Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hva er det som skjer med kirkesamfunnene?

Hva er det som skjer med kirkesamfunnene?

Hva er det som skjer med kirkesamfunnene?

KULTUREN til mange latinamerikanere, fra Mexico i nord til Chile i sør, har mange felles trekk. Eldre latinamerikanere kan huske den tiden da det hovedsakelig bare fantes én religion, den romersk-katolske religion. Den ble innført med våpenmakt av de spanske conquistadorene på 1500-tallet. I Brasil var det det romersk-katolske Portugal som var kolonimakten. Gjennom 400 år gav den katolske kirke den til enhver tid sittende regjering sin støtte mot at regjeringen på sin side gav kirken økonomisk støtte og anerkjente den som den offisielle religion.

I 1960-årene innså imidlertid noen katolske prester at den støtten de gav den herskende elite, førte til at de mistet folkets støtte. De gjorde seg derfor til talsmenn for de fattige, særlig ved å fremme det som var kjent som frigjøringsteologien. Denne bevegelsen fikk sin begynnelse i Latin-Amerika som en protest mot den fattigdom som så mange katolikker levde i.

Til tross for mange presters engasjement i populære politiske bevegelser er det millioner av mennesker som har tatt avstand fra katolisismen til fordel for andre kirkesamfunn. Trossamfunn som har gudstjenester med taktfast klapping og salmesang eller med en atmosfære som på en rockekonsert, er blitt større og flere. Duncan Green skriver i en bok om forholdene i Latin-Amerika: «Den evangeliske bevegelse i Latin-Amerika er splittet i utallige atskilte kirkesamfunn . . . Disse er ofte én enkelt pastors personlige redskap. Når en menighet vokser, blir den ofte splittet opp i nye kirkesamfunn.» — Faces of Latin America.

Europa vender kirkesamfunnene ryggen

I over 1600 år er det meste av Europa blitt styrt av regjeringer som har hevdet å være kristne. Har religionen i Europa framgang nå i det 21. århundre? I 2002 skrev sosiologen Steve Bruce om Storbritannia: «På 1800-tallet var nesten alle vielser kirkelige.» (God is Dead—Secularization in the West) Men i 1971 var 60 prosent av alle engelske vielser kirkelige, og i 2000 var bare 31 prosent av dem kirkelige.

Religionskorrespondenten i London-avisen The Daily Telegraph har kommentert denne utviklingen. Han skriver: «Alle de store kirkesamfunnene, både den anglikanske kirke, den romersk-katolske kirke, metodistkirken og den forente reformerte kirke, har i lang tid opplevd tilbakegang.» I forbindelse med en annen rapport skriver han: «Storbritannias kirkesamfunn vil så godt som forsvinne innen 2040, for da vil det bare være to prosent av befolkningen som overværer gudstjenesten om søndagen.» Det har vært lignende uttalelser om religion i Nederland.

«Det ser ut til at landet vårt i de senere tiårene er blitt betydelig mer sekularisert,» stod det i en rapport fra det nederlandske kontor for sosial og kulturell planlegging. «Man regner med at i 2020 vil 72 prosent av befolkningen ikke ha noen religiøs tilknytning i det hele tatt.» En tysk nettavis sier: «Et økende antall tyskere vender seg til svart magi og det okkulte for å få den trøst de tidligere fant i kirken, på jobben og i familien. . . . Kirker over hele landet tvinges til å stenge som følge av mangel på menigheter.»

De som fortsatt går i kirken i Europa, går der vanligvis ikke for å finne ut hva Gud krever av dem. I en rapport fra Italia sies det: «Italienerne tilpasser sin religion til sin livsstil.» En sosiolog der i landet sier: «Av det paven sier, velger vi det vi liker best.» Det samme kan sies om katolikkene i Spania, hvor religiøsitet er blitt byttet ut med konsumisme (storforbruk) og jakten på et økonomisk paradis — her og nå.

En slik tendens står i skarp kontrast til den kristendom som Kristus og hans etterfølgere lærte og praktiserte. Jesus tilbød ikke en slags stående buffé-religion, hvor man kan velge det man liker, og avstå fra det man ikke liker. Han sa: «Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl dag etter dag og stadig følge meg.» Jesus lærte folk at en kristen levemåte innebærer at man må ofre noe og anstrenge seg. — Lukas 9: 23.

«Markedsføring» av religion i Nord-Amerika

I motsetning til i Canada — hvor iakttakere har uttalt at mange er skeptiske til religion — går tendensen i USA i retning av at folk tar spørsmål om religion alvorlig. Ifølge noen meningsmålingsinstitutter sier minst 40 prosent av dem som er blitt spurt, at de går i kirken hver uke, men opptellinger viser at det i virkeligheten bare er omkring 20 prosent som gjør det. Over 60 prosent sier at de tror at Bibelen er Guds Ord. Men deres begeistring for en bestemt kirke kan være kortvarig. Mange kirkegjengere i USA går lett over fra én religion til en annen. Hvis en predikant mister sin popularitet eller karisma, kan han snart miste menigheten også — og dessuten ofte en betydelig inntekt!

Noen kirkesamfunn studerer forretningsmetoder for å lære å «markedsføre» sine gudstjenester på en bedre måte. Mange menigheter henvender seg til konsulentfirmaer og leier kirkerådgivere, noe som koster dem tusenvis av dollar. «Det er investeringen vel verdt,» sa en fornøyd pastor ifølge en rapport om slike firmaer. Megakirker, som er storkirker med flere tusen medlemmer, gjør det så bra økonomisk at de tiltrekker seg oppmerksomhet fra slike finansaviser og økonomiske tidsskrifter som The Wall Street Journal og The Economist. Disse melder at det er typisk for megakirker å tilby «’alt-på-ett-sted-shopping’ for kropp og sjel». Kirkekomplekser kan inneholde restauranter, kafeer, skjønnhetssalonger, saunaer og treningssentre. Av andre attraksjoner kan nevnes teater, besøkende kjendiser og samtidsmusikk. Men hva er det predikantene forkynner?

«Evangeliet om velstand» er forståelig nok et populært tema. Kirkens medlemmer får høre at de vil bli rike og holde seg sunne og friske hvis de gir sjenerøse bidrag til kirken. Det blir ofte sagt om Gud at han har et tolerant syn på moralske spørsmål. En sosiolog sier: «Amerikanske kirker er terapeutiske, ikke fordømmende.» Populære religioner fokuserer vanligvis på gjør-det-selv-tips for hvordan man kan lykkes i livet. Stadig flere føler seg vel i livssynsnøytrale kirkesamfunn, hvor lærespørsmål, som blir betraktet som splittende, nesten aldri blir drøftet. Politiske spørsmål, derimot, blir ofte drøftet på en klar og utvetydig måte. Dette har i den senere tid ført til at noen prester er blitt stilt i forlegenhet.

Finner det sted en religiøs vekkelse i Nord-Amerika? I 2005 omtalte bladet Newsweek folks interesse både for «gudstjenester hvor det forekommer roping og skriking, besvimelsesanfall og tramping», og for andre religiøse skikker, men påpekte: «Uansett hva som foregår, så betyr det absolutt ikke at økningen i antall kirkegjengere har vært eksplosjonsartet.» I spørreundersøkelser om folks religiøse tilknytning er det stadig flere som svarer «ingen». Enkelte menigheter vokser ene og alene fordi andre menigheter opplever tilbakegang. Det sies at folk «i hopetall» forlater tradisjonelle religioner med deres seremonier, orgelmusikk og prester iført prestekjole.

I denne korte drøftelsen har vi sett at kirker i Latin-Amerika splittes, at kirker i Europa mister sine menigheter, og at kirker i USA prøver å beholde sin støtte ved å tilby underholdning og skape spenning. Det finnes naturligvis mange unntak fra disse generelle trendene, men helhetsbildet viser at kirkene kjemper for å beholde sin popularitet. Betyr det at kristendommen er i tilbakegang?

[Ramme/bilde på side 6]

«SELVBETJENINGSRELIGION»

Lederen for et rådgivningsorgan innen den katolske kirke i Frankrike skal ha sagt: «Det vi ser, er en selvbetjeningsreligion. Folk benytter seg av kirkens tjenester, og når de ikke finner et kirkesamfunn som de kan være enig med, går de et annet sted.» Grace Davie, som er professor ved Exeter universitet i det sørvestlige England, sa i en studie om europeisk religion: «Enkeltpersoner ’plukker og mikser’ det de vil ha blant det mangfold som tilbys. Religion er, som så mye annet, blitt noe folk føler seg fri til å velge alt etter livsstil og det de selv foretrekker.»

[Bilde på sidene 4 og 5]

Graffiti ved inngangen til en kirke i Napoli i Italia

[Rettigheter]

©Doug Scott/age fotostock

[Bilde på sidene 4 og 5]

I Mexico er det mange som har tatt avstand fra katolisismen