Trofast mot Gud i over 70 år

Fortalt av Josephine Elias

«Ikke vær redd,» hvisket mannen min til meg gjennom fengselsgitteret. «Enten de dreper meg eller løslater meg, skal jeg være trofast mot Jehova.» Jeg var også fast bestemt på å fortsette å være trofast. Og det er jeg like bestemt på den dag i dag.

JEG ble født i 1916 i Sukabumi, en by i høylandsområdet på det vestlige Java i Indonesia. Foreldrene mine var velstående kinesere, og vi bodde i et stort hus og hadde tjenere. Jeg hadde fem brødre – tre som var eldre enn meg, og to som var yngre. Jeg var den eneste jenta og ble en skikkelig guttejente. Jeg klatret på hustak og var glad i sport. Men det var noe som bekymret meg veldig.

Tanken om å bli pint i et brennende helvete skremte meg. Jeg fikk høre av lærerne mine at rampete jenter kommer til helvete. Og fordi jeg var rampete, hadde jeg følelsen av at jeg ville havne der. Som ungdom gikk jeg på skole i Jakarta (som på den tiden het Batavia), og mens jeg var der, ble jeg syk. Legen trodde jeg kom til å dø, så hun jeg leide hos, prøvde å trøste meg ved å si at jeg snart ville være i himmelen. Men jeg fryktet at det var helvete jeg ville komme til.

Moren min, Kang Nio, og min eldre bror Dodo skyndte seg til Jakarta for å hente meg. På hjemveien spurte Dodo: «Vet du at Bibelen ikke lærer at det finnes et brennende helvete?»

«Hvordan vet du det?» spurte jeg. Mor leste noen skriftsteder fra Bibelen som viste at de døde er uten bevissthet, og at de kommer til å bli oppreist til liv igjen. (Forkynneren 9:5, 10; Johannes 5:28, 29) «Vi har lært dette av Jehovas vitner,» forklarte de. De gav meg en liten brosjyre som het «Hvor er de døde?», og jeg begynte å lese den med én gang. * Før vi hadde kommet hjem, utbrøt jeg: «Dette er sannheten!»

Jeg snakker med andre om min tro

Familien min hadde nå flyttet til Bandung, en stor by på det vestlige Java. Der ble jeg sakte, men sikkert frisk. I mars 1937 fikk vi besøk av Clem Deschamp, et Jehovas vitne fra Australia som tjente i Jakarta. Mens han var hos oss, ble moren min, de eldre brødre mine – Felix, Dodo og Peng – og jeg døpt som symbol på vår innvielse til Gud. Senere ble de yngre brødrene mine, Hartanto og Jusak, og faren min, Tan Gim Hok, også Jehovas vitner. *

Etter at vi var blitt døpt, samarbeidet vi med Clem i en spesiell forkynnelseskampanje som varte i ni dager. Han viste oss hvordan vi skulle forkynne ved hjelp av et vitnesbyrdskort som inneholdt et enkelt, bibelsk budskap på tre språk. Vi forkynte også uformelt for slektninger og venner. Den lille gruppen vår i Bandung ble snart en menighet, den andre i Indonesia.

Senere det året flyttet familien vår til Jakarta for å forkynne blant de 80 000 kineserne som bodde der. Mor, Felix og jeg begynte i den kristne heltidstjeneste som pionerer. Jeg forkynte også andre steder, blant  annet i Bandung og Surabaja. Stort sett forkynte jeg alene. Jeg var ung og sterk og glad for å tjene Gud. Men det var krigsskyer i horisonten, og min tro ville snart bli satt på prøve.

Krigen fører til prøvelser

I desember 1941 kastet Asia seg ut i den annen verdenskrigs kaos. Den keiserlige japanske hær okkuperte Indonesia og holdt landet i et jerngrep. Vår bibelske litteratur ble forbudt, og vi kunne ikke forkynne åpenlyst. Jeg pleide å ta med meg et sjakkbrett når jeg besøkte interesserte, slik at andre skulle tro at vi bare spilte sjakk.

I 1943 giftet jeg meg med André, en fryktløs pioner. Han hadde en kraftig stemme som gjorde at han fikk folks oppmerksomhet. Sammen smuglet vi bibelsk litteratur til Jehovas vitner over hele Java. Hvis vi var blitt tatt, ville vi ha blitt torturert og drept. Mange ganger var det bare med nød og neppe vi slapp unna.

En gang André og jeg skulle til å gå på toget i Sukabumi, ble vi stoppet av det fryktede Kempeitai, det japanske militærpolitiet. Nederst i reisevesken min hadde jeg forbudt litteratur. «Hva har du i vesken?» forlangte en politimann å få vite.

«Klær,» svarte André.

«Og hva er det under klærne?» spurte han.

«Mer klær,» sa André.

«Men hva har dere i bunnen av vesken?» spurte politimannen. Jeg holdt pusten og bad en stille bønn til Jehova. «Det er best at du ser etter selv,» svarte André.

Assistenten til politimannen stakk hånden langt ned i vesken. Plutselig skrek han av smerte og rykket hånden til seg. Han hadde stukket seg på en nål. Pinlig berørt gav politimannen oss straks ordre om å lukke vesken og gå på toget.

På en annen reise til Sukabumi identifiserte Kempeitai meg som et av Jehovas vitner, og de innkalte meg til sitt lokale hovedkvarter. André og broren min Felix ble med meg dit. Først ble André forhørt. Han ble hamret løs på med spørsmål. «Hvem er Jehovas vitner? Motarbeider dere de japanske myndigheter? Er du en spion?»

«Vi er tjenere for Den Allmektige Gud og har ikke gjort noe galt,» svarte André. Han som var den ansvarlige offiseren, tok et samuraisverd fra veggen og holdt det opp i luften.

«Hva om jeg dreper deg nå?» snerret han. André la hodet på skrivebordet og bad inni seg. Det var stille en lang stund, men så brøt det ut latter. «Du er modig!» sa offiseren. Han lot så André gå og kalte inn Felix og meg. Da vi sa omtrent det samme som André hadde sagt, brølte offiseren: «Dere er ikke spioner. Kom dere ut herfra!»

Fylt av glede lovpriste vi Jehova på veien hjem. Vi visste ikke da at det lå enda vanskeligere prøvelser like foran oss.

Flere trosprøver

Noen måneder senere ble André angitt av «falske brødre» og satt i fengsel av Kempeitai. (2. Korinter 11:26) Jeg besøkte ham i fengslet. Han var tynn og svak. Han hadde overlevd ved å spise matrester som han fant i avløpsrennen i cellen. Fangevokterne hadde ikke fått ham til å gå på akkord med sin tro. Som nevnt i innledningen hvisket han gjennom fengselsgitteret: «Ikke vær redd. Enten de dreper meg eller løslater meg, skal jeg være trofast mot Jehova. De kan bære meg ut som død, men ikke som en forræder.»

Etter et halvt år i fengsel ble André stilt for en høyere domstol i Jakarta. Rettssalen var fullsatt av familie og venner. Atmosfæren var spent.

«Hvorfor vil du ikke gå inn i den japanske hæren?» spurte dommeren.

«Jeg er soldat for Guds rike,» svarte André, «og en soldat kan ikke tjene to hærer samtidig.»

 «Vil du si til andre at de ikke skal gå inn i hæren?» spurte dommeren.

«Nei, det må de bestemme selv,» sa André.

André fortsatte å forsvare seg og siterte fra Bibelen mange ganger. Dommeren, som var en sterkt troende muslim, ble imponert. «Vi har kanskje forskjellige trosoppfatninger, men jeg vil ikke tvinge noen til å handle i strid med sin samvittighet,» sa dommeren. «Du er fri.»

Det gikk et lettelsens sukk gjennom rettssalen, og hjertet mitt hoppet av glede. André kom bort til meg og holdt meg i hånden. Familie og venner samlet seg begeistret rundt oss for å gratulere.

Vi forkynner om sann frihet

I Indonesia etter den annen verdenskrig fulgte det et fire år langt opprør mot det nederlandske kolonistyret. Tusenvis av mennesker ble drept, og hele landsbyer ble forlatt fordi folk flyktet fra hjemmene sine. Nasjonalister prøvde å tvinge oss til å rope slagordet deres, Merdeka, som betyr «frihet». Men vi sa til dem at vi var nøytrale i slike politiske saker.

Til tross for urolighetene begynte vi å forkynne fra hus til hus igjen. Vi brukte våre gamle vitnesbyrdskort og den litteraturen som vi fortsatt hadde fra før krigen. I mai 1948, da urolighetene hadde begynt å avta, startet André og jeg som pionerer igjen – de eneste pionerene i Indonesia. Tre år senere var vi glade for å kunne ta imot 14 Jehovas vitner i Jakarta. Alle disse var uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead, som lå nord i staten New York i USA. Den opplæringen de gav oss, satte oss i stand til å påta oss større ansvarsoppgaver.

I juni 1952 sa André og jeg ja til å tjene som spesialpionerer i Semarang, som ligger på den midtre delen av Java. Året etter fikk vi selv gjennomgå Gilead – den 22. klassen. Etter at vi var blitt uteksaminert, ble vi sendt tilbake til Indonesia, til Kupang på Timor. Senere tjente vi også på Sør-Sulawesi og Nord-Sulawesi. Der møtte vi flere trosprøver.

Forbud igjen

I 1965 førte et kuppforsøk til at hundretusener ble drept. Noen av kristenhetens prester blandet seg inn i konflikten og påstod at Jehovas vitner var kommunister. Heldigvis lot ikke myndighetene seg lure så lett. Men presteskapet gav ikke opp. De fortsatte med sine ondsinnete angrep mot vitnene. Til slutt, 25. desember 1976, ble Jehovas vitner forbudt.

Ikke lenge etter at forbudet var blitt kunngjort, ble André innkalt til statsadvokatens kontor i Manado. «Vet du at Jehovas vitner er forbudt?» spurte han.

«Ja,» svarte André.

«Er du nå villig til å skifte religion?» spurte statsadvokaten.

André lente seg framover og slo seg dramatisk på brystet. «Du kan rive hjertet ut av kroppen min, men du får meg aldri til å skifte religion,» sa han med rungende stemme.

Forskrekket spurte statsadvokaten: «Hva skal jeg skrive i rapporten?»

«Skriv at jeg fortsatt er et av Jehovas vitner, og at jeg ikke har gjort noe galt,» sa André.

«Jeg blir nødt til å beslaglegge litteraturen deres,» sa statsadvokaten.

Den kvelden sørget noen unge Jehovas vitner for å fjerne den litteraturen som var i huset vårt, og lot bare tomme esker stå igjen.  Vi fortsatte å forkynne ved hjelp av Bibelen. Og statsadvokaten skapte ikke vanskeligheter for oss flere ganger.

Et rikt liv

Senere var André og jeg pionerer i Surabaja på øya Java og på Bangka, en øy utenfor den sørøstlige delen av Sumatra. Men i 1982 måtte vi dra tilbake til Jakarta på grunn av dårlig helse. Her døde André i 2000, 85 år gammel – en ivrig pioner helt til det siste. Året etter at han døde, ble forbudet opphevet.

For et rikt liv jeg har hatt! Jeg er nå 93 år, og jeg har vært pioner i over 70 år. I 1937, det året jeg ble døpt, var det bare 25 Jehovas vitner i Indonesia. I dag er det nesten 22 000. Jeg er så glad for at jeg har hatt en andel i denne veksten. Men for meg har livets reise bare så vidt begynt. Jeg ønsker å tjene Gud trofast i all evighet.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 13]

«Jeg er soldat for Guds rike, og en soldat kan ikke tjene to hærer samtidig»

[Uthevet tekst på side 14]

«Du kan rive hjertet ut av kroppen min, men du får meg aldri til å skifte religion»

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Steder der vi har bodd og forkynt

INDONESIA

Sulawesi

Manado

Sumatra

Bangka

Java

JAKARTA

Sukabumi

Bandung

Semarang

Surabaja

Timor

Kupang

[Bilde på side 15]

André og jeg på 1970-tallet

[Bilder på side 15]

Da jeg var 15 år, hjalp den lille brosjyren «Hvor er de døde?» meg til å forstå Bibelens sannhet