Da kirkesamfunnene kom til Tahiti

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT PÅ TAHITI

PÅ SLUTTEN av 1700-tallet viste mange i Europa stor misjonsiver. I Storbritannia kom William Carey, som senere ble misjonær, med glødende appeller til protestanter om å utbre evangeliet i områder der det ennå ikke var blitt forkynt, deriblant Tahiti. Det som drev Carey, var Jesu befaling til sine etterfølgere om å gjøre disipler av mennesker av alle nasjoner. (Matteus 28: 19, 20) Og blant katolikkene ble misjonsiveren stimulert med bestselleren Le Génie du christianisme (Kristendommens ånd), som var skrevet av den franske forfatteren François-Auguste-René de Chateaubriand og ble utgitt i 1802.

Snart ble det opprettet en rekke katolske og protestantiske misjonsforbund og misjonsselskaper. I 1797 sendte London Missionary Society 29 misjonærer til Tahiti. En gruppe katolikker som tilhørte den religiøse ordenen som blir kalt picpusfedrene, kom til Tahiti i 1841, og tre år senere kom noen medlemmer av mormonkirken. Men det gikk ikke lang tid før mange av de nyankomne sporet av fra sin viktigste oppgave — å undervise folk i Bibelen — og ble engasjert i politikk og handelsvirksomhet. Hvorfor skjedde dette?

Forbundsfeller med ariʽi

Til å begynne med var folk lite villige til å godta det de protestantiske misjonærene forkynte. En forfatter skriver at «budskapet deres dreide seg mer om helvetes ild og svovel enn om barmhjertighet og nestekjærlighet». Og som predikantene snart ble klar over, var det ingen som våget å bli døpt som kristen før høvdingene (ariʽi), som også var religiøse ledere, var blitt døpt. Misjonærene bestemte seg derfor for å konsentrere seg om lederne.

Særlig én høvding, Pomare II, tok godt imot misjonærene, for han så på dem som potensielle økonomiske og militære forbundsfeller. De på sin side så på Pomare som en som kunne fremme deres interesser. Og helt fra begynnelsen av hadde misjonærene en viss innflytelse fordi de fungerte som mellommenn mellom tahitierne og de sjøfolkene som jevnlig kom innom for å kjøpe varer.

Pomare, som håpet at misjonærene ville hjelpe ham til å nå sine politiske mål og til å skaffe seg de våpnene han ønsket seg, gjennom byttehandel, viste interesse for budskapet deres, og allerede i 1811 bad han om å bli døpt. Året etter gav han uttrykk for sitt ønske skriftlig. Men i åtte år avslo misjonærene å oppfylle hans ønske, for de mente at det var klokt å se om han virkelig ville leve i samsvar med Bibelens moralnormer.

I mellomtiden klarte Pomare å bli ubestridt konge over Tahiti og naboøyene, som utgjør Selskapsøyene. Han bad enda en gang om å bli døpt. Til slutt, i 1819, gikk misjonærene med på å døpe ham.

Dette fikk umiddelbar virkning. Omtrent fem år senere var det slik at så godt som alle innbyggerne på Selskapsøyene og de vestlige Tuamotuøyene og på halvparten av  Australøyene (Tubuaiøyene) bekjente seg til kristendommen.

Pomare-lovene

Øyboernes masseomvendelse gjorde at gamle verdinormer, skikker og lover måtte byttes ut med nye. I den forbindelse vendte Pomare seg til misjonærene for å få hjelp. Og misjonærene på sin side hadde lenge ønsket å forandre stammeskikker og å begrense kongens makt. De etterkom derfor Pomares anmodning og formulerte et sett lover som er blitt omtalt som en kombinasjon av «hovedprinsippene i den britiske forfatning, Skriftens ord og kristne nasjoners praksis». Etter at teksten var blitt revidert mange ganger, anerkjente kongen det endelige produktet som Tahitis første skrevne lovsamling. Den kom til å bli kalt Pomare-lovene.

Pomare-lovene ble et mønster for andre øyer og øygrupper i dette området, der lignende lover ble vedtatt. Lovsamlingen omfattet et strengt påbud om å holde sabbaten, foreskrev straff for slike lovovertredelser som ekteskapsbrudd, bigami, tyveri og opprør og foreskrev dødsstraff for barnemord og andre mord. Alle former for umoralsk underholdning var forbudt.

Politisk engasjement

De protestantiske misjonærene var «sterkt engasjert i øyas politikk på topplan,» sies det i boken Where the Waves Fall. «I tillegg til å være evangelister var de blitt militærstrateger, økonomiske rådgivere, politiske orakler og opphavsmenn til juridiske og konstitusjonelle bestemmelser.» Også mormonmisjonærer og katolske misjonærer tok ledelsen innen samfunnsliv og politikk på de øyene hvor de slo seg ned. På øya Tubuai, en av Australøyene, hevdet en av mormonmisjonærene: «Makten ligger hos kirken. . . . Jeg er øyas førsteminister.» På Gambierøyene skaffet katolikker seg tilsvarende innflytelse; der ble en prest minister.

Misjonærene holdt seg ikke bare til religiøs virksomhet, men «valgte å satse på politisk evangelisering,» skriver historikeren Claire Laux. De så dette som en mer effektiv måte å oppnå resultater på. Misjonærene handlet dermed i strid med de retningslinjene de hadde fått av ledelsen i kirkesamfunnene sine. Den dag i dag er det her i Fransk Polynesia nær forbindelse mellom religion og politikk.

Handelens rolle

Hos noen misjonærer «var politisk opportunisme nær forbundet med forretningssans,» sier professor Niel Gunson ved Canberra universitet i Australia. En rekke misjonærer ble handelsfolk — de leverte, leide og til og med bygde handelsskip. Noen drev plantasjer der det ble dyrket arrowrot, kaffe, bomull, sukkerrør og tobakk.

Misjonærene fikk en så sterk posisjon som handelsfolk at de i 25 år hadde kontroll over handelen mellom Australia og Tahiti, særlig når det gjaldt kokosolje og salt svinekjøtt. Noen misjonærer ble imidlertid bekymret på grunn av denne virksomheten og bad London Missionary Society om å ordne opp. Andre mente at handelsvirksomheten var nødvendig for at de skulle nå sine religiøse mål. Hvordan det?

Helt fra misjonærene kom, hadde de brukt sin handelsvirksomhet til å gjøre inntrykk på øyboerne. Misjonærene trodde at folk ville bli lykkeligere når de ble «sivilisert», så de oppmuntret til hardt arbeid og virket til fremme for materiell velstand og mente til og med at  det sistnevnte var et tegn på Guds velsignelse.

Ekte omvendelse?

Senere har en som har skrevet om historien til London Missionary Society, sagt om den raske masseomvendelsen på disse øyene: «Moralske motiver, for ikke å snakke om religiøs overbevisning og forandring av hjertetilstand, spilte liten rolle.» Om omvendelsen på Tahiti sier Niel Gunson at den «bare var et utslag av Pomare IIs vilje og var bygd på de religiøse vanene (ikke trosoppfatningene) til de engelske misjonærene».

Mange tahitiere var blitt kristne bare i navnet. I løpet av få år kom hedendommen tilbake gjennom en religiøs bevegelse — mamaia — der trekk fra kristendommen var blandet med tradisjonelle trosoppfatninger og skikker, og der moralen var nokså fri. Selv tronarvingen antok denne religionen og livsstilen.

Det var mye krangling blant de protestantiske gruppene — som omfattet anglikanere, kalvinister og metodister — og det var hat mellom protestanter og katolikker. «Øyboerne så ingen forskjeller i kirkesamfunnenes lære og kunne ikke forstå den ondsinnete rivaliseringen blant mennesker som hevdet å være brødre,» sies det i boken The Cambridge History of the Pacific Islanders. Da for eksempel to katolske misjonærer gikk i land på Tahiti, ble de øyeblikkelig utvist etter ordre fra en framstående person som tidligere hadde vært protestantisk misjonær. Denne handlingen førte til en diplomatisk krise mellom Storbritannia og Frankrike som nesten utløste krig. Til slutt gav Storbritannia etter for Frankrikes krav om at Tahiti skulle «beskyttes» som fransk protektorat.

Positive resultater

Noe av det positive som kan nevnes, er at en rekke av de første misjonærene var ivrige etter å hjelpe folk til å lære å lese og skrive, og de bidrog til å få slutt på barnemord, kannibalisme og menneskeofringer. Noen misjonærer kan nok ha vært for strenge, men de klarte å høyne øyboernes moral.

En særlig betydningsfull gave som misjonærene gav tahitierne, var at de oversatte Bibelen til tahitisk. På den måten gjorde de også folk kjent med Guds navn, som fortsatt er godt kjent på Tahiti og de omkringliggende øyene. * — Salme 83: 18.

[Fotnote]

[Ramme på side 15]

’Dere er ikke en del av verden’

Disse ordene, som Jesus Kristus uttalte, er et prinsipp som hans sanne etterfølgere lar seg lede av. (Johannes 15: 19) Dette prinsippet er faktisk så viktig for dem at Jesus sa i en bønn til Gud: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Johannes 17: 16) Jesus tok ikke del i politikk og brukte heller ikke politikk som et middel til å skaffe seg disipler. Og han tok avstand fra det materielle jaget, som også gjenspeiler verdens ånd. Han tok i stedet til orde for det å leve enkelt og fokusere på det å skaffe seg åndelige rikdommer. (Matteus 6: 22—24, 33, 34) Hans sanne disipler følger hans eksempel.

[Bilde på side 13]

De første misjonærene kommer, 1797

[Rettigheter]

The Granger Collection, New York

[Bilde på side 14]

En misjonær sammen med tahitiere som er blitt omvendt, ca. 1845

[Bilde på side 14]

Kong Pomare II

[Bilde på side 15]

Tahiti og hovedstaden, Papeete

[Rettigheter]

Photo courtesy of Tahiti Tourisme

[Bilderettigheter på side 14]

Til venstre: Photo by Henry Guttmann/Getty Images; til høyre: Collection du Musée de Tahiti et de ses Îles, Punaauia, Tahiti