Hva Bibelen sier

Er det riktig å bruke ærestitler?

I DE første kristnes daglige liv og virke og når de forkynte det gode budskap om Guds rike, kom de i kontakt med myndighetspersoner av forskjellig rang — noen av høy rang og noen av lavere rang. Jesu etterfølgere brukte ikke noen titler seg imellom for å markere stilling eller status. Men det var vanlig på den tiden å bruke titler når man henvendte seg til personer som hadde makt og myndighet. Den romerske keiseren ble omtalt som Majesteten. — Apostlenes gjerninger 25: 21.

Hvilken holdning hadde så Jesu disipler til det å bruke ærestitler når de stod fram for myndighetspersoner? Hvilken holdning bør vi ha?

Ære, ikke bifall

Apostelen Paulus skrev til sine trosfeller: «Gi alle det som tilkommer dem . . . ære til den som gjør krav på ære.» (Romerne 13: 7) Dette omfattet det å bruke titler når en henvendte seg til myndighetspersoner. I dag er det vanlig å bruke slike titler som «Deres Eksellense» og «Deres nåde» når man henvender seg til personer i spesielle stillinger. Men noen spør kanskje: Hvordan kan jeg tiltale en person på den måten når jeg har mistanke om at han slett ikke har gjort seg fortjent til å bli vist spesiell ære?

Mange offentlige tjenestemenn utfører samvittighetsfullt sine plikter, men ikke alle er spesielt tillitvekkende. Likevel sier Bibelen at vi skal underordne oss under konger og stattholdere «for Herrens skyld». (1. Peter 2: 13, 14) Det at vi erkjenner at en offentlig tjenestemann med Guds tillatelse innehar en stilling som gir ham myndighet, vil derfor få oss til å vise respekt og gi vedkommende den ære som stillingen krever. — Romerne 13: 1.

Hvordan tjenestemannen er som person, har ikke noe med saken å gjøre. Det er ikke på grunn av hans atferd han skal vises ære. Det at vi bruker hans ærestittel når vi henvender oss til ham, betyr ikke at vi stilltiende bifaller det han gjør. Det framgår av noe som hendte i apostelen Paulus’ liv.

Paulus’ bruk av titler

Apostelen Paulus ble arrestert i Jerusalem på grunnlag av oppdiktede anklager og ble ført fram for Feliks, stattholderen i Judea. Feliks  var neppe det man ville kalle et eksempel til etterfølgelse. Den romerske historieskriveren Tacitus skrev at Feliks «mente at han ustraffet kunne gjøre en hvilken som helst ond gjerning». Han var mer interessert i å motta en bestikkelse enn i å avsi en rettferdig dom. I de to årene Paulus ble holdt i forvaring, viste han likevel stattholderen respekt, og de to hadde ofte samtaler seg imellom. Feliks håpet å få penger av Paulus, noe som aldri skjedde; Paulus på sin side benyttet anledningen til å forkynne. — Apostlenes gjerninger 24: 26.

Feliks ble etterfulgt av Festus, og da den nye stattholderen kom til Cæsarea, ble Paulus ført fram for ham. For å innynde seg hos de jødiske lederne foreslo Festus at Paulus skulle bli dømt i Jerusalem. Men Paulus visste at det ikke kom til å bli noen rettferdig rettergang der, så han benyttet seg av sitt romerske statsborgerskap og sa resolutt: «Jeg anker til keiseren!» — Apostlenes gjerninger 25: 11.

Festus var usikker på hvordan han skulle få forklart anklagene mot Paulus for keiseren, men problemet ble løst da kong Agrippa II kom for å avlegge en høflighetsvisitt hos Festus og viste interesse for saken. Dagen etter kom kongen med stor pomp og prakt til audienssalen sammen med militære befalingsmenn og framstående menn i byen. — Apostlenes gjerninger 25: 13—23.

Paulus ble ført inn, og da han fikk ordet, tiltalte han Agrippa som ’konge’ i det han sa innledningsvis, og erkjente at kongen var godt kjent med skikkene og stridsspørsmålene blant jødene. (Apostlenes gjerninger 26: 2, 3) Det gikk rykter på den tiden om at Agrippa levde i et skandaløst, incestuøst forhold til sin søster. Paulus kjente uten tvil til disse ryktene som gikk om at Agrippa hadde svært dårlig moral. Likevel viste Paulus ham den ære han hadde krav på som konge.

Mens Paulus holdt sin forsvarstale, utbrøt Festus: «Du holder på å bli gal, Paulus!» Paulus lot seg ikke provosere, men svarte rolig og tiltalte stattholderen som «høyt ærede». (Apostlenes gjerninger 26: 24, 25) Han viste stattholderen den respekt han hadde krav på i kraft av den stillingen han hadde. Men på bakgrunn av disse eksemplene kan vi spørre: Er det en grense for hvor stor ære man bør vise myndighetspersoner?

Relativ ære

Den myndighet høytstående personer har, er relativ. Det framgår av Romerne 13: 1, hvor det står: «De bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.» Så den ære representanter for myndighetene har krav på, er også relativ. Jesus slo fast at det var en grense for hvor stor ære andre skulle vises, da han sa til disiplene: «Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres lærer, mens dere alle er brødre. Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, den himmelske. Dere skal heller ikke la dere kalle ’ledere’, for én er deres Leder, Kristus.» — Matteus 23: 8—10.

Det er altså forskjellen mellom det religiøse og det verdslige som markerer grensen for når det er riktig å vise noen ære. Det Paulus sa om å vise verdslige myndighetspersoner ære ved å bruke deres titler, gjelder ikke hvis de bruker titler av religiøs art om seg selv. En som følger den bibelske veiledning, vil opptre respektfullt overfor slike personer. Men hans samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, vil motivere ham til ikke å bruke religiøse titler av noe slag, ettersom han er forpliktet til å ’betale tilbake til Gud de ting som Guds er’. — Matteus 22: 21.

HAR DU LURT PÅ DETTE?

▪ Hvilket syn hadde Jesu etterfølgere på verdslige myndigheter? — Romerne 13: 7.

▪ Brukte apostelen Paulus ærestitler når han henvendte seg til myndighetspersoner? — Apostlenes gjerninger 25: 11; 26: 2, 25.

▪ Hva slags titler tok Jesus avstand fra? — Matteus 23: 8—10.

[Bilde på sidene 20 og 21]

Hvordan henvendte Paulus seg til Agrippa?