Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Praktfulle roser fra Afrika

Praktfulle roser fra Afrika

Praktfulle roser fra Afrika

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KENYA

«De flotteste blomstene jeg noen gang har sett!» «Den fineste gaven man kan gi en god venn.» «Ved hjelp av dem kan du si: ’Jeg bryr meg om deg.’»

DU SYNES kanskje det samme som de som uttaler seg ovenfor, og som bor i Kenya. Av alle blomstrende planter, både viltvoksende planter og planter som blir dyrket, er det antagelig ingen som har oppnådd større internasjonal popularitet enn rosen. Den har appellert til folks fantasi og skaperevne i århundrer. Poeter har skrevet om den, og malere har malt bilder av den. Shakespeare priste den med de berømte ordene fra Romeo og Julie: «Hva er et navn? Den blomst vi kaller rose, vil dufte liflig uten rosens navn.» Takket være rosen er nye vennskapsbånd blitt knyttet, dårlige forhold er blitt gjort gode igjen, og mange syke er blitt oppmuntret.

I tillegg til alt dette har rosen stor økonomisk verdi. I mange land hvor de klimatiske forhold ligger vel til rette, er dyrking av roser en av de næringene som innbringer mest utenlandsk valuta. I Kenya, for eksempel, ble det et av de siste årene eksportert millioner av blomster, og over 70 prosent av disse var roser, noe som gjør landet til en av verdens ledende roseprodusenter.

Før i tiden, før menneskene oppdaget rosens fascinerende egenskaper, vokste rosebusken vilt. Men ved hjelp av omhyggelig kontrollerte metoder for krysning er noen av de over hundre artene av villroser blitt foredlet til de tusener av varianter vi kjenner i dag. Det har ført til at blomsten er kjent over hele verden og finnes i omtrent hvert eneste land. Den mest populære og utbredte gruppen er tehybridene.

Fra farmen til blomstervasen

De fleste kjøper roser hos en blomsterhandler eller i et supermarked. Disse blomstene blir dyrket kommersielt på store farmer og krever mye mer stell enn de rosene som folk dyrker i sin egen hage. Et besøk på en slik rosefarm i nærheten av Nairobi gjorde oss oppmerksom på hvor mye arbeid som ligger bak det å gjøre blomstene klare for salg.

Her, som andre steder i Kenya, er den kommersielle rosefarmen lett kjennelig på de forseggjorte veksthusene av polyetylen. (Se bildet på side 26.) Veksthusene tjener flere formål. De nylig podede rosene er skjøre og må beskyttes mot vær og vind. Kraftig regn, sterk vind og direkte sollys kan skade dem. For at man skal kunne opprettholde en jevn temperatur i veksthuset, er det nødvendig at kjølig luft lett slipper inn og varm luft slipper ut.

Inne i veksthusene står de unge blomstene, som befinner seg på forskjellige vekststadier, på rekke og rad. På denne farmen dyrker man flere ulike typer roser. Hele farmen er på ti mål og kan ha opptil 70 000 planter.

Hvordan får plantene næring? Man bruker ikke vanlig jord. Blomsterbedet består av pimpstein (vulkansk stein) som er lagt utover et tynt underlag av polyetylen. Dette er den foretrukne metoden, for steinene har ikke noen av de sykdommene som kan overføres gjennom jord. Plantene vannes ved dryppvanning. Denne metoden går ut på at vann og næringsstoffer i velregulerte mengder blir ledet gjennom små rør til blomsterbedet. Vannet renner gjennom det porøse vulkanske materialet og bort fra plastunderlaget og blir samlet opp og brukt om igjen.

Trass i det spesialiserte stellet kan rosene bli smittet av en rekke sykdommer. De fleste av dem skyldes sopp. Vanlige sykdommer er botrytis og meldugg, som angriper bladene og stilkene. Hvis det ikke blir gjort noe, kan disse sykdommene påføre blomsten alvorlig skade. Man kan bli kvitt problemet ved å bruke soppdrepende midler.

Med tiden begynner klare farger å komme til syne, noe som er en tydelig indikasjon på at tiden er inne til å høste rosene. Blomstene blir forsiktig skåret før knoppene har begynt å åpne seg. Når høstingen blir foretatt på dette tidspunktet, forlenger det de avskårne blomstenes levetid, og de holder lenger på fargen. Men tidspunktet for høstingen varierer noe fra den ene sorten til den andre. Det er viktig at blomstene blir skåret enten om morgenen eller sent på ettermiddagen, når luftfuktigheten er høy, ellers vil de fort begynne å visne eller henge med hodet. De høstede blomstene blir så satt på et kjølelager. Det bidrar også til at de holder seg friske lenger.

Blomstene skal i tillegg gjennom en annen viktig fase — sorteringen. De blir sortert etter farge og størrelse. Og så blir de pakket i samsvar med kundenes krav. Til slutt er de klare for markedet. Fra denne farmen blir de sendt til hovedflyplassen i Nairobi, og derfra blir de eksportert til Europa, tusener av kilometer borte. Fordi de ikke er så holdbare, bør de ha kommet fram til det lokale eller det internasjonale markedet innen 24 timer etter at de er blitt høstet.

Neste gang du får eller kjøper en bukett roser, bør du stoppe opp og tenke på ham som har skapt disse praktfulle blomstene, Jehova Gud. Det vil trolig øke din verdsettelse av ham. — Salme 115: 15.

[Ramme/bilder på side 26]

Får vi noen gang se en blå rose?

Rosen har gjennomgått mange utviklingsstadier. Og det ser ikke ut til at vi har sett slutten på utviklingen. Mange nye teknikker for foredling og dyrking blir tatt i bruk for å få fram nye sorter. Det er få blomster som kan framvise så mange fargenyanser som rosene. Hvilken farge liker du best? Hvit, gul, rosa, dyprød eller purpurbrun? De fleste av disse fargene er et resultat av ulike krysningsmetoder.

Det er jo vanlig å snakke om «røde» roser. Men visste du at rødfargen opprinnelig ikke forekom i rosefamilien? Familien har ikke genet for rødt pigment. Den klare rødfargen skyldes en genmutasjon som fant sted omkring 1930, og som med tiden resulterte i de varme, skarpe rødfargene vi ser hos roser i dag. Men blant alle de forskjellige rosevariantene var det én farge som i lang tid manglet — blå. Genet for produksjon av delfinidin, blått pigment, forekommer ikke i rosefamilien fra naturens side. Men i 2004, etter flere års forskning, klarte australske og japanske forskere i fellesskap å framstille en «blå» rose ved hjelp av genteknologi. Det må imidlertid mer forskning til for at man skal få fram en sterkere blåfarge.

[Bilde]

Veksthus av polyetylen

[Bilde på side 25]

Klare til høsting