studere Bibelen sammen med Ian. Vi brukte boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. * Jeg husker fortsatt det tredje kapitlet med bildet av en biskop som velsigner troppene før en kamp. Jeg tvilte ikke et øyeblikk på at det er slik det foregår, for jeg hadde sett nøyaktig det samme med egne øyne. I Rikets sal fikk jeg boken Resonner ut fra Skriftene. Da jeg leste hva Bibelen sier om nøytralitet, skjønte jeg at jeg måtte gjøre visse forandringer. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ha noe mer med den katolske kirke å gjøre, og jeg begynte å gå regelmessig på møtene i Rikets sal. Jeg la også planer om å slutte i det militære.

Jeg går framover mot dåpen

Noen uker senere hørte jeg at menigheten skulle gjøre rent på det stadionet hvor det snart skulle holdes et stevne. Jeg gledet meg til å overvære stevnet og drog av gårde for å hjelpe til med rengjøringen. Jeg jobbet sammen med alle de andre og likte godt både arbeidet og samværet. Mens jeg holdt på med å feie gulvet, kom en ung mann bort til meg og spurte om jeg var admiralen.

«Ja», svarte jeg.

«Det er helt utrolig!» utbrøt han forbauset. «En admiral som feier gulv!» En høytstående offiser ville aldri så mye som plukke opp et stykke papir, langt mindre feie gulvet. Denne mannen hadde vært min personlige sjåfør i det militære, men var nå et av Jehovas vitner.

 Samarbeid basert på kjærlighet

Militær orden er basert på respekt for rang, og det var noe som var blitt dypt rotfestet i meg. Jeg kan for eksempel huske at jeg spurte om noen av Jehovas vitner hadde høyere rang enn andre på grunn av det ansvaret eller de oppgavene de hadde i organisasjonen. Mitt syn på rang og stilling var inngrodd, men det skulle det snart bli en dramatisk forandring på.

Omtrent på den tiden – i 1989 – fikk jeg vite at et medlem av Jehovas vitners styrende råd skulle komme fra New York for å besøke Bolivia og holde en tale på stadionet. Jeg var spent på å se hvordan et slikt medlem av «eliten» i organisasjonen ville bli behandlet. Jeg mente at en som hadde et slikt ansvar, ville ankomme med en viss pomp og prakt.

Da møtet begynte, var det ikke noe som tydet på at en spesiell person var kommet, så jeg begynte å lure litt. Ved siden av Manuela og meg satt det et eldre ektepar. Manuela la merke til at kvinnen hadde engelsk sangbok, så i en pause snakket hun litt med henne. Men etterpå gikk paret.

Jeg skal si vi begge ble forbauset da kvinnens mann senere gikk opp på plattformen for å holde hovedforedraget! I det øyeblikket forandret jeg syn på alt jeg hadde lært i det militære om rang, respekt, makt og posisjon. «Tenk på det», sa jeg etterpå, «den broren som satt sammen med oss på de ukomfortable sitteplassene på stadionet, var et medlem av det styrende råd!»

Jeg må smile når jeg tenker på hvor mange ganger Ian hadde forsøkt å få meg til å forstå Jesu ord i Matteus 23:8: ’Dere er alle brødre.’

Ute i forkynnelsen for første gang

Da jeg ikke lenger hadde noen militære forpliktelser, inviterte Ian meg til å være med ham i forkynnelsen fra hus til hus. (Apostlenes gjerninger 20:20) Det strøket vi gikk til, var et jeg hadde håpet å slippe unna – det var fullt av militærboliger. En general som jeg absolutt ikke ønsket å treffe, åpnet døren. Jeg ble nervøs og redd, spesielt da han fikk øye på vesken min og Bibelen og i en foraktfull tone spurte: «Hva er det som har skjedd med deg?»

Etter at jeg hadde bedt en rask bønn, senket en følelse av ro og trygghet seg over meg. Generalen lyttet til presentasjonen min og tok til og med imot litt bibelsk litteratur. Den opplevelsen oppmuntret meg til å innvie mitt liv til Jehova. Jeg ble døpt i vann som symbol på min innvielse den 3. januar 1990.

Med tiden ble også min kone og sønnen og datteren vår Jehovas vitner. Jeg kan nå glede meg over å tjene i menigheten som eldste og heltidsforkynner av det gode budskap om Guds rike. Det mest dyrebare privilegium jeg har, er imidlertid at jeg har lært Jehova å kjenne, og at jeg er kjent av ham. Det overgår en hvilken som helst rang eller stilling noen kan strebe etter å oppnå. Ja, orden bør ikke være hard og streng, men vitne om varme og omsorg. Jehova Gud er en ordens Gud, men noe som er enda viktigere, er at han er kjærlighetens Gud. – 1. Korinter 14:33, 40; 1. Johannes 4:8.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Renato, broren min, og jeg i 1950

[Bilde på side 13]

På et arrangement sammen med militære fra Kina og andre land