Den spanske armada — et tokt som endte i en tragedie
Den spanske armada — et tokt som endte i en tragedie
AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SPANIA
FOR over 400 år siden kjempet to flåter i Den engelske kanal. Det var en kamp mellom protestanter og katolikker, og det var et av de mange slagene på 1500-tallet mellom styrkene til den protestantiske dronning Elizabeth I av England og styrkene til den romersk-katolske kong Filip II av Spania. Ifølge boken The Defeat of the Spanish Armada «ble sammenstøtet mellom den engelske og den spanske flåten i Den engelske kanal betraktet som et avgjørende slag mellom gode og onde makter».
Folk som bodde i England på den tiden, beskrev Den spanske armada, eller den store flåten, som «den største krigsflåte de noensinne hadde sett på åpent hav». Men det toktet som armadaen la ut på, viste seg å ende i en tragedie — spesielt for de mange tusen som mistet livet. Hva var formålet med å sende armadaen til England, og hvorfor mislyktes ferden?
Hvorfor planla de invasjon?
I flere år hadde engelske pirater plyndret spanske skip, og den engelske dronning Elizabeth I støttet aktivt nederlendernes opprør mot det spanske herredømmet. En annen grunn til at spanierne ville gjøre invasjon, var at den katolske Filip II følte seg forpliktet til å hjelpe engelske katolikker med å befri England for det protestantiske «kjetteriet», som grep mer og mer om seg. Armadaen hadde derfor med seg omkring 180 prester og religiøse rådgivere. Da mannskapet på armadaen ble samlet, måtte til og med hver enkelt bekjenne sine synder for en prest og delta i nattverden.
Den fremtredende spanske jesuitten Pedro de Ribadeneyra gav uttrykk for Spanias og den spanske
kongens religiøse holdning da han sa: «Gud, vår Herre, vil gå foran oss. Det er hans sak og den aller helligste tro på ham vi forsvarer. Og med en slik kaptein har vi ingenting å frykte.» Engelskmennene håpet derimot på å vinne en avgjørende seier som ville bane veien for at protestantiske oppfatninger raskt ville bli spredt over hele Europa.Den spanske kongens invasjonsplan virket lett å gjennomføre. Han bestemte at armadaen skulle seile inn i Den engelske kanal og slå seg sammen med hertugen av Parma og hans 30 000 erfarne soldater, som var stasjonert i Flandern. * De samlede styrkene skulle så krysse Den engelske kanal, gå i land ved kysten av Essex, marsjere mot London og erobre byen. Filip regnet med at de engelske katolikkene kom til å svikte sin protestantiske dronning og slutte seg til hans hær.
Filips plan hadde imidlertid alvorlige svakheter. Han gikk ut fra at Gud var med ham, men han overså to vesentlige hindringer — den engelske flåtens slagkraft og det at det ville bli vanskelig å slå seg sammen med hertugen av Parmas tropper siden de manglet en egnet dypvannshavn hvor de kunne møtes.
En mektig, men lite manøverdyktig flåte
Filip utnevnte hertugen av Medina Sidonia til admiral for armadaen. Selv om han manglet erfaring i krigføring til sjøs, var han en effektiv organisator som raskt ble respektert av de mer erfarne kapteinene. Sammen dannet de en kampstyrke, og etter beste evne forsynte de den enorme flåten med mat og drikke. Med stor nøyaktighet planla de signalene, kommandoene og formasjonene som skulle forene den multinasjonale flåten.
Med sine 130 skip, nesten 20 000 soldater og 8000 sjømenn la armadaen endelig ut fra kai i Lisboa 29. mai 1588. Men motvind og storm tvang dem til å gjøre et stopp i La Coruña, en by i det nordvestlige Spania, for å foreta reparasjoner og skaffe mer proviant. Hertugen av Medina Sidonia var urolig på grunn av utilstrekkelig proviant og sykdom blant besetningen om bord. Han skrev derfor et brev til kongen der han åpent gav uttrykk for at han hadde store betenkeligheter når det gjaldt hele oppdraget. Men Filip insisterte på at hertugen skulle holde seg til planen. Så den lite manøverdyktige flåten fortsatte sjøreisen, og to måneder etter at ferden hadde startet fra Lisboa, nådde skipene endelig Den engelske kanal.
Slagene i Den engelske kanal
Da den spanske flåten nådde kysten av Plymouth, i Sørvest-England, lå engelskmennene og ventet på dem. Begge parter hadde like mange skip, men fartøyene var forskjellig konstruert. De spanske skipene lå høyt på vannet, og på dekkene stod kanonene på rad og rekke. De store kanontårnene ved forstavnen og akterstavnen gjorde at skipene så ut som flytende festninger. Den spanske krigstaktikken gikk ut på å overmanne fienden ved å borde skipene deres. De engelske skipene var lavere og hurtigere og hadde flere kanoner som kunne skyte fra mye lenger hold enn de spanske kanonene kunne. De engelske kapteinene ville unngå nærkontakt med fienden og heller ødelegge de spanske skipene fra avstand.
Siden den engelske flåten hadde større ildkraft og var lettere å manøvrere enn de spanske skipene, planla den spanske admiralen at skipene skulle innta en defensiv formasjon formet som en halvmåne. De sterkeste skipene med de mest langtrekkende kanonene skulle vokte endene av formasjonen. Uavhengig av hvilken retning fienden kom fra, kunne armadaen snu formasjonen og møte fienden på samme måte som når en bøffel retter hornene mot en truende løve.
De to flåtene hadde flere trefninger i Den engelske kanal og utkjempet to mindre slag. Den spanske forsvarsstillingen viste seg å være effektiv, og engelskmennene, som skjøt fra langt hold, klarte ikke å senke noen spanske skip. De engelske kapteinene kom fram til at de på en eller annen måte måtte bryte formasjonen til de spanske skipene for å komme tettere inn på fienden. Den muligheten fikk de den 7. august.
Hertugen av Medina Sidonia adlød befalingen han hadde fått om å dra for å møte hertugen av Parma og hans tropper. Mens han ventet på beskjed fra hertugen av Parma, gav han ordre om at flåten skulle kaste anker utenfor Calais, ved kysten av Frankrike. Da de spanske skipene hadde ankret opp, var de i en utsatt og sårbar posisjon. Engelskmennene benyttet denne anledningen til å sende åtte skip mot spanierne — skip som var lastet med lettantennelig materiale som de satte fyr på. I panikk satte de fleste spanske kapteinene kursen mot åpent hav for å unngå faren. Deretter ble de drevet nordover av sterke vinder og strømmer.
Ved daggry neste dag ble det avgjørende slaget utkjempet. Den engelske flåten løsnet skudd mot de spanske skipene fra nært hold og ødela minst tre skip og skadet mange flere. Siden spanierne hadde lite ammunisjon, var de maktesløse da de ble stilt overfor det voldsomme angrepet.
En kraftig storm gjorde at engelskmennene måtte vente med å angripe til neste dag. Da morgenen kom, var armadaen reorganisert i halvmåneformasjon, og med lite ammunisjon beveget den seg mot fienden, klar til kamp.
Men før engelskmennene fikk anledning til å åpne ild, var de spanske skipene nær ved å gå på grunn fordi sterke vinder og strømmer førte dem mot sandbankene i Zeeland ved den nederlandske kysten.Da det virket som om alt håp var ute, skiftet vinden retning og drev armadaen i sikkerhet mot åpent hav lenger nord. Men ruten tilbake til Calais var blokkert av den engelske flåten, og de kraftige vindene fortsatte å føre de herjede spanske skipene nordover. Hertugen av Medina Sidonia fant ut at han ikke hadde noe annet valg enn å oppgi planen om å invadere England og berge så mange skip og menn som mulig. Han bestemte at de skulle vende tilbake til Spania ved å seile rundt Skottland og Irland.
Storm og skipbrudd
Den herjede armadaen hadde en svært krevende hjemreise foran seg. Det var lite mat, og det var nesten tomt for vann fordi tønnene var sprunget lekk. Skipene var blitt påført store skader og få av dem var sjødyktige. Da armadaen nådde den nordvestlige kysten av Irland, kom den ut for kraftige stormer som varte i to uker. Noen av skipene forsvant sporløst, mens andre forliste langs den irske kysten.
Den 23. september kom de første skipene endelig fram til Santander, en havneby i det nordlige Spania. Omkring 60 skip og bare rundt halvparten av mannskapet som hadde dratt ut fra Lisboa, vendte tilbake. Flere tusen druknet på veien, og mange døde av skader eller sykdommer som de pådrog seg på hjemreisen. Og selv da de overlevende nådde spanskekysten, var det ikke slutt på vanskelighetene.
Boken The Defeat of the Spanish Armada sier: «Flere av [skipene] var helt tomme for mat, og mange om bord sultet i hjel», til tross for at de lå ankret opp i en spansk havn. Boken forteller at et skip gikk på grunn i havnen i den spanske byen Laredo «fordi de få som fremdeles var i live, ikke var i stand til å låre seilene og kaste anker».
Betydningen av nederlaget
Det at Den spanske armada led nederlag, økte tilliten til protestantene i Nord-Europa, selv om religionskrigene fortsatte med uforminsket styrke. At protestantene trodde at deres seier var et bevis på at de hadde Guds gunst, blir bekreftet av inskripsjonen på en nederlandsk medalje som ble laget til minne om det som skjedde. Den lyder: «Flavit יהוה et dissipati sunt 1588», som betyr: «Jehova blåste, og de ble spredt 1588.»
Med tiden ble Storbritannia en verdensmakt. Boken Modern Europe to 1870 sier: «I 1763 framstod Storbritannia som den fremste handels- og kolonimakt i verden.» Ja, «i 1763 dominerte det britiske imperium verden som et slags gjenopplivet og forstørret romerrike». (Navy and Empire) Senere inngikk Storbritannia forbund med sin tidligere koloni, Amerikas forente stater, og dannet den angloamerikanske verdensmakt.
De som studerer Bibelen, synes det er spennende å undersøke de politiske verdensmaktenes oppkomst og fall. Det er fordi Bibelen snakker mye om de verdensrikene som skulle oppstå, nemlig Egypt, Assyria, Babylon, Medo-Persia, Hellas, Romerriket og til slutt den angloamerikanske verdensmakt. Bibelen forutsa faktisk lang tid i forveien flere av disse rikenes oppkomst og fall. — Daniel 8: 3—8, 20—22; Åpenbaringen 17: 1—6, 9—11.
Når vi ser tilbake på det som skjedde den sommeren i 1588, er det tydelig at Den spanske armadas nederlag, hadde stor betydning. Mindre enn 200 år etter armadaens nederlag inntok Storbritannia en fremtredende plass i verden, og kom med tiden til å spille en nøkkelrolle i oppfyllelsen av Bibelens profetier.
[Fotnote]
^ avsn. 8 Dette området var en del av De spanske Nederlandene, som Spania regjerte over på 1500-tallet. Området omfattet deler av det som i dag er Nord-Frankrike, Belgia og Nederland.
[Illustrasjon/kart på sidene 26 og 27]
(Se den trykte publikasjonen)
Den spanske armadas reiserute
—— Armadaens utreise
–– Armadaens hjemreise
X Slag
SPANIA
Lisboa
La Coruña
Santander
FLANDERN
Calais
DE SPANSKE NEDERLANDENE
DE FORENTE NEDERLANDENE
ENGLAND
Plymouth
London
IRLAND
[Bilde på side 24]
Kong Filip II
[Rettigheter]
Biblioteca Nacional, Madrid
[Bilde på side 24]
Dronning Elizabeth I
[Bilde på sidene 24 og 25]
Hertugen av Medina Sidonia, Den spanske armadas admiral
[Rettigheter]
Cortesía de Fundación Casa de Medina Sidonia
[Bilderettigheter på side 25]
Museo Naval, Madrid