En bønne som reiste jorden rundt

Historien om en manns omsorg for en liten kaffeplante er blitt omtalt som «det meste romantiske kapitlet i historien om kaffeplantens utbredelse,» sies det i boken «All About Coffee». Denne ene lille planten spilte en viktig rolle i etableringen av vår tids kaffeindustri, som i verdenssammenheng har en årlig omsetning som svarer til over 470 milliarder kroner og bare overgås av handelen med olje, ifølge bladet «Scientific American».

KAFFENS interessante historie begynte i det etiopiske høylandet, der den viltvoksende kaffeplanten har sitt naturlige voksested. Fra etterkommere av denne planten, som kalles Coffea arabica, kommer to tredjedeler av verdens kaffeproduksjon. Nøyaktig når man ble klar over egenskapene til brente kaffebønner, er usikkert. Men det ble i alle fall dyrket arabicakaffe på Den arabiske halvøy på 1400-tallet evt. Til tross for at det var forbudt å utføre frø, det vil si spiredyktige kaffebønner, klarte nederlenderne å få tak i enten trær eller frø i 1616. Snart anla de plantasjer på Ceylon, vår tids Sri Lanka, og på Java, som nå er en del av Indonesia.

I 1706 sendte nederlenderne en ung plante fra plantasjene på Java til den botaniske hagen i Amsterdam. Planten trivdes godt. Etterkommere av den ble så sendt til nederlandske kolonier i Surinam og Karibia. I 1714 gav Amsterdams borgermester en etterkommer av den samme planten i gave til kong Ludvig XIV av Frankrike. Han fikk den plantet i et drivhus  i Jardin des Plantes, den kongelige hage i Paris.

Franskmennene var også ivrige etter å få innpass i kaffehandelen. De skaffet seg frø og trær og sendte dem til øya Réunion. Men frøene ville ikke spire og gro, og ifølge noen kilder døde til slutt alle trærne unntatt ett. Fra dette ene treet ble det imidlertid sådd 15 000 frø i 1720, og endelig ble det anlagt en plantasje. Disse kaffetrærne var så verdifulle at den som ble tatt i å ødelegge et av dem, ble dømt til døden! Franskmennene håpet også å anlegge plantasjer i Karibia, men de to første forsøkene mislyktes.

Gabriel Mathieu de Clieu, en fransk marineoffiser som oppholdt seg en periode i Paris, bestemte seg for at han på reisen tilbake fra Frankrike skulle ta med seg en kaffeplante til eiendommen sin på Martinique. I mai 1723 seilte han av gårde og hadde med seg en plante som stammet fra treet i Paris.

På reisen hadde de Clieu den verdifulle planten i en kasse som var laget delvis av glass, slik at planten kunne få sollys, men også ha det lunt på overskyede dager, ifølge boken All About Coffee. En medpassasjer, som kanskje var misunnelig på de Clieu, og som ikke unnet ham å oppnå heder og ære, prøvde å ta planten fra ham, men mislyktes. Planten klarte seg. Den overlevde også da skipet ble angrepet av tunisiske sjørøvere, da det kom ut for en voldsom storm, og, verst av alt, da det ble mangel på ferskvann fordi skipet ble liggende stille i det ekvatoriale stillebelte. «Det var så lite vann,» skrev de Clieu, «at jeg i over en måned måtte dele min knappe rasjon med planten, som jeg hadde de største forhåpninger til, og som gav meg så mye glede.»

De Clieu fikk lønn for sin omsorg. Planten kom fram til Martinique i god behold, og den trivdes og formerte seg i det tropiske klimaet. «Fra denne ene planten ble det spredt frø fra Martinique, enten direkte eller indirekte, til alle land i Mellom- og Sør-Amerika, unntatt Brasil, Fransk Guyana og Surinam,» skriver Gordon Wrigley i sin bok Coffee.

Men Brasil og Fransk Guyana ville også ha kaffetrær. I Surinam hadde nederlenderne fortsatt trær som stammet fra treet i Amsterdam, men trærne ble strengt bevoktet. I 1722 fikk imidlertid Fransk Guyana tak i frø fra en forbryter som hadde rømt til Surinam og stjålet noen kaffefrø. Myndighetene i Fransk Guyana avtalte å gi ham friheten i bytte mot frøene, og han fikk vende tilbake til hjemlandet.

De første forsøkene på i all hemmelighet å føre spiredyktige kaffefrø eller småplanter inn i Brasil mislyktes. Men så kom Surinam og Fransk Guyana opp i en grensestrid, og de bad Brasil sende en megler. Brasil sendte Francisco de Melo Palheta, en offiser i hæren, til  Fransk Guyana og gav ham beskjed om å løse konflikten og å ta noen kaffeplanter med tilbake til Brasil.

Forhandlingene lyktes, og guvernøren arrangerte en avskjedsbankett til ære for Palheta. Som et tegn på deres takknemlighet gav guvernørens kone Palheta en vakker blomsterbukett. Innimellom blomstene var det imidlertid gjemt spiredyktige kaffefrø og små planter. Derfor kan det sies at Brasils kaffeindustri, som nå er et milliardforetagende, hadde sin ringe begynnelse i en bukett blomster i 1727.

Slik forsynte den unge kaffeplanten som ble sendt fra Java til Amsterdam i 1706, og dens etterkommer i Paris hele Mellom- og Sør-Amerika med planter og frø. Wrigley sier: «Som en følge av det er alle planter som produksjonen av arabicakaffe bygger på, genetisk sett svært nær beslektet.»

I dag er det over 25 millioner familiegårdsbruk i omkring 80 land som dyrker kaffe, og de har anslagsvis 15 milliarder kaffetrær. Det de produserer, blir brukt til å lage de 2,25 milliarder kopper kaffe som drikkes hver dag.

Paradoksalt nok er problemet i dag at det er overproduksjon av kaffe. Noe som gjør situasjonen enda vanskeligere, er at politikk, økonomi og mektige karteller har gjort kaffedyrkerne i mange land fattige, og mange av dem lider nød. Det er en underlig situasjon, spesielt når man tenker på de Clieu, som for nesten 300 år siden delte sin dyrebare vannrasjon med en liten kaffeplante.

[Ramme/bilde på side 20]

DE TO VANLIGSTE KAFFESORTENE

«Rå kaffebønner er frø fra trær i plantefamilien Rubiaceae og tilhører slekten Coffea, som innbefatter minst 66 arter,» sies det i bladet Scientific American. «De to artene som utnyttes kommersielt, er Coffea arabica, som utgjør to tredjedeler av verdensproduksjonen, og Coffea canephora, eller Coffea robusta, som utgjør én tredjedel av den samlede produksjonen.»

Robustakaffe har en kraftig, litt bitter aroma og brukes vanligvis til framstilling av pulverkaffe. Treet bærer mye frukt og er svært motstandsdyktig mot sykdommer. Det kan bli omkring tolv meter høyt, dobbelt så høyt som ubeskårne eksemplarer av det mer ømfintlige og mindre fruktbærende arabicatreet. Etter vekt inneholder robustabønnene opptil 2,8 prosent koffein, mens arabicabønnene aldri overskrider 1,5 prosent. Selv om arabica har 44 kromosomer og robusta og alle ville kaffesorter har 22, er noen sorter blitt krysset for å frambringe hybrider.

[Ramme/bilde på side 20]

KAFFEN BLIR «DØPT»

Da kaffen kom til Europa på 1600-tallet, var det til å begynne med noen katolske prester som stemplet den som et Satans brygg. De oppfattet den som noe som kunne komme til å erstatte vin, som de mente var blitt helliget av Kristus. Pave Clemens VIII skal imidlertid ha smakt på drikken og øyeblikkelig ha blitt en tilhenger av den, ifølge boken Coffee. Han løste det religiøse dilemmaet ved å foreta en symbolsk dåp av brygget og mente dermed at han gjorde kaffen til en drikk som kunne godtas av katolikker.

[Oversikt/kart på sidene 18 og 19]

(Se den trykte publiksjonen)

HVORDAN KAFFEN BLE UTBREDT

1. 1400-tallet Arabicakaffe blir dyrket på Den arabiske halvøy

2. 1616 Nederlenderne får tak i kaffetrær eller spiredyktige frø

3. 1699 Nederlenderne tar med trær til Java og andre av De ostindiske øyer

4. 1700-tallet Kaffe blir dyrket i Mellom-Amerika og Karibia

5. 1718 Franskmennene sender kaffetrær til Réunion

6. 1723 G.M. de Clieu tar med en kaffeplante fra Frankrike til Martinique

7. 1800-tallet Kaffe blir dyrket på Hawaii

[Rettigheter]

Kilde: Fra boken «Uncommon Grounds»

[Bilde på sidene 18 og 19]

Gabriel Mathieu de Clieu deler drikkevannet sitt med en kaffeplante på overfarten til Martinique i 1723

[Bilderettigheter på side 19]

Kart: © 1996 Visual Language; de Clieu: Tea & Coffee Trade Journal