Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

En båtreise på vannveiene i Kerala

En båtreise på vannveiene i Kerala

En båtreise på vannveiene i Kerala

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I INDIA

TENK deg at du er på cruise med en velutstyrt husbåt, som passerer 44 elvedeltaer. Dette er en mulighet i det 900 kilometer lange systemet av elver, kanaler og sjøer i delstaten Kerala lengst sørvest i India. En båtreise her er en herlig og unik opplevelse. Mens båten langsomt glir bortover vannet, kan du ikke annet enn beundre lagunene som er omkranset av kokospalmer, de frodige grønne rismarkene, de naturlige innsjøene og de menneskeskapte kanalene. Ja, Kerala er — sannsynligvis på grunn av vannveiene — blitt omtalt som «et av de 50 viktigste ’stedene du må se før du dør’». — National Geographic Traveler.

Det er også interessant å iaktta dem som bor langs de mange kanalene. De husker en tid da det verken var turister eller femstjerners hoteller i nabolaget. Livet deres har likevel ikke forandret seg mye. Selv om noen av dem nå er ansatt på hoteller og i andre turismeorienterte virksomheter som nylig er blitt startet, er kulturen og den daglige rutinen deres stort sett uforandret. De steller fortsatt med sine rismarker og sine lunder med kokospalmer, og de supplerer kosten og inntekten sin ved å fange og selge fisk.

På fiske

Fiske er en del av livet her. Noe du neppe får oppleve andre steder, er synet av kvinner som med bare hendene fanger en type piggfinnefisk som kalles karimeen. Denne fisken finnes bare i Kerala, og både indere og utlendinger betrakter den som en delikatesse. Når kvinnene leter etter fisken, vasser de ut i vannet med kjeler flytende bak seg. Når fisken ser kvinnene nærme seg, dykker den ned og begraver hodet i gjørmen. Men kvinnene lar seg ikke lure. Med føttene føler de seg fram til fisken i gjørmen, bøyer seg raskt ned, griper det intetanende byttet med hendene og kaster sin sprellende fangst ned i en av kjelene som flyter på vannet. Når de har fanget nok fisk, vasser de inn til land igjen, der ivrige kjøpere venter. De største og dyreste fiskene går til femstjerners hotellene, hvor de rike nyter dem, mens de mindre fiskene blir et velsmakende måltid for dem som ikke er så velstående.

Kinesiske fiskegarn

Et vanlig syn langs vannveiene er vakre fiskegarn i kinesisk stil. De er også en stor turistattraksjon.

Man mener at kinesiske handelsfolk fra hoffet til Khubilai-khan (Kublai-khan) hadde med seg denne typen fiskegarn til den indiske byen Cochin før år 1400. Slike garn, som betjenes for hånd, ble først brukt av kineserne og senere av portugisiske kolonister. Den dag i dag gjør fiskegarnene det mulig for mange — både indiske fiskere og utallige andre — å skaffe seg mat og inntekter, akkurat som for over 600 år siden. Overraskende nok vil den fangsten som ett garn rommer, kunne mette en hel landsby. I feriealbumet til mange turister som har vært her, finnes det et romantisk bilde av fiskegarn som henger til tørk i solnedgangen.

Det er ikke bare bilder av de kinesiske garnene som lokker turistene hit til vannveiene i Kerala. Forskjellige former for vannsport, deriblant den tradisjonsrike slangebåtregattaen, trekker hvert år til seg tusener av tilreisende.

Regattaer

En slangebåt er en lang, slank kano. Den blir kalt en slangebåt fordi akterstavnen har fasong som et kobrahode. Før i tiden brukte konger disse båtene når de førte krig på vannveiene. Da krigene til slutt opphørte, minket behovet for båtene. Siden ble disse majestetiske fartøyene benyttet bare i forbindelse med tempelfestivaler. Under stor festivitas ble de bemannet, pyntet og vist fram som flotte kulturminner. I tiden rundt festivalene ble det arrangert regattaer til ære for høytstående personer som var til stede. Denne tradisjonen, som begynte for omkring tusen år siden, blir fortsatt holdt i hevd.

Det er vanlig at så mange som 20 slike båter deltar i konkurransen, og hver båt har mellom 100 og 150 mann om bord. Over 100 roere med korte årer sitter i to rekker langs båten. Fire roere med lengre årer står i akterstavnen for å styre båten. To andre, som står i den midterste delen, markerer takten ved å slå med treklubber mot en klangblokk. For ytterligere å oppmuntre roerne til å holde takten er det minst seks andre menn som klapper, plystrer og roper, og som synger spesielle sanger som brukes av båtfolket. De unge mennene ror taktfast og presist og bruker alle krefter de har igjen, i en fantastisk spurt mot mållinjen.

I 1952, da Indias første statsminister, Jawaharlal Nehru, var på besøk i Alleppey (nå Alappuzha), en av de større byene langs vannveiene, ble han svært imponert over en regatta som han overvar der. Ja, han ble så fascinert at han ignorerte sikkerhetstiltakene, hoppet om bord i vinnerbåten og klappet og sang sammen med roerne. Da han kom tilbake til Delhi, sendte han dem en gave, en modell av en slangebåt. Modellen var i sølv og var forsynt med hans signatur og denne inskripsjonen: «Til vinnerne av regattaen, som er et unikt trekk ved samfunnslivet.» Denne sølvbåten blir nå brukt som trofé ved en årlig regatta som har navn etter Nehru. Hvert år strømmer omkring 100 000 mennesker til for å se slike regattaer. Da blir det virkelig liv på vannveiene, som ellers er et rolig område.

Flytende luksushoteller

Slangebåtene er ikke de eneste fartøyene på vannveiene som er en turistattraksjon. Risbåter — fartøyer i gammel stil som er blitt omgjort til luksuriøse husbåter — blir stadig mer populære.

Mange av de risbåtene som blir brukt av turistene, er bygd i nyere tid, men det finnes fortsatt risbåter som er over hundre år gamle, og som er blitt ombygd med tanke på turismen. Risbåten var opprinnelig kjent som kettuvallam, som betyr «båt med knuter». Hele båten var laget av planker av brødfrukttre og ble holdt sammen med kokostau bundet i knuter — det var ikke brukt en eneste spiker. Disse båtene ble brukt til å frakte ris og andre handelsvarer fra landsby til landsby og til å frakte krydderier til fjerne steder. Da man fikk mer moderne framkomstmidler, ble båtene nesten ikke brukt lenger. Men så fikk en smart forretningsmann den ideen å bygge dem om til husbåter og bruke dem i turistnæringen. Med balkonger, velutstyrte stuer og eksklusive soverom med tilstøtende bad kan en slik husbåt kalles et flytende hotell. Båten leies ut med mannskap, som fører båten dit du ønsker, og lager den maten du har lyst på.

Når det blir kveld, kaster båtene anker, ofte nær land. Men folk som ønsker mer fred og privatliv, kan velge å kaste anker midt ute i en innsjø. Der kan de nyte stillheten, som bare en sjelden gang blir brutt av et plask laget av en søvnløs fisk.

Det er imidlertid ikke alle i dette området som er mest opptatt av å slappe av. Her finnes det «menneskefiskere» som er våkne og iherdige.

’Menneskefiske’

Uttrykket «menneskefiskere» stammer fra Jesu oppfordring til noen fiskere som ble disipler av ham. Han sa: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.» Jesus hentydet til det arbeid som går ut på å hjelpe mennesker til å bli disipler av ham. (Matteus 4: 18, 19; 28: 19, 20) Dette oppdraget blir utført av Jehovas vitner verden over, også i områdene rundt vannveiene i Kerala.

I Kerala har Jehovas vitner 132 menigheter, derav 13 langs vannveiene. Mange i disse menighetene er også fiskere av yrke. En av dem fortalte en arbeidskamerat om Guds rike mens de var ute og fisket. Mannen var snart i stand til å se forskjellen mellom det som hans kirke lærte, og det som Bibelen lærer. Hans kone og fire barn ble også interessert. Det ble startet et bibelstudium med dem. De gjorde raskt framskritt, og foreldrene og to av barna er allerede blitt døpt. De to andre barna har som mål å bli døpt og gjør fine framskritt.

Noen fra én menighet reiste med båt til en liten øy for å forkynne der. Fordi øya ikke har fast båtforbindelse, kaller lokalbefolkningen den kadamakudi, som betyr «går du i land, blir du sittende fast». Der traff forkynnerne Johny og hans kone, Rani. Selv om Johny og Rani hadde vært katolikker fra fødselen av, var de mye på et meditasjonssenter, og de gav sentret all den økonomiske støtten de var i stand til. Johny viste stor interesse for Bibelens budskap, og det ble startet et bibelstudium med ham. Han begynte å fortelle andre om sin nyfunne tro. Sannheten fra Bibelen hjalp ham til å slutte å røyke og å misbruke alkohol.

Det arbeidet Johny hadde, var ikke forenelig med Bibelens prinsipper, så han gjorde visse forandringer. Til å begynne med skapte dette økonomiske vanskeligheter for familien. Men snart begynte Johny å fange krabber, som han solgte, og slik ble han i stand til å forsørge familien. Han ble døpt i september 2006, og hans kone og to barn ble døpt et år senere. Utsikten til å få leve evig i et verdensomfattende paradis har fullstendig forandret deres syn på livet. — Salme 97: 1; 1. Johannes 2: 17.

Å besøke vannveiene i Kerala er virkelig en hyggelig opplevelse — ikke bare på grunn av slangebåtene, husbåtene og de kinesiske fiskegarnene, men også på grunn av ’menneskefiskerne’, Jehovas trofaste vitner, i dette området.

[Kart på sidene 22 og 23]

(Se den trykte publikasjonen)

INDIA

KERALA

[Bilde på side 23]

Fiske er en del av livet i Kerala

[Rettigheter]

Øverste bilde: Salim Pushpanath

[Bilde på side 23]

Kvinner som fanger fisk med hendene

[Bilde på side 24]

Slangebåtregatta

[Bilde på side 24]

«Kettuvallam»

[Bilde på sidene 24 og 25]

Husbåt

[Bilde på sidene 24 og 25]

Johny og hans kone, Rani

[Bilderettigheter på side 24]

Salim Pushpanath