Bygger evolusjonslæren på fakta?

«EVOLUSJONEN er like mye et faktum som varmen fra solen,» hevder professor Richard Dawkins, en framstående evolusjonistisk vitenskapsmann. Som kjent beviser eksperimenter og direkte observasjoner at solen er varm. Men gir eksperimenter og direkte observasjoner den samme udiskutable støtte til evolusjonslæren?

Før vi besvarer det spørsmålet, er det noe vi må klargjøre. Mange vitenskapsfolk har påpekt at suksessive generasjoner av levende organismer kan gjennomgå små forandringer i tidens løp. Charles Darwin kalte denne prosessen «nedstamning med modifikasjon». Slike forandringer er blitt direkte observert, påvist i eksperimenter og oppfinnsomt utnyttet av plante- og dyreforedlere. * Disse forandringene kan betraktes som kjensgjerninger. Vitenskapsfolk bruker imidlertid betegnelsen «mikroevolusjon» om slike små forandringer. I selve denne betegnelsen ligger det en antydning om noe mange vitenskapsfolk påstår — at de ørsmå forandringene utgjør beviser for et helt annet fenomen, et som ingen har observert, og som blir kalt «makroevolusjon».

Darwin befattet seg nemlig ikke bare med de forandringene det er mulig å observere. Han gikk mye lenger enn det, for han skrev i sin berømte bok Om artenes opprinnelse: «Jeg betrakter alle skapninger ikke som særskilte skapelsesprodukter, men som etterkommere i rett linje etter noen få skapninger.» Darwin sa at disse opprinnelige «få skapninger», eller såkalte enkle livsformer, i løpet av enormt lange tidsperioder sakte utviklet seg — ved «ytterst uanselige modifikasjoner» — til de millioner av forskjellige livsformer som finnes på jorden. Evolusjonistene lærer at disse små forandringene hopet seg opp og frambrakte de store forandringene som skulle til for å gjøre fisker til amfibier og aper til mennesker. Det er disse angivelige store forandringene som blir kalt makroevolusjon. Mange synes at denne oppfatningen virker fornuftig. De tenker som så: Når det kan oppstå små forandringer innenfor en art, hvorfor skulle det ikke da finne sted en evolusjon som frambringer store forandringer i løpet av lange tidsperioder? *

Læren om makroevolusjon bygger på tre hovedforutsetninger:

1. Mutasjoner framskaffer det råmaterialet som trengs for at det skal oppstå nye arter. *

2. Naturlig utvalg fører til dannelse av nye arter.

3. Fossilmaterialet vitner om makroevolusjonære forandringer hos planter og dyr.

Finnes det klare nok vitnesbyrd om en makroevolusjon til at dette må betraktes som et faktum?

 Kan mutasjoner frambringe nye arter?

Mange detaljer ved bygningstrekkene hos en plante eller et dyr blir bestemt av de instruksjonene som finnes i den genetiske koden, de «konstruksjonstegningene» som er innsvøpt i kjernen i hver celle. * Forskere har oppdaget at mutasjoner — tilfeldige forandringer — i den genetiske koden kan frambringe forandringer hos senere generasjoner av planter og dyr. I 1946 hevdet Hermann J. Muller, nobelprisvinner og grunnlegger av studiet av mutasjonsgenetikk: «Denne opphopningen av mange sjeldne, hovedsakelig ørsmå forandringer er ikke bare den viktigste metoden for kunstig foredling av dyr og planter, men den er også — og det er enda mer betydningsfullt — den måten som den naturlige evolusjon har funnet sted på, styrt av naturlig utvalg.»

Ja, læren om makroevolusjon er bygd på den påstand at mutasjoner kan frambringe ikke bare nye arter, men også helt nye slekter av planter og dyr. Lar det seg gjøre å bekrefte riktigheten av denne dristige påstanden? Legg merke til hva hundre års forskning på feltet genetikk har brakt for dagen.

I slutten av 1930-årene sluttet vitenskapsfolk ivrig opp om den tanke at hvis naturlig utvalg kunne frambringe nye plantearter på grunnlag av tilfeldige mutasjoner, så måtte et kunstig, eller menneskestyrt, utvalg av mutasjoner kunne gjøre dette mer effektivt. «Det spredte seg en følelse av oppstemthet blant biologer generelt og genetikere og foredlere spesielt,» sa Wolf-Ekkehard Lönnig, en forsker ved Max-Planck-instituttet for planteforedlingsforskning i Tyskland, i et intervju med Våkn opp! Hva skyldtes denne oppstemtheten? Lönnig, som har brukt 28 år på å studere mutasjonsgenetikk hos planter, sa: «Disse forskerne trodde at tiden var inne til å revolusjonere den tradisjonelle metoden for plante- og dyreforedling. De mente at de ved å framkalle og velge ut gunstige mutasjoner ville bli i stand til å få fram nye og bedre planter og dyr.» *

Vitenskapsfolk i USA, Asia og Europa mottok betydelige midler for å kunne sette i gang forskningsprogrammer der de brukte metoder som så ut til å kunne øke evolusjonens hastighet. Hvilke resultater hadde de oppnådd etter mer enn 40 års intensiv forskning? Forskeren Peter von Sengbusch sier: «Til tross for at det ble brukt enorme summer, viste det seg at forsøket på å rendyrke stadig mer ytedyktige varieteter ved hjelp av bestråling var høyst mislykket.» Lönnig sa: «I 1980-årene hadde forhåpningene og oppstemtheten blant vitenskapsfolk endt i verdensomspennende fiasko. I vestlige land ble det slutt på at mutasjonsforedling var en egen forskningsgren. Nesten alle mutantene hadde ’negativ utvalgsverdi’, det vil si, de døde eller var svakere enn ville varieteter.» *

 De dataene som nå er blitt samlet inn fra 100 års mutasjonsforskning generelt og 70 års mutasjonsforedling spesielt, gjør det uansett mulig for forskerne å trekke konklusjoner angående mutasjoners evne til å frambringe nye arter. Etter å ha undersøkt vitnesbyrdene konkluderte Lönnig: «Mutasjoner kan ikke forvandle en opprinnelig [plante- eller dyre]art til en helt ny art. Denne konklusjonen stemmer overens med alle de erfaringene og resultatene man fikk fra den samlede mutasjonsforskningen som ble drevet i det 20. århundre, og den stemmer også overens med sannsynlighetslovene. Loven om tilbakevendende variasjon innebærer følgelig at genetisk veldefinerte arter har virkelige grenser som ikke kan oppheves eller overskrides ved tilfeldige mutasjoner.»

Tenk over betydningen av de ovenstående kjensgjerningene. Når velutdannede forskere ikke kan frambringe nye arter ved å framkalle og velge ut gunstige mutasjoner på en kunstig måte, er det da sannsynlig at en uintelligent prosess skulle oppnå bedre resultater? Når forskningen viser at mutasjoner ikke kan forvandle en opprinnelig art til en helt ny art, hvordan skal da egentlig en makroevolusjon ha funnet sted?

Fører naturlig utvalg til dannelse av nye arter?

Darwin trodde at det han kalte naturlig utvalg, ville begunstige de livsformene som var best tilpasset miljøforholdene, mens mindre tilpassede livsformer med tiden ville dø ut. Moderne evolusjonister lærer at etter hvert som arter spredte seg og ble isolert, begunstiget det naturlige utvalg dem som hadde genmutasjoner som gjorde dem best skikket til å klare seg under de nye miljøforholdene. Som følge av det, hevder evolusjonistene, utviklet disse isolerte gruppene seg i tidens løp til helt nye arter.

Som tidligere nevnt tyder forskningsresultatene sterkt på at mutasjoner ikke kan frambringe helt nye arter av planter eller dyr. Men hvilke beviser framlegger evolusjonistene da til støtte for påstanden om at naturlig utvalg begunstiger nyttige mutasjoner for å frambringe nye arter? En brosjyre som ble utgitt av USAs nasjonale vitenskapsakademi i 1999, sier: «Et særlig overbevisende eksempel på dannelse av nye arter gjennom evolusjon dreier seg om de 13 finkeartene som Darwin studerte på Galápagosøyene, og som senere ble kalt darwinfinker.»

I 1970-årene begynte en forskergruppe ledet av Peter og Rosemary Grant å studere disse finkene, og disse forskerne oppdaget at etter et år med tørke hadde finker med litt større nebb bedre sjanse for å overleve enn finker med mindre nebb. Siden størrelsen og formen på nebbene er et av de viktigste skillene mellom de 13 finkeartene, antok man at disse funnene var betydningsfulle. Brosjyren sier videre: «Ekteparet Grant har anslått at hvis det inntreffer tørke omtrent én gang hvert tiende år på øyene, vil det kunne oppstå en ny finkeart i løpet av bare 200 år.»

Brosjyren fra det amerikanske vitenskapsakademiet unnlater imidlertid å nevne noen betydningsfulle, men ubehagelige fakta.  I årene etter tørken var det finker med mindre nebb som igjen dominerte populasjonen. Peter Grant og mastergradsstudenten Lisle Gibbs skrev derfor i vitenskapsmagasinet Nature i 1987 at de hadde observert at «utvelgingens retning snudde». I 1991 skrev Grant at «populasjonen, som er underlagt naturlig utvalg, svinger fram og tilbake» hver gang klimaet endrer seg. Forskerne la også merke til at noen av de forskjellige «artene» av finker paret seg med hverandre og fikk avkom som klarte seg bedre enn foreldrene. Peter og Rosemary Grant konkluderte at hvis finkeartene fortsetter å pare seg med hverandre, kan det resultere i at to «arter» smelter sammen til én i løpet av 200 år.

I 1966 skrev evolusjonsbiologen George Christopher Williams: «Jeg betrakter det som uheldig at teorien om naturlig utvalg først ble utviklet som en forklaring på evolusjonær forandring. Den er mye viktigere som en forklaring på at tilpasning blir bevart.» Evolusjonsteoretikeren Jeffrey Schwartz skrev i 1999 at hvis Williams’ konklusjoner er korrekte, kan det nok være at naturlig utvalg hjelper arter til å tilpasse seg skiftende forhold, men «det frambringer ikke noe nytt».

Nei, finkene på Galápagosøyene er ikke i ferd med å bli «noe nytt». De er fremdeles finker. Og det at de parer seg med hverandre, kan få en til å tvile på de metodene enkelte evolusjonister bruker for å definere en art. Dessuten viser dette eksemplet at selv velrenommerte vitenskapsakademier kan gi en tendensiøs framstilling av en sak.

Vitner fossilmaterialet om makroevolusjonære forandringer?

Den tidligere nevnte brosjyren fra det amerikanske vitenskapsakademiet gir leseren det inntrykk at de fossilene som er blitt funnet, framskaffer mer enn tilstrekkelige vitnesbyrd om makroevolusjon. Den sier: «Det er blitt oppdaget så mange mellomformer mellom fisker og amfibier, mellom amfibier og krypdyr, mellom krypdyr og pattedyr og i primatenes utviklingslinje at det ofte er vanskelig å fastslå kategorisk når overgangen fra én art til en annen finner sted.»

Denne selvsikre uttalelsen er temmelig overraskende. Hvorfor? I 2004 skrev bladet National Geographic at fossilmaterialet er som «en film om evolusjonen der 999 pr. 1000 bilder er klipt bort». Bekrefter virkelig de ytterst få gjenværende «bildene» at det har funnet sted en makroevolusjon? Hva viser egentlig fossilmaterialet? Niles Eldredge, en overbevist evolusjonist, innrømmer at ifølge dette materialet har det i lange tidsperioder vært «liten eller ingen opphopning av evolusjonær forandring hos de fleste arter».

Fram til i dag har vitenskapsfolk verden over gravd fram og katalogisert omkring 200 millioner store fossiler og milliarder av mikrofossiler. Mange forskere er enig om at dette enorme og detaljerte materialet viser at alle de større  dyregruppene har dukket opp plutselig og har holdt seg praktisk talt uforandret, mens mange arter har forsvunnet like plutselig som de dukket opp. Etter at biologen Jonathan Wells hadde gjennomgått fossilmaterialet, skrev han: «På nivåene riker, rekker og klasser er det tydelig at nedstamning med modifikasjon fra et felles opphav ikke er en observert kjensgjerning. Hvis man skal dømme etter de fossile og molekylære vitnesbyrd, er det ikke engang en velfundert teori.»

Evolusjon — faktum eller myte?

Hvorfor fastholder mange framstående evolusjonister at det er en kjensgjerning at det har funnet sted en makroevolusjon? Etter at den innflytelsesrike evolusjonisten Richard Lewontin hadde kritisert deler av Richard Dawkins’ resonnement, skrev han at mange vitenskapsfolk er villig til å godta vitenskapelige påstander som strider mot sunn fornuft, «fordi vi har en overordnet forpliktelse, en forpliktelse til å støtte materialismen». * Mange vitenskapsfolk vil ikke engang vurdere muligheten av at det finnes en intelligent Designer, fordi, som Lewontin skriver: «Vi kan ikke la en Guddom få foten innenfor.»

I denne forbindelse sa sosiologen Rodney Stark ifølge bladet Scientific American: «I 200 år har man markedsført den tanke at hvis du ønsker å være vitenskapelig, må du frigjøre sinnet fra religionens bånd.» Han sier videre at på forskningsuniversitetene «holder de religiøse munnen lukket», mens «de irreligiøse utøver diskriminering». Ifølge Stark er det slik at «systemet belønner irreligiøsitet i de øvre sjikt [i det vitenskapelige miljø]».

Hvis du skal godta læren om makroevolusjon, må du tro at agnostiske eller ateistiske vitenskapsfolk ikke vil la sine personlige oppfatninger få påvirke den måten de tolker vitenskapelige funn på. Du må tro at mutasjoner og naturlig utvalg har frambrakt alle de komplekse livsformene, trass i at hundre års forskning på milliarder av mutasjoner viser at mutasjoner ikke har forvandlet en eneste veldefinert art til noe helt nytt. Du må tro at alle skapninger gradvis har utviklet seg fra et felles opphav, trass i at fossilmaterialet sterkt tyder på at hovedslagene av planter og dyr har dukket opp plutselig og ikke har utviklet seg til andre slag, selv ikke over enorme tidsrom. Synes du denne form for tro ser ut til å være basert på fakta? Eller synes du den ser ut til å være basert på en myte?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 15]

«Mutasjoner kan ikke forvandle en opprinnelig [plante- eller dyre]art til en helt ny art»

[Uthevet tekst på side 16]

Finkene på Galápagosøyene viser i beste fall at en art kan tilpasse seg endringer i klimaet

[Uthevet tekst på side 17]

Fossilmaterialet viser at alle de større dyregruppene har dukket opp plutselig og har holdt seg praktisk talt uforandret

[Oversikt på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

HVORDAN ORGANISMER BLIR KLASSIFISERT

Organismer blir klassifisert i et hierarkisk system av grupper, fra enkeltarter til riker. * Sammenlign for eksempel klassifiseringen av mennesker og av bananfluer, slik det er gjengitt nedenfor.

MENNESKER BANANFLUER

Art sapiens melanogaster

Slekt Homo Drosophila

Familie Hominider Bananfluer

Orden Primater Tovinger

Klasse Pattedyr Insekter

Rekke Ryggstrengdyr Leddyr

Rike Dyr Dyr

[Fotnote]

[Rettigheter]

Oversikt basert på boken Icons of Evolution—Science or Myth? Why Much of What We Teach About Evolution Is Wrong av Jonathan Wells

[Bilder på side 15]

En mutant av bananflue (øverst) kan være misdannet, men den er fremdeles en bananflue

[Rettigheter]

© Dr. Jeremy Burgess/Photo Researchers, Inc.

[Bilder på side 15]

Eksperimenter med plantemutasjoner viste gjentatte ganger at tallet på helt nye mutanter gikk jevnt og trutt nedover, mens samme type mutanter dukket opp jevnlig (Mutanten på bildet er den planten som har størst blomster)

[Bilderettigheter på side 13]

Fra et foto tatt av Mrs. J.M. Cameron/ U.S. National Archives photo

[Bilderettigheter på side 16]

Finkehoder: © Dr. Jeremy Burgess/ Photo Researchers, Inc.

[Bilderettigheter på side 17]

Dinosaur: © Pat Canova/Index Stock Imagery; fossiler: GOH CHAI HIN/AFP/Getty Images